Bjørn-Erik er født og oppvokst på gård på Dyrendal i Rissa. På selveste frigjøringsdagen 8.mai i 1978 kom han til verden, så heime på gården ble flagget alltid heist på fødselsdagen hans.
Sammen med sin søster Elin Mari og bror Ivar Olav, som er henholdsvis ni og 14 år eldre enn ham selv, fikk «atpåklatten» Bjørn Erik tidlig lære om gårdsdrift, hardt arbeid og ikke minst å lage alt av mat fra bunnen av.
Fast bestemt
- Da jeg var seks år gammel bestemte jeg meg for at jeg ville bli kokk. Det var to grunner til det. Storebroren min var mitt forbilde, han var kokk, og så var Ingrid Espelid Hovig stor på tv på den tida. Hun har vært en stor inspirasjon, forteller Bjørn Erik.
Hjemme på gården lagde mor Bjarnhild alt fra bunnen av. På gården var det full drift med både melk og kjøtt, i tillegg til potet og andre grønnsaker.
- Sånn var det på gården. Var vi ute på "slåttoinn", så var det skikkelig mat som ble servert, mye av det produserte vi selv og min mor sørget alltid for at alt ble lagd fra bunnen av, minnes Bjørn Erik.
Grunnverdier som han har tatt med seg videre inn i voksenlivet og yrkeslivet.
Takknemlig for sin bakgrunn
Bjørn Erik bodde heime til han skulle begynne på videregående skole. Han er utdannet restaurantkokk fra Trondheim kokk-og stuertskole, og kunne ikke ha tenkt seg noe annet enn å jobbe med mat.
- Jeg har inntrykk av at ikke alle spiser skikkelig middag hver dag, så jeg er veldig takknemlig for den bakgrunnen jeg har hatt, sier Bjørn Erik, og serverer rykende varme kanelknuter til kaffen ved kjøkkenbordet hjemme på Stadsbygd.
Mens han gikk kokkeskolen så søkte Bjørn Erik seg jobb som ekstrahjelp på Egon.
- Der kunne de bekrefte at når de skulle ansette folk, så var det en stor fordel å være oppvokst på gård. Det var ikke veldig typisk for by-ungdommen, så det var et pluss å komme fra gård, forteller han.
- «Subsidierte foreldre»
Slik var det ikke nødvendigvis heime i Rissa da Bjørn Erik gikk skole på Åsly. På barneskolen kunne man bli rakket ned på for å være fra gård, minnes han.
- På mitt trinn var vi to klasser, jeg gikk sammen med de fra Årnset og var den eneste i min klasse som kom fra gård. I den andre klassen var det flere, men jeg fikk ofte høre at jeg hadde «subsidierte foreldre», de hadde sikkert hørt det hjemmefra, forteller Bjørn Erik.
I dag mangler Norge 2500 kokker, slik var det ikke før. Bjørn Erik fikk jobben på Egon, og husker at det i 1996/1997 var det vanskelig å finne lærlingplass til alle kokkelærlingene i Norge. I det norske skolesystemet var reform 94 innført, og reformen bestemte at alle ungdommer som hadde fullført grunnskole våren 1994 eller senere, hadde rett til videregående opplæring i tre år.
-Det ble opprettet en VK2-klasse på kokkeskolen, det var vel 24-25 elever som havnet i det systemet. Gjennom reform 94 var de pliktige til å opprette et tilbud, bedriftene klarte ikke å ta unna alle lærlingene, forteller Bjørn Erik.
Ett år på VK2 skulle altså være en erstatning for to år lærlingtid. Da det året var over, var det én av de 25 elevene som bestod fagprøven, forteller Bjørn Erik.
- Det var en demonstrasjon på at det var motstand. Det skulle ikke være en snarvei til fagbrev.
Ubåt-kokk
I 1997 var Bjørn Erik klar for militærtjeneste. Han mønstret på som kokk og stuert på ubåt.
- Det var kjempeartig. Vi var en del av den gamle Kobben-klassen, med båter fra andre verdenskrig. Vi seilte over hele Norskekysten, og dykket et par hundre meter dypt med de gamle hermetikkboksene, forteller han.
Gjennom NATO-øvelsen Strong Resolve i 1998 deltok flere land med sine båter.
- Vi «felte» så mange båter at vi fikk beskjed om at vi måtte ta et døgn med stilleligge. Det var urealistisk i forhold til antall torpedoer om bord. Så vi gikk inn i ei vik i Lofoten og la oss på sandbunnen der vi spilte kort og åt kjeks, ler Bjørn Erik.
