Den ene gangen havet holdt på å ta ham var det fosterbroren som berga livet hans. For tre år sia gikk han ut av politikken og gikk av som ordfører. Nå vil han vende tilbake til et nytt politisk liv som toppkandidat for Senterpartiet.
– Jeg stiller hvis partiet vil, sier han.
To dager før nyttårsaften i 1959 kom en ny verdensborger og kråkvåging til verden. Hallgeir er den nest yngste i en søskenflokk på seks. Før ham kom Helga, deretter Ola, Torbjørn, Helene og etter ham lillesøster Tone Kristin. I tillegg har Grøntvedt en fosterbror som heter Robert. Bortsett fra Helga er alle i live ennå.
På Kråkvåg er det to gårder var det to gårder som begge ble bebodd og drevet av slekta Grøntvedt. De kalles Oppigården og Nerigården.
– Vi bor på Nerigården, sier Hallgeir.
Arnfinn Astad 80 år: – Jeg savner ikke politikken
Barndommens rike
Hallgeir regner seg som privilegert som har fått vokse opp den øya som ligger vest for naboøya Storfosna. På den ene sida var de isolert fra omverdenen, men på den andre sida lå de rett ved skipsleia som førte folk og gods til og fra Norge og resten av verden. Fordi han var født seint på året, begynte han på skolen det året han fylte åtte. Det var faren som ville det. En av dem han fikk som lærer var storebror Ola. Solfrid Paasche, Jan Fred Paasche og Terje Halvorsen er andre lærere han minnes med glede.
– Kråkvåg var et fantastisk sted å vokse opp, sier kråkvågingen.
– Du hadde plikter i fjøset og på gården, du fikk være med på salting av sild og på laksefiske, legger han til.
Farsarven
I tillegg til at de var en barneflokk på seks, hadde også Hallgeir en fosterbror, Robert. Faren Oddvar, (1915-2000) og mora, Klara, (1920-2013), trivdes med livet som storfamilie. Akkurat som foreldrene til Hallgeir har han arvet sansen for familielivets gleder.
– Pappa pleide å si at én er én og to er ti, forteller familiefaren.
Sjøl om det ikke var helt planlagt, endte også Anete og Hallgeir opp som foreldre til fem unger. Først kom Oddgeir i 1985, så Anne Elene i 1987, deretter Ole Petter i 1993. Som en bonus kom tvillingene Adrian og Ulrik i 2002. I tillegg har de vært fosterforeldre i seks år.
– Det er veldig givende. Det har vært unger her lenge, og slik håper jeg det forblir, sier familiemannen. Nå er det dattera Anne Elene som har tatt over Nerigården. Anete og Hallgeir flytter inn i nytt hus nord på øya.
Omsorgen
Familien Grøntvedt har også vært beredskapsheim. Å være fosterforeldre er en fantastisk opplevelse, synes den påtroppende politikeren. Ungen kommer og har ingen faste holdepunkter i livet.
– Så ser du at de vokser og tar imot omsorgen som du ønsker å gi. Det er utrulig givende. Fruen har så mye å gi og er hun er fantastisk på det området. Det er sånn det skal være, for det er det ungene trenger, sier fosterfaren.
Småfolk
Familieforøkelsen i 2002 var en affære for seg. Anete var på veg med barn og dro på fødselskontroll. Hallgeir satt i opposisjon i kommunestyret den gangen, men hadde et verv i TrønderEnergi og skulle i møte den dagen. Lillesøster Tone hadde vært innom, og til henne hadde Hallgeir fortalt av det var småfolk på gang. Hun har ingen unger sjøl.
– Hvis det blir to, så skal du få den ene, fleipet den vordende faren.
Da han kom heim om kvelden hadde Anete satt fram glass og flaske.
– Skjenk deg en Cognac, jeg har noe å fortelle deg, sa hun.
Klara levde ennå, og hun tok beskjeden på sitt vis.
– Du har da fire fra før, du kan godt gi bort den ene, sa hun.
Politisk engasjement
Det politiske engasjementet hos den unge Grøntvedt kom tidlig. Faren satt også i kommunestyret. Først for Høyre. Dem forlot han til fordel for Senterpartiet etter en uenighet og ølsalg i butikkene. Grøntvedt senior var imot.
– De sparket ham ut, sier Grøntvedt.
- Jeg var ikke nødvendigvis tilstrekkelig sosialisert da jeg begynte på skolen
I Senterpartiet tok de imot bonden fra Kråkvåg, og han forble senterpartimann resten av sitt liv.
