Den sindige sjøulken fra Stokkøya har levd hele sitt liv i nærkontakt med saltvatn.
– Jeg reiste på sjøen da jeg var fjorten og et halvt år gammel. Da hadde jeg allerede tjent så mye penger at jeg betalte for min egen konfirmasjonsdress med både kappe og hatt, sier Svenning.
Skårungen
Det første fartøyet het Stella og reder var Iver Melum.
– Vi gikk ut til Frøyabanken og fulgte strømmen nordover til vi var havna på Trænabanken. Nå vi var der, gikk vi sørover for å losse på Frøya. Den tida var det ingen GPS eller kartplottere. Skipperen tok ut kursen, og der fikk vi øye på Halten i Sør. Da var det ikke lange vegen til fryseriet på Frøya, forteller Svenning.
Den første turen var han sjøsjuk hele tida. Dette problemet forsvant etter hvert.
– Men å slutte på sjøen var det aldri snakk om. Sjøsjuka vokste jeg av meg, sier sjømannen.
Fiskerslekt
Bård og kona Lillian bor midt i smørøyet med sjøen like nedenfor husene. Der har de en egen marina og alt hva folk med hjertelig forhold til kystnaturen kan begjære. Eiendommen er en arv etter faren til Svenning. Han het Henrik og var fisker. Mora Selma kom fra Linesøya.
Bård har to søstre og én bror. Eldstemann Harald var født i 1937, og søstera Karin kom til i 1938. Bård ble som nummer tre født i 1941 og lillesøster Bodil kom til verden i 1950.
Familieliv
En barneflokk på fire som den Bård hørte til ble liten mot for eksempel den søskenflokken Selma tilhørte.
– De var 15 stykker, forteller Bård.
Han husker en kar i som avlet 16 unger med kona si.
– Enda hadde han fire unger utenom, som han visste av. En av dem var med jordmora, forteller Svenning med et glimt i øyet.
Bortsett fra Bård, flyttet alle søsknene i barneflokken til Henrik og Selma ut. Broren Harald er kommet tilbake, men tilbringer vinterhalvåret i Thailand.
Bård beit seg fast i sitt fødested.
– Du veit det er blitt mindre fiskere med åra, men folk har funnet annet utkomme og andre leveveger, sier Svenning.
Kystskipperen
Kystskipperskolen var noe Svenning tok mens han var i militæret. Som sjøulk hadde han mest lyst til å være i Marinen, men Forsvaret ville det annerledes. De ville ha ham i Kystartilleriet.
– Jeg ble kalt inn til rekruttskolen på Hysnes. Det var 16 måneders tjeneste til sammen. Etter rekruttskolen var jeg resten av tida på Trondenes. Dermed fikk jeg tatt kystskippereksamen. Det hadde jeg ikke fått om jeg hadde havna Marinen. Etter de første 16 månedene og én repetisjonsøvelse, ble jeg overflytta til Sjøheimevernet, og jeg ble befal med en gang. Først kvartermester og på slutten var jeg løytnant, forteller forsvarsveteranen.
Forsvarssaken
På de åra fra han ble overført til Heimevernet i 1967, fikk han med seg 37 øvelser, og i 2008 var han på Håkonsvern og fikk overlevert plakett for sin innsats i Sjøheimevernet i 40 år. Som stadig tjenestegjørende befal var han også til stede på 60-årsjubileet på Mølnargården 7. oktober 2006. Her var blant annet daværende generalinspektør for Heimevernet, Bernt Iver Ferdinand Brovold, til stede. Det samme var flere daværende og tidligere områdesjefer fra distriktet.
Den første båten Svenning var på var Havlys. Eieren var Refsnes og Compani. Fartøyet var på 65 fot. På øvelsene pleide det også å være fartøy fra Marinen der det foregikk opplæring av personellet.
– De var opprådd for navigatører, og jeg hadde papirene i orden. Jeg begynte som Nk (nestkommanderende), forteller Svenning.
Kontroverser
Det skjedde mye i Heimevernet på de åra han var der. Våpengreina ble grunnlagt hjemmefronten som oppsto da nordmenn organiserte seg til militær motstand mot den nazistiske okkupasjonsmakta. En av Heimevernets funksjoner var å rulleføre en del av de kullene som ikke fikk ordinær militærtjeneste under okkupasjonen. Kvaliteten på avdelingene de første var mildt sagt variabel, og det samme gjald motivasjonen til mannskapene som ble kalt inn. Drikking på repøvelser var et av problemene de hadde å stri med. Svenning fikk føling med dette på den første øvelsen. Han tok brennevinsflaska fra en soldat og tømte innholdet på sjøen. Eieren truet med å drepe ham. Det tok befalingsmannen med stor ro.