Når det gjaldt rangering av mannskap, så var det ubåtsjefen som var øverst, deretter kom kokken.
- Kokken var den viktigste personen om bord. Alle skulle spandere på kokken, og var det en ekstra rasjon med kjeks eller annet, så var alle påpasselige med å sørge for at kokken følte seg verdsatt og fikk sitt, forteller Bjørn Erik.
Struktur og disiplin
- Er kokkeyrket like verdsatt i dag?
- Jeg tror kanskje det er et yrke som er på tur opp igjen. Det har ligget «nede» ei stund. Vi jobber jo når andre har fri, og mange har nok fått et feilaktig inntrykk av kokkeyrket gjennom tv-skjermen. Gordon Ramsay og Eivind Hellstrøm har bidratt til det. Struktur og disiplin er selvsagt viktig, men at folk roper og skjeller ut hverandre på den måten, er ikke et godt bilde av virkeligheten.
- Vi har mange dyktige kokker som hevder seg stort internasjonalt. De er som superstjerner. Det er fortsatt mange matprogram på TV, men det virker som det handler mer om inspirasjon og glede. Berit Nordstrand og Klaus Sonstad inspirerer til sunnere måltider med gode råvarer. Lokal mat og den biten der har vært hett i mange år. De store aktørene hiver seg på og vil i større grad benytte seg av lokale småskalaprodusenter, og alt dette bidrar igjen til en positiv vekst i bransjen.
Drømmejobben
Bjørn Erik er selv en forkjemper for bruk av lokale, kortreiste råvarer. Han var blant annet med på å starte opp skolemattilbudet Idrettsmat for alle. Fra 2004 til 2016 jobbet han på Fosen Folkehøgskole, som har sitt eget gårdsbruk med høner, egg og kjøttproduksjon.
- Da jeg startet der, sa jeg at dette var drømmejobben, som jeg vil ha når jeg blir femti. Vi både slaktet, skar ned og produserte egen mat. Jeg har fått holde på med det jeg trives best med, og føler meg privilegert som har fått muligheten til det, sier Bjørn Erik.
I 2014 fikk Bjørn Erik en ny kollega på Fosen Folkehøgskole, Stig Bjørnar Mandal hadde de samme verdiene og tenkte på samme måte som Bjørn Erik.
- Han var «likens oppi hauet» som meg. Han hadde vokst opp på gård i Skaugdalen, var utdannet kokk og hadde jobbet i 10 år som slakter. Det ble ikke akkurat mindre sving i sakene da han kom dit, og jeg synes det er artig at vi fant hverandre.
Et berikende vennskap oppstod, og med felles interesser og ideer tok etter hvert et nytt samarbeid form. Bjørn Erik og Stig Bjørnar startet FosenMat sammen med kornbonde og nabo til Fosen Folkehøgskole, Ole Johan Lindgaar.
- Ole leverte mel som vi brukte på skolen, og så begynte vi etter hvert å snakke om navn, en felles merkevare som kunne selge og distribuere lokal mat fra Fosen. Slik begynte det eventyret, sier Bjørn Erik.
Pølsemakeren
Det ble en forsiktig start, med levering til restaurant Credo i Trondheim, og etter hvert flere utsalgssteder. Så var det at et komplett pølsemakeri dukket opp for salg.
- Etter noen runder med spekulasjon, så dro vi til kommunehuset, røsket med oss Olbert Aasan og kjørte til Skogn Kjøttsenter for å se på utstyret, forteller Bjørn Erik.
Pølsemaker Alf Einar Johnsen var i gang med å lage sin berømte Skognmorr-pølse da delegasjonen fra Fosen kom.
- Den da 79 år gamle pølsemakeren fortalte oss at årsaken til at han nå hadde valgt å selge, var at han aldri ville greie å slutte hvis han ikke gjorde det, dette var livsverket hans, forteller Bjørn Erik.
Gjengen fra FosenMat fant tonen med pølsemakeren, og enden på visa ble at de også med på kjøpet fikk den ettertraktede og hemmelige Skognmorr-oppskriften.
- Det var en berikelse for oss å få treffe en som hadde holdt på så lenge, og vi ble enige om at vi skulle kjøpe rubbel og bit. Mange hadde prøvd å lure av ham hans oppskrift på Skognmorr, uten hell. Den skulle han ha med seg i grava. Men han syntes nok godt om oss, og det gledet ham å høre om våre planer videre, så vi fikk med oss oppskrifta tilbake til Rissa.
