Så var det tid for årets hyggeligste låvefest igjen. Skjønt, det er vel ikke akkurat fest, men det er på en låve, og Rissa og Stadsbygd musikkorps kan unektelig dette med å skape feststemning. Det klarte de også torsdag kveld, da de for åttende gang inviterte til «På grensen til allsang» hjemme hos Gerd Foss og Trond Pallin i Rissa.

Konseptet er like genialt som enkelt. Man tar en i utgangspunktet tom låve, river en silo, bygger et podium og henger opp et visst antall kvadrat veiduk. Det er tross alt korpsmusikk i møte med aluminiumsplater vi snakker om, og visse akustiske tiltak må påregnes.

Utsolgt i år også

Med Trond og Gerd som hyggelig vertskap, og med tilgang til garasjer, tun og nødvendige fasiliteter, har dette blitt et arrangement alle må få med seg. – Det står ti stykker på venteliste nå, forteller Frode Askjem, som har ansvar for billettene. Noen håpefulle har møtt opp for å se om det blir forfall, og om det ikke skulle lykkes å få plass på låven i år, er det kaker og kaffe på tunkafeéen til den som bare vil ha en prat.

Tunet yrer av folk, for selv om sola uteblir denne kvelden, er det varm vind og god stemning. Klokken 18.00 åpnes portene inn til låven, og låvevertene sørger for at alle får plass. Nytt av året er et oppbygd podium like ved inngangen, noe som sørger for god utsikt også for de som sitter lengre bak i lokalet. I overkant av 320 publikummere venter spent. Lysene dempes.

Rene ønskekonserten

Vi er i gang. Korpset starter med Bojarenes inntogsmarsj. Rytmisk, lett og med fin dynamikk. Johan Halvorsens kjente marsj er en passende intro for denne lokale utgaven av «Ønskekonserten». Her er det meningen du skal få både det du ønsker det, og det du ikke visste at du hadde behov for.

Never change a winning team: Knut Ola Vang stiller atter en gang som konferansier, og har raskt publikum i sin hule hånd. Vi får høre at det på hjemmebane har blitt ymtet om at det må da finnes andre som kan ta jobben på låven, men Knut Ola bedyrer at dette er det altfor trivelig til å si nei til. Én gang i året er han avløser, og det er på låvekonsert med Rissa og Stadsbygd musikkorps, forklarer han publikum før han leder an i første allsang – Shalala av Bjørn Eidsvåg. Jenny Konstanse Schei, som også deltok på fjorårets konsert, er forsanger på neste sang – Katta vår. Publikum har fått utdelt programhefter med tekster og omtale av sangene ved inngangen, og synger med. Silobandet, som vanlig under ledelse av Arnt Gunnar Haugen, leverer et stødig komp.

Euphoniumsolo

Ned fra podiet kommer Linn Kristin Hassel og Kenneth Andre Stoum med hver sin euphonium. De tar oppstilling foran publikum, og Softly as I leave you spilles lavmælt og inderlig i duett. I bakgrunnen ligger korpset som et mykt teppe. Gåsehudfaktoren slår inn for fullt.

Norske musikkspill

Vi blir presentert for en ny solist, Frida Kårli, i det repertoaret skifter til en lystig kavalkade fra Norske Musikkspill. Her er det mange godbiter fra Finn Ludt og Egil Monn-Iversens komponistkarrierer, og med tekster av Prøysen, Monn-Iversen og Harald Tusberg. Tekstene står i det rikholdige programmet, og publikum har mulighet til å bli med Jenny og Frida gjennom en kjent del av norsk musikkhistorie. Det er Fridas første gang på låven, men forhåpentligvis ikke den siste. Som aktivt medlem i KoRissa dyrker hun sangen som viktigste hobby.