– Når du er engasjert i lokalsamfunn som Kråkvåg så må du gjøre noe med det. Jeg er patriot, men jeg veit at ting ikke kommer av seg sjøl. I 1985 skreiv jeg et brev til Ørland kommune der jeg ba om at det skulle utredes mulighet for ei bru over svaet mellom Storfosna og Kråkvåg. Det ble bevilget hundre tusen, men så kom Forsvaret hit i 1985. De sa tvert nei. For deres del var det ikke bra med økt tilgang til øya på grunn av faren for spionasje.
En fin vårdag
Da stortingsrepresentant fra Senterpartiet, Oddbjørn Hågård, kom på besøk i 1987, dreiv Hallgeir og lempet kraftfôrsekker.
– Han spurte meg om jeg skulle bli med i Senterpartiet, erindrer Hallgeir.
- Når denne saken er avgjort, tror jeg mye annet vil falle på plass
Flere av hans eldre søsken var ikke på parti med far sin. De hadde blitt fascinert av partigründeren Anders Lange. Han stiftet partiet som seinere skulle bli Fremskrittspartiet. Partiet mot skatter, avgifter og offentlige inngrep.
– De sa jeg måtte skifte parti. Da svarte jeg dem at hvis du er gårdbruker og bor på Kråkvåg og melder deg inn der, da skjønner du ikke ditt eget beste, sier Grøntvedt.
I 1988 kom han inn i kommunestyret.
Bonden
Etter at han hadde gått ut videregående skole i Bjugn, tok Hallgeir landbruksskolen på Skjetlein for å bli agronom. Farens ville trekke seg tilbake fra gårdsdrifta og overlate den til sønnen.
– Jeg skulle revolusjonere drifta, forteller bonden. Han lærte fort at realitetene kunne sette skrivebordsteoriene til side. På grunn av at han dreiv gård, slapp han unna med fire måneders rekruttskole i Luftvernartilleriet på Ørlandet. Så ble han overflytta til Heimevernet.
– Rett etter at jeg hadde tatt over, var jeg rastløs. Jeg restaurerte mye. Fjøset ble satt i stand, vi bygde ungdyravdeling, satte opp tårnsiloer, men det begynte å bli kjedelig. Så jeg fikk meg jobb hos søskenbarn Bjørnar i sildesesongen, forteller bonden.
- Læreren foreslo i ganske direkte ordelag at jeg skulle ta abort. Jeg sa så klart «nei».
Sildemottaket
I slekta Grøntvedt har de handlet med fisk og sild i århundrer. Broren til Hallgeir, Ola, slo inn på denne vegen etter å ha funnet ut at læreryrket ikke var noe for ham. (Undertegnede hadde ham for øvrig som klasseforstander i skoleåret 1974 – 1975, og synes han fungerte utmerket.)
Bror Ola og onkel Ottar hadde en bedrift som holdt til i Lysøysundet. Her havna også Hallgeir etter hvert.
13. april 1997 døde Ørlands fargerike ordfører, Oddvar Hoøen fra Uthaug. Varaordfører var Magne Brustad fra Arbeiderpartiet. Han kom til Hallgeir Grøntvedt med et spørsmål.
– Stiller du opp som ordfører, så støtter vi deg, sa Brustad. Brustad mente at avtalen med forgjenger Hoøen sto ved lag. 8. mai åpnet nyvalgt ordfører Hallgeir Grøntvedt Austrått Krigshistoriske Samlinger. Stasjonssjef Arnvid Brage Løvbukten var også der. De to hadde ifølge Grøntvedt et godt forhold. Løvbukten, som til vanlig støttet Kristelig Folkeparti, skal til og med ha stemt Senterpartiet ved valget i 1999.
Per Roar er både rocker og «Mini-Monsen»
Kastet ut
Valget i 1999 gikk strålende. Senterpartiet fikk inn ti representanter.
– Hadde vi spilt kortene våre rett den gangen, ville ting blitt annerledes, sier han.
