Ideen om at vi her oppe i nord er så løsslupne og frie at vi når som helst slipper alt vi har i hendene og hengir oss til strandliv med dertil hørende bading, grilling og frivillig hudeksponering i skarp UV-stråling er feil. Så enkelt kan det vel sies, etter en gjennomsøkning av de mest populære strandområdene i den ytre delen av halvøya vår.

Austrått, Høybakken og Brekkavatnet byr alle på glimrende forhold, men det er ikke så mye som en strandmadrass i sikte. Termometeret i Fosna-Folkets firmabil ligger på over tjue grader. Etter lokal målestokk er det så godt som vindstille, men folk har altså ikke latt seg lokke til strendene.

Bar hud

Kanskje ligger det en klynge solhungrige mennesker og slanger seg i ei eller anna bukt, på et nes eller kanskje ved et vatn eller et tjern et sted på Fosen. Disse klyngene av soltilbedende mennesker som ønsker å bestråle seg til en mer attråverdig kroppsfarge, får i så fall gjøre det uforstyrret av påtrengende reportere.

På Brekstad er det i det minste folk å se, noen av dem på utestedene.

– Vi har det som regel ganske stille på morgenen, sier Koteng.

Hennes partner i bedriften Kystpikene, Sarah Gborie Solli, nikker samtykkende. De har plasser ute i tilfelle folk vil sitte utendørs.

– Men her på Ørlandet må vi rette oss etter været, sier hun.

Et vårtegn

En kan diskutere begrunnelsen for dette i det uendelige, men faktum er at Brekstad har bystatus. Disse to borgerne og kafévertene er i alle fall med på å gi kystbyen to alibier. En by må ha et visst internasjonalt tilsnitt, og der må være et minimum av uteliv. Det holder heller ikke å by blaserte fastboende og tilreisende hva som helst. De forventer å finne et visst utvalg.

– En morgen hadde vi en dame her som kom før vi hadde åpnet. Er det folk, så slipper vi dem inn. Hun skulle bare ha en kopp espresso. Den tok hun med seg ut, forteller Solli.

Patrycja Koteng og Sarah Solli er kaféverter som gjerne serverer til folk som vil sitte utendørs.

Bylivet

De to kafévertene kan i høgeste grad sies å være bydamer. Koteng kommer fra den gamle og ærverdige universitetsbyen Torun i Polen. Solli har bodd i Seattle, Denver og San Francisco før hun omsider kom til Ørlandet. Koteng forteller at strandliv er noe hun forbinder med Bulgaria og Svartehavet. Derfor det noe hårete kravet om at det skal være 26 grader før en går på stranda. Kafévertene må ta imot noen gjester. To damer kommer inn og vil bestille, på engelsk. Seg imellom snakker de flytende tysk.

Reporteren, som ikke vil stille sine særs mangelfulle tyskkunnskaper til skue på høglys dag, spør dem på engelsk hvor de kommer fra.

– Fra Agdenes, sier den eldste damen smilende - på klingende norsk.

På bytur

Det viser seg at Ramona Wemme, bosatt på Agdenes, har tatt med seg sin niese, Ina Klugmann, på bytur på den andre sida av fjorden. Klugmann kommer fra nok en universitetsby, Leipzig, ifra den østlige delen av Tyskland.

To tysktalende turister med fri til å gjøre det de har lyst til tilbringer altså heller ikke soldagen på stranda, men oppsøker nærmeste «Dorf» for å få seg en kaffesup og et kakestykke. «Småbyen» Leipzig har for øvrig rundt 500 000 innbyggere, og et sentrum som stammer fra middelalderen. Her vrimler det formodentlig med utesteder, men intet menneske får besøkt mer enn én kafé i gangen, og her er Kystpikene et så godt valg som noe annet.

Solbruning

På en skala fra én til ti er verken Koteng eller kompanjong Solli beredt til å ta fatt på strandlivet.

– Jeg trenger ikke sole meg for fargens skyld, men jeg tilbyr spraytanning til folk som vil ta seg ut på stranda, sier Solli.

De har en kafé å drive, og de synes slettes ikke det er varmt. På tur heimover treffer jeg sambygding Asbjørn Grimsmo. Han er forsvarsveteran med tjeneste fra Kongo. Der klaget han heller ikke på varmen. Han er helt på linje med de to kafévertene. På en skala fra én til ti ligger han på én når det gjelder motivasjon for å gi seg strandlivet i vold.

Varmeelsker

Grimsmo elsker varme.

– Jo varmere jo bedre og jeg hater kulde tilsvarende, sier han.

I dag har han hentet båten fra vinteropplag og gjort den klar til sjøsetting.

– Jeg kan holde på i sola, men det kommer ikke en dråpe svette. Skal jeg bade, så skjer det i badekaret. I sjøen hopper jeg ikke med mindre vatnet holder over 20 grader, sier han.

Asbjørn Grimsmo tåler varme like mye som han avskyr kulde og forsøpling av naturen. Foto: Snorre Berg

Tilbake på kontoret får jeg vite at kollega Jakob Ellingsen har observert og dokumentert strandliv på Bruholmen, men der var jeg altså ikke.

Dermed kan jeg heller ikke si at strandsesongen ikke har begynt.

Det ville vært direkte historieforfalskning.