– Dagen etterpå hadde han roet seg ned, og det ble ikke brakt på bane igjen, sier heimevernsmannen. Han legger til at på grunn av at det ikke ble drukket, var det mange som syntes det var som å komme til himmelen når de ble overført til Sjøheimevernet.
Tyskerdreperen
I likhet med mange fra sin generasjon brant Svenning for forsvarssaken, og han var aldri på noe tidspunkt i tvil om at han skulle stille opp og gjøre sin plikt. Det at han ble befal på repetisjonsøvelsene, gjorde også at han fikk betalt.
– Det gjorde sjølsagt litt med motivasjonen, sier Svenning.
Heimevernsmannen fattet interesse for jakt og våpensport, og gjennom søstera bosatt på Rena fikk han kontakt med en som ville selge ei Krag Jørgensen rifle. Det var svogeren som satte ham i forbindelse med selgeren. Børsa var brukt av faren til selgeren, og den var brukt i kampene i Østerdalen i 1940.
– Det var skutt over hundre elg med den, men antallet tyskere som var skutt med den hadde han ikke, sier Svenning.
I Østerdalen mobiliserte folk som var vante skyttere og jegere. Det ble sagt at tyskerne helst rykket fram i mørket. Hver gang det kom et smell eller ei røyksky, så falt det en tysker.
– De var gode til å skyte, kommenterer forsvarsveteranen tørt.
Familielivet
Kona Lillian fylte nylig 70 år, og sluttet da som mangeårig medarbeider på samvirkelaget på Stokkøya. Hun er søster av bestyrer Walter Solberg. Deres far, Konrad, var Stoksund kommunes siste ordfører og dessuten en av dem som var med å ta initiativ til å få samvirkelag på øya. Butikken er en institusjon i bygda, og kafferommet med utsikt over leia er et viktig møtested i bygda. Her pleier også Bård Svenning å troppe opp rund klokka elleve om formiddagen for å møte kjentfolk og slå av en prat.
Lillian og Bård ble gift i Vår Frue Kirke i Trondheim i 1966. Stedet ble valgt av flere årsaker.
– Det var lettere å arrangere et bryllup i Trondheim hvis du ikke ville gjøre alt sjøl, forteller Lillian.
Paret har to gutter. Det er Stig, som ble født i 1967 og Arve. Sistnevnte ble født i 1971. Begge har gått i farens fotspor og ble sjøulker med engasjement for Sjøheimevernet. Stig er utdanna maskinist, og Arve arbeider på brua på hurtigbåten.
Noen stor barneflokk var ikke aktuelt.
– Det krever mye å ha unger. De skal ha utdanning og oppfølging, slår Svenning fast.
Fiskeryrket
Mens vi sitter og prater heime i stua hos Svenning på Stokkøya, kommer en båt tøffende forbi. Det er en av øyas siste gjenværende fiskere. Det er i dag fire av dem.
– Det som er gledelig at to av dem er ungdommer, sier Svenning.
Fiskarlaget er slått sammen med fiskarlaget i Roan.
– På dette området har fiskerne gått opp vegen for andre, sier Svenning.
Som kjent slår Åfjord og Roan kommune seg sammen.
Egen kasse
Fiskarlaget gikk i bresjen på andre måter. Svenning forteller at de var de første som etablerte kasser som skulle spare inn midler for å hjelpe enker og faderløse.
– De hadde det i seg at de ikke skulle se på det som nedverdigende å få hjelp, sier Svenning.
Fiskarlaget hadde årsmøter, men arrangerte ikke fester, slik som på Uthaug. Det var en ære å få være med i styret.
– Det er ikke som nå. Nå er det ingen som vil, konstaterer Svenning.
Fiskarlaget styrte på for å få havn, og i 1947 var de som første organ som tok til orde for å få til bru over fra Refsnes til Stokkøya.
Lagets aktivitet stilnet hen på syttitallet. Båtene ble større og færre, mannskapet mindre og fiskemottak langs hele kysten ble også lagt ned. Det ble færre fiskere, men kysten begynte å få nye næringsveger.
Byttet beite
Bård holdt seg først i arbeid hos et mindre lokalt rederi og kom han over i Moflag etter hvert. Der ble han til 1967. Da begynte han å arbeide for Hepsø. Det var mens han begynte å arbeide her, at han bestemte seg for å prøve ut den nye næringa som holdt på å vokse fram på kysten. Det nye huset de bygde i 1973, som de fremdeles bor i, ligger med sjøen som nærmeste nabo. Her bygde Bård opp et fiskeoppdrettsanlegg. Dette hold de på med fram til 1992. Da gikk de, i likhet med mange andre små oppdrettere, i opplag. Årsaken var krisen som oppsto da Fiskeoppdretternes Salgslag, FOS, gikk dukken. Av ymse årsaker hadde de bygd opp et berg av frossen laks. Da FOS gikk dukken, var det mange av oppdretterne som ikke fikk oppgjør. Svenning var en av dem.