Som vanlig stilte de ei ukumulert liste. Grøntvedt hadde førsteplassen, men ble kumulert oppover. Han fikk også en del slengere fra andre parti. Kommunestyret hadde 25 representanter. Etter valget var han på ei førstekandidatsamling i byen. Der fikk han for første gang et tips fra et medlem i Arbeiderpartiet om at noe var på gang. På hurtigbåten utover tenkte han å stikke innom Brekstad for å ta en prat med Thor Fuglerud i Pensjonistpartiet. Med Fugleruds støtte kunne han ha fått flertall sammen med Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti. Disse var representert ved henholdsvis Svein Brevik og Karl Rædergård. Dermed ville han ikke ha vært helt avhengig av Arbeiderpartiets representanter.
Han landet det første F-16-flyet på Ørlandet. Nå feires neste generasjon.
Omveltninger
Arbeiderpartiet hadde fått en henvendelse fra Høyre. De tilbød Ap ordførervervet mot at de sjøl fikk varaordføreren.
– Jeg var kjerringklein og ville heim. Det kostet meg ordførervervet og mer til, sier Grøntvedt.
Det han lærte på dette var å være mer generøs mot småpartiene når det skal fordeles verv. Sjøl blokkerte flertallet i Arbeiderpartiet og Høyre ham fra alle posisjoner de kunne holde ham ute av i denne perioden. Leder i landbruksnemnda var det han kunne få.
– De ville holde meg unna alle verv, sier Grøntvedt.
Imidlertid kunne Senterpartiet sette ham inn der i kraft av kjøttvekta. Sammen med Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet ble Senterpartiet i opposisjon. Det var i denne perioden Ørland tapte kampen om å få nye Fosen videregående skole. Arnfinn Astad var blitt ordfører i Bjugn, og han var en formidabel motstander.
Kan takke laksen for et innholdsrikt liv
Sildefabrikken
Grøntvedt var igjen ansatt som medarbeider hos det firmaet som etter en fusjon skulle bli Grøntvedt Pelagic. Som menig kommunestyremedlem hadde han på nittitallet begynt å ta til orde for at bedriften til onkelen og broren skulle etablere seg på Uthaug. Hallgeir visste at Ottar og Ola var på synfaring på Valsneset i Bjugn på leiting etter tomt. Dette var før han ble ordfører.
– Jeg meldte meg inhabil i all politisk behandling, men jeg ville sjølsagt at kommunen skulle få arbeidsplasser. I 1999 var bedriften på plass på Uthaug, forteller Hallgeir. Seinere ble bedriften til Bjørnar Grøntvedt bli slått sammen med Grøntvedt Fisk til Grøntvedt Pelagic.
Bamsen som sa NEI
Savnet av familien
I 1997 hadde Hallgeir vært mye borte fra heimen. En dag Hallgeir gjorde seg klar til å ta reisa til fastlandet, fikk han spørsmål fra Ole Petter hvorfor han måtte dra igjen.
– Jeg skal på jobb som ordfører, var svaret
– Kan du ikke være ordfører her hos oss i stedet, fikk han til svar.
Anete dreiv gård mens Hallgeir jobba ute. Ofte lå Hallgeir over hos mora på fastlandet.
Sjøl i opposisjon fortsatte Hallgeir Grøntvedt å jobbe med brusaken. Synet på å gi Kråkvåg forbindelse med naboøya Storfosna var delt. Svein Brevik i Fremskrittspartiet syntes ikke noe om planene. Heller ikke store deler av Høyre. Arbeiderpartiets ordfører, Knut Ring, var imidlertid klar i sin støtte til prosjektet. I oktober 2002 begynte bygginga. Ett år etterpå ble det satt på trafikk. 25. oktober var det offisiell åpning.
Hallgeir takker for seg
Ny jobb
På våren i 2003 ble Hallgeir permittert fra jobben hos sildebedriften. Like etterpå fikk han tilbud fra presse- og informasjonsoffiser Morten Rosenlund ved Ørland hovedflystasjon. Stasjonen trengte en informasjonskonsulent. Det fungerte bra, men til høsten var det igjen valg. Grøntvedt fikk noen uker permisjon for å drive valgkamp. Mens han hadde denne jobben, hadde han en sær opplevelse. Ådne Røkkum ringte på vegne av kulturskolen i Bjugn for å høre om stasjonen kunne stille med buss i høve et arrangement. Grøntvedt ba ham sjøl ringe på transporten.
Leif Skei var fungerende stasjonssjef, og han var ikke fornøyd. Han ville ha en alvorsprat.
– Du må lære deg at i Forsvaret må du gå tjenesteveg. Du kan ikke be en sivilist spørre en annen sivilist ansatt her på stasjonen om noe. De må spørre meg først, forteller Grøntvedt.