Et orkester i ryggen

Men kvelden har flere solister å by på, og inn fra venstre kommer Tor Andreas Brovold, tidligere vokalist i Four Jets. Han er heller ikke ukjent med RSMKs låvekonserter, og fremfører etter eget ønske Peter Skellerns pop ballade You’re a lady fra 1973. – Denne spilte vi inn med Four Jets en gang, men det er så sjelden av man får muligheten til å få et helt orkester i ryggen, så jeg ba selv om å få synge denne med Rissa og Stadsbygd denne gangen, forteller han. Det er tydelig at denne fremførelsen betyr noe spesielt.

Og Sputnik slo an!

Ny solist, og en helt annen sjanger står for tur når rissværingen Snorre Sund entrer podiet. Nå er det full allsang og stor stemning under en annen gammel slager, «Lukk opp din hjertedør». Sangen er opprinnelig amerikansk, men ble først kjent i Norge med gruppa De syngende husmødre. De fleste vil imidlertid kanskje best huske artisten Sputnik sin versjon fra 90-tallet bedre, noe også konferansier Knut Ola Vang gjør et poeng ut av. Stemningen når nye høyder under denne allsangen, og man bør være glad for at det i sin tid ble gjort godt arbeid da låven på Sund ble bygget – det er like før taket letter, og ikke bare fordi det er heftige vindkuler utendørs denne kvelden.

Fagottsolo

Det byttes igjen sjanger og solist. Denne gangen er det Marit Skjelvan Vikan sin tur til å briljere. Det er ikke ofte man får anledning til å høre en fagottsolo, men nå kan vi nyte Hans Peter Nielsens «Skogtrollet» fremført på glitrende vis av en stødig og god utøver.

Snorre Sund vender tilbake og leder an i en ny allsang. De nære ting ble i sin tid udødeliggjort av Kurt Foss og Reidar Bøe, og får virkelig sin renessanse gjennom et arrangement som passer korpset svært godt.

Musikk fra James Bond

Frida Kårli entrer igjen podiet og tar oss med inn i et helt annet musikalsk landskap. Tittelkuttet til Bond-filmen Skyfall er best kjent gjennom artisten Adeles versjon, men her får vi personlig og sterk tolkning som ikke står tilbake for originalen. Frida Kårli har en egen inderlighet som yter sangen stor rettferdighet, og korpset viser en like stor mestring i arrangementet av Lars Erik Gudim. Responsen er overveldende.

Det nærmer seg pause, og hva passer bedre enn Quincy Jones’ Soul Bossa Nova, en leken og lett instrumental som rytmisk følger oss ut på tunet hvor det venter kaffe og kaker i alle mulige fluffy varianter.

Solistene

Fosna-folket tar en prat med noen av solistene i pausen. Frida liker den uformelle stilen på låvekonserten, og at hun får muligheten til å synge med stort korps/orkester bak seg. – Det er ikke så mange muligheter til det, forklarer hun. Som aktivt medlem i KoRissa har hun mye vokal rundt seg, men av og til er det godt å kjenne på instrumentaltrøkk også.

Tor Andreas er opprinnelig Ilagutt, og forteller at han kjente de som starta Four Jets fra korpsdagene i Ila på 50-tallet. Etter å ha vært med å starte Mewsick Group, som kom på andre plass i NM i pop i -67, fikk han og Odd Reitan spørsmål om å begynne i Four Jets i -68. Det året vant de Trøndersk mesterskap. Brovold slutta i gruppa i -84, men forteller de treffes jevnlig, og at de skal ha en reunion allerede til helg i forbindelse med at Odd Reitan gifter seg.

Jenny begynte i kulturskolen da hun var åtte år, og liker i tillegg til sang også å prøve seg på scenen. Hun synes det er et godt miljø for å utvikle seg både i forhold til sang og teater i kommunen, og har gledet seg veldig til årets konsert basert på den positive opplevelsen låvekonserten var i fjor.

Kenneth Andre Stoum og Linn Kristin Hassel sitter igjen med samme, positive opplevelse etter sin fremføring. – Jeg var helt rolig, smiler Kenneth. Linn Kristin er enig, og tror det hadde noe med selve stemningen i salen å gjøre. – Det er så god atmosfære her, en så positiv setting, så jeg tror aldri jeg har vært så rolig før en solo noen gang, utdyper hun.