– Det kom store selskaper inn og kjøpte opp konsesjonene, sier han.
Nye tider
Tida som fiskeoppdretter ble den siste der Bård jobbet permanent med mat som kommer fra sjøen. Med farledsbevis kunne han få seg andre jobber til sjøs, og han ble først vikar i Fosen Trafikklag. Fra å jobbe med å skaffe folk mat, ble jobben å frakte folk. Først på ferga mellom Refsnes og Stokkøya, deretter som sjåfør i selskapets busser. Han var den siste som førte ferga før brua over sundet ble åpnet. Etterpå ble det busskjøring.
Jobben som bussjåfør var en avveksling for ham som hadde jobbet på sjøen i mange år. Den gav også høve til å leve et mer vanlig liv enn de jobbene han hadde hatt før.
Blant hobbyene som Svenning har hatt er jakt og fiske.
– Jeg var en ivrig elgjeger noen år, sier han.
Et år tok han en elgokse med femten spir. Det er det, så vidt Svenning veit, igjen som har gjort ham etter i området ennå.
– Men Walter har rekorden for den tyngste elgoksen som er skutt så langt, sier han.
Tilværelsen
På grunn av sin maritime bakgrunn og sine sertifikater har Svenning fått en mjukere overgang til pensjonisttilværelsen en mange andre. Han tok på seg oppdrag med å føre fartøy, men nå har han latt sertifikatene sine for tyngre fartøy gå ut.
Som arbeidende hadde han aldri sansen for å sitte på ei strand i Syden. Det har han ikke fått som pensjonist heller. Lillian liker dessuten ikke å fly. Derimot har han og kona hatt glede av å reise med Hurtigruten noen ganger. Dessuten for de rundt på bilferie når de ferierte. En gang hadde han ikke lagt ruta før de drog. I Olsøykrysset i Skaugdalen i Skaugdalen stoppet de for å høre på værmeldinga på radioen. Det ble meldt styggvær i på Østlandet og sol nordover i landet.
– Da bestemte vi oss for at vi ikke skulle dra til søstera mi på Rena. Vi kjørte nordover, forteller Svenning.
Eventyrlandet
Det ble en uforglemmelig tur med stopp flere steder i Nord-Norge.
Turen endte i Pasvikdalen der de fikk låne ei hytte av en kjenning som utvandret nordover. Der kunne de se rett over til Russland.
– Det var noe spesielt å se på døra på hytta. Den hadde kloremerker etter bjørn, sier pensjonisten.
Turen sørover gikk gjennom Nord-Sverige. De kjørte en hel dag uten å se noe annet enn skog og veg. Mannen som har vært innom alle kystbyer fra Oslo og Lindesnes i sør til Kirkenes i nord, ble gjort ekstra oppmerksom på hvor privilegert vi er.
– Vi bor i et vakkert land, sier han.
Strabasene
Til tross for sitt lange liv knytte til sjørettet næring, mener Svenning sjøl at han vært forskånet for de verste strabasene som folk kan oppleve i den bransjen.
Han har bokstavelig talt vært ute i hardt vær, men han har aldri følt seg utrygg.
Den lengste arbeidsøkta han jobbet som fisker var på 52 timer. Hedigvis var dette på sommers tid, på Finnmarka.
– Da var det godt å sove etterpå, men det tok lang tid før jeg fikk nok tik å kalle meg utkvilt, sier Svenning.
Lærdommen
Han er ikke blant dem som ønsker livet av oppdrettsnæringa.
– Uten den hadde det blitt stille her, sier han.
Når han ser bakover på livet på sjøen, kan han konstatere at han aldri har hatt grunn til å være redd for livet. Det har kunnet storme, men Svenning har alltid hatt respekt for sjøen. Han har forsøkt å væres så godt forberedt som det lar seg gjøre. Sjøl fikk han dra på sjøen så snart greide å starte Sabb-en. Det samme har han lært bort til sine egne sønner.
Det er lov å prøve seg, men ha respekt for sjøen.
– Jeg har alltid hatt VHF om bord og jeg har alltid en dregg om bort med to hundre alen line. Hiver du ut den, så driver du ikke havs. I dag er det mange som ikke veit hva en dregg er for noe, sier den pensjonerte sjøulken.