Det ordnet seg sjølsagt. Når formalitetene var i orden, var Skei velviljen sjøl.
Dobbel listetopp
Grøntvedt var listetopp både ved fylkestingsvalget og kommunevalget. På Ørlandet gjorde Grøntvedt et brakvalg, og han fikk listestemmer både fra egne velgere og ble ført opp på mange andre lister – også fra Høyre. På fylket fikk han tilbud om å bli varaordfører, men denne jobben overlot han til Berit Marie Dahl Eide.
Han tok kontakt med småpartiene SV, Kristelig Folkeparti, Venstre og Pensjonistpartiet i Ørland. Fremskrittspartiet og Pensjonistpartiet hadde begge to representanter. Svein Brevik fikk tilbud om å bli varaordfører og takket ja.
– Først var jeg skuffa over Ørlandet
Negativ oppmerksomhet
Grøntvedt fikk mye negativ oppmerksomhet på seg i åra som fulgte. Det førte til heftige debatter, blant annet i kommentarfeltene til Fosna-Folket. Her fikk Grøntvedt det glatte lag, og dette ble også snappet opp av sønnen Ole Petter. Han lurte på om faren virkelig var det uhyret som enkelte framstilte ham som.
– Nei, men om noen begynner å mobbe deg på grunn av faren din, så lover jeg å slutte som ordfører. Det var mye styr, sukker familiefaren.
En av dem som gjorde at han holdt ut i denne perioden var varaordføreren. Han så at parkameraten nok ikke var perfekt i all sin gjerning. Men han greide å skille ut det som var usaklig skittkasting og som gikk mer på sak enn person.
– Han var innom meg daglig, og jeg er ham evig takknemlig. Svein er en kjempekar, sier Grøntvedt.
Håper på 200 millioner kroner fra staten
Bruene
De to forble uenige om synet på brua over Svaet. Kona til Brevik er fra Stokkøya. Da Stokkøybrua ble åpna i desember 2000, fikk Grøntvedt invitasjon om å bli med. Samtidig så farkstauren fra Brekstad sitt snitt til å komme med et stikk til kråkvågingen. Han fikk et diplom som viste at han hadde vært med. Der sto det at det ville bli hans siste og eneste bruåpning.
Åpninga av Kråkvågbrua noen år etterpå var en overveldende opplevelse for ham som hadde arbeidet med denne saken i over 17 år. Han fikk en reaksjon i etterkant.
– Jeg var heime hos mor mi på Brekstad. Jeg var helt blåst, sier lokalpolitikeren.
Nedturer
Mora og faren var flere turer på Kråkvåg etter at de etablerte seg på fastlandet. Med tida fikk faren en del helseproblemer, og 9. april 2000 døde han. Våronna var i gang, og Hallgeir hadde mer enn nok å tenke på heime på gården. Mora var en del på besøk i den tida, men av grunner Hallgeir ikke erindrer, var hun dratt på fastlandet igjen. Hun fikk leilighetsskyss med Ola og kona. Bonden sitter i egne tanker på traktoren da noen ringer etter ham. Han skulle ha vært på et møte i Stiftelsen Austrått Gård. Dette hadde han glemt.
– Det ligner ikke meg å glemme slikt, sier han.
Fosterbror Robert var heime denne dagen. Han kjente ei rar lukt i huset, men trudde det var malingslukt. De dreiv og satte i stand trønderlåna. Ei stund seinere våkner Robert av en smell. Det var et vindu som eksploderte. Huset sto i brann.
– Det kom en hurv naboer for å hjelpe til og Forsvaret kom til med brannpumpe. Til slutt greide vi å slukke, forteller bonden.
-Vi har en flyplass i veska!
Berga livet
Dette var for øvrig ikke første gangen Robert hadde trådt til for å hjelpe Hallgeir når han var i nød. En gang da Hallgeir var rundt atten år gammel, dreiv de og dro line på Svaet. Dette var i februar og det var iskaldt. Hallgeir ramla overbord, men han fikk tak i tampen baugen på båten. Der hang han helt gjennomfrosset og utmattet og begynte å gå under.
– Da fikk Robert tak i luggen på meg. Hvordan han klarte å få meg opp skjønner jeg ikke, sier Hallgeir.