Snorre har flere opplevelser med Rissa og Stadsbygd musikkorps fra tidligere, og superlativene sitter løst når han skal beskrive samarbeidet. – Strålende. Fantastisk. Jeg kommer aldri til å glemme da jeg sang Anthem fra Chess sammen med dem i Olavhallen. Et korps i ryggen gir framføringen en helt annen dimensjon – det tilfører det lille ekstra. Snorre vil også gi kreditt til arrangører og medsolister. – Korpset gjør helt tydelig noe rett når de år etter år klarer å sette sammen et så variert program og klarer å selge ut konserten!

Signaturlåt

Et hvert korps med respekt for seg selv har noen signaturlåter. En av RSMKs favoritter som må plukkes frem jevnlig er The Stripper, hvor trombonerekka virkelig får vist seg fram. Spillegleden skinner igjennom blant musikerne, og det hagler mengder med lekkert undertøy mot dirigenten, slik tradisjonen er når denne blir avspilt – til stor fornøyelse for publikum.

Siden konseptet er helt på grensen – til allsang, altså – er det tid for en ny slager, og denne gangen fra Sverige. «Leende guldbruna øgon» ledes trygt og sikkert av Tor Andreas Brovold. Rørende er det også at han dedikerer fremførelsen til Reidun Norøy, en hyttenabo og venn gjennom mange år. Hun sitter i salen denne kvelden, noe som gjør et ekstra sterkt inntrykk.

Czardas

Så er det på tide at dirigenten får briljere. Runar Valheim Værnes er den som har ledet korpset siden februar, mens korpsets faste dirigent har permisjon. Til daglig er han musiker i Luftforsvarets Musikkorps i Trondheim med trombone som hovedinstrument. Og det er ingen tvil om at det er en profesjonell musiker vi har med å gjøre når korpset fyrer løs med Czardas. Det er rett og slett imponerende hvordan Valheim Værnes både behersker en utfordrende solo, samtidig som han sørger for å lede korpsets gjennom ulike tempo og krevende løp.

Silobandet og Tor Andreas Brovold tar over med en sang fra StudenterUKA -73. Trondhjæm-Trondhjæm ble framført i revyen Skubidi, og teksten er et tankevekkende tidsbilde på de voksesmertene byen har gått gjennom fra å være liten og provinsiell, til å bli en storby som folk flytter til, og ikke fra.

En variert, musikalsk reise

Korpset tar oss med videre på den musikalske reisen vi har lagt ut på, og Jenny kommer tilbake som forsanger på Når jeg blir 66, som i likhet med Katta vår er mest kjent i Wenche Myhres tolkning. Deretter får hun selskap av Tor Brovold i Four Jets-slageren Vi har det så bra, som Brovold i sin tid var med på å skrive sammen med Svein Strugstad. Snorre følger på som forsanger på DDEs E6, før Jenny og silobandet tolker Beyonces Daddy Lessons. Publikum får en ny mulighet til å prøve stemmebåndene når La det swinge står for tur, med Frida og Jenny på laget.

Musikalsk klimaks

En innholdsrik kveld går mot slutten i det Snorre Sund går opp på podiet. Flere ganger tidligere har vi latt oss imponere av stemmeprakten hans, og vi blir ikke skuffet denne gangen heller. My heart is yours bygger seg gradvis opp, og ender i akkurat det klimakset en slik kveld fortjener. Korpset med sine lokale solister og eminente siloband leverer år etter år, og konserten er utsolgt på åttende året. I overkant av 300 publikummere reiser seg og gir velfortjent trampeklapp til arrangører, som kvitterer med marsjen Stein Song som ekstranummer. Vi gleder oss allerede til neste gang – for i programmet står det svart på hvitt: «Velkommen tilbake på låven og ny konsert neste sommer». Vi sees!