Den andre episoden med nær drukning skjedde da han var 10 år. Han hadde ramla utfor kaia mens de dreiv og kasta stein på ei flaske som fløt i sjøen. Atle Moen hjalp til å holde ham fast til noen fikk tak i hjelp til å dra ham opp. Som en forstår var Grøntvedt en av de politikerne som syntes svømmebasseng i kommunen var en viktig sak å prioritere når dette kom på sakskartet.
Går videre
På grunn av innsatsen til naboer ble mye inventar berget ut før brannen rakk å fortære det. Likevel var mye skadd av røyk og flammer og ikke minst vatn. I halvannet år bodde familien på stabburet.
– Etterpå snakket jeg med Svein Sagfjæra i brannvesenet. De kom med røykdykkere og de hadde varmekamera. Svein sa at det er et mareritt når det brenner på øyer. I ettertid ser vi at vi tross alt var heldige. Mamma var borte. Hun var dårlig til beins. At jeg glemte det møtet den kvelden var også hell i uhell, sier bonden.
Knut ring ble varaordfører. De to samarbeidet godt fram til Grøntvedt valgte å trekke seg ut av politikken.
– Jeg er i grunnen ganske pragmatisk og kan samarbeide med alle som oppfører seg ordentlig, sier han.
Valget tok han i 2014. Året etter var det slutt. Imidlertid sa han allerede den gangen at han ikke ville gi noen garantier for at han ikke kom tilbake.
– Det er noe med sirkushesten og sagmuggen, sier eksordføreren.
Alt taler for Ørland
Basevedtaket
Den største saken han var med på i åra som kommune- og fylkespolitiker, var basevedtaket. I flere omganger fikk politikerne i Ørland beskjed om at basen kunne bli nedlagt. Først kom det bare rykter. I 2007 kom utredninga der Ørland hadde et rødt kryss over seg. Da var det offisielt. I løpet av fem år fram til juni 2012 greide de å snu det til et vedtak der Ørland skulle bestå, mens Bodø legges ned.
– Grunnene til at vi vant er flere. Vi sto stammen i hele landsdelen, alle partier i hele Trøndelag. Bjugnordfører Arnfinn Astad (Ap) hadde et enormt nettverk i politikken og i Forsvaret. Nordlandsbenken var delt på grunn av Andøya. Bodøværingene tok oss ikke seriøst og de undervurderte oss. Sist men ikke minst gjorde de ansatte på basen med, Tom Guttormsen i spissen, en kjempejobb med å vise stasjonen fra dens beste side.
Uten dette stortingsvedtaket ville det vært tomme vinduer i stedet for byggekraner over hele kommunen i dag.
Jeg ble spurt av representanter fra Bondelaget om jeg virkelig ville gå inn for å berge stasjonen. Det jeg fortalte dem var at om de kunne garantere like mye arbeidsplasser i landbruket som det vi får på basen, så skulle jeg tenke over saken. Jeg fikk en telefon fra Roger Ingebrigtsen, statssekretær i Forsvarsdepartementet, før påske i 2012. Han spurte om jeg virkelig ville ha basen med støyen som følger med. Jeg svarte at støyen blir ei utfordring for oss, men i Bodø blir den et kjempeproblem. Resten av våren følte jeg at vi ble båret fram av en enorm medgangsbølge. Alt gikk vår veg, foreller eksordføreren.
Brukte 1,8 milliarder på kampflybasen
Sammenslåinga
Det er delvis kommunesammenslåinga som lokker Grøntvedt tilbake til politikken igjen. I Ørland og Bjugn er det slik at Senterpartiet lenge har vært dem som har ivret mest for sammenslåing. Partier som i andre deler av landet er imot sammenslåing, har vært langt mer lunkne. Ikke alle har likt Grøntvedts sammenslåingsiver. For eksempel to damer han møtte på Rema 1000 helt tilbake i 2009. Den ene dama kom med pekefingeren og proklamerte at Grøntvedt farer med tull. Hun begrunnet det med at ørlendinger og bjugninger er så forskjellige.
– Det stemmer ikke. De forskjellene som finnes mellom folk her går på tvers av grensa. Vi har mer til felles enn det er som skiller oss. Dette er det som trigger meg. Jeg vil være med på denne prosessen med å smelte oss sammen til ett. Dessuten er det ikke noe stort poeng i om en velger Brekstad eller Botngård til senter, eller begge deler. De vil vokse i mange år framover. Det som er viktig er at det ikke skjer på bekostning av resten av kommunen. Vi som bor i alle grendene i kommunen er like viktige som de som bor i sentrum, sier senterpartipolitikeren engasjert.