Smørehallen blir til
Så måtte de finne et egnet lokale. Tanken var å ha det på folkehøgskolen, at skolen skulle bli med på hele hopprennet, forklarer Bjørn Erik. Slik ble det ikke, og i 2016 søkte både han og Stig Bjørnar permisjon fra januar til mai. De kombinerte arbeidet på skolen med FosenMat og FosenKjøtt, og hadde fått ordnet lokaler i den nedlagte bensinstasjonen på Sund i Rissa.
Lange dager og svært mange arbeidstimer ble lagt ned. Jobben på folkehøgskolen ble sagt opp, og i juni samme år satset guttene for fullt på Sund.
- I november fikk vi spørsmål om å lage mat til representanter fra fylkesmennenes landbrukskontor rundt om i landet som skulle komme på besøk, og da gikk vi allerede med en liten tanke om å sette i stand smørehallen på den gamle bensinstasjonen, til butikk og middagsservering. Fra før av lagret vi bare skrot der, og så ble vi utfordret av Rissa Utvikling til å gjennomføre dette.
- Da hadde vi seks uker på oss til møtet, og det var full dugnad. Stig Bjørnars far har eget sagbruk, han sagde materiale for oss og vi isolerte, la gulv og leide inn malere, forteller Bjørn Erik.
Et nytt kapittel var startet for Bjørn Erik og Stig Bjørnar.
- Smørehallen ble en fortsettelse på det vi hadde, med utsalg fra Fosenkjøtt og lokalproduserte varer fra hele Fosen.
Dugnadsprosess
Sommeren før åpningen fikk de samlet produsenter fra hele Fosen i et felles telt under Oi!Trøndersk mat og drikke, den årlige matfestivalen i Trondheim.
-Det var en dugnadsprosess fra vår side, vi ville prøve å få til et samarbeidsprosjekt for Fosen, og var overbevist om at vi sto sterkere sammen som en region. På våre inviterte vi derfor folk fra hele Fosen, men Åfjord hadde etablert sitt eget konsept så vi sto side om side, forteller Bjørn Erik.
Mot sommeren 2017 gikk de igjen på og ville samle hele gjengen fra Fosen, totalt 18 utstillere ble med under felles telt for hele Fosen.
- Sommeren 2017 skulle vi i tillegg åpne restauranten Flo & Fjæra på museet Kystens Arv like før matfestivalen, så vi har ikke akkurat hvilt oss. Vi «peisa på» hele tida, og lyktes med åpningen. Mye folk og entusiasme, det var artig.
- Vi hadde med oss Kåre Herringbotn, gammel ringrev som driver kantina på Fosen Yard. Det var rolige tider på verftet, og takket være hans hjelp så kunne vi også få til å være med på matfestivalen.
Fikk ikke dekt felleskostnadene
Bjørn Erik og Stig Bjørnar gjorde som året før, de søkte Fosen regionråd om midler til å få dekt opp felleskostnadene på teltleie under matfestivalen.
- Det ble en avkortning på midlene siden vi var så mange, og vi klarte ikke å dekke felleskostnadene. Vårt mål var at alle produsentene fra Fosen skulle få delta på likt grunnlag, slik at de kunne tjene på å selge sine varer. Matfestivalen er et kjempestort utstillingsvindu; alle selger kommunen sin og Trøndelag til publikum som kommer hit, forklarer Bjørn Erik.
FosenMat la ut for de ekstra kostnadene, i god tro om at de enkelte kommunene i sin tur støttet produsentene med midler.
- Vi fikk 30 000 kroner fra Indre Fosen kommune, og det var det vi fikk. Ikke noe fra de andre kommunene, forteller Bjørn Erik.
Det ble matfestival, men Bjørn Erik forklarer at Fosenprodusentene enda har en lang vei å gå i forhold til de mer etablerte, som Rørosmat og Den gyldne omvei.
Den siste viking
Vel tilbake fra matfestivalen var det å hive seg rundt med restaurantdrift, samtidig som Fosenmat/FosenKjøtt og Smørehallen skulle drives videre. Bjørn Erik og Stig Bjørnar håpet å kunne få litt mer tid med sine familier.
Så kom spelet "Den siste viking", som skulle trekke 8000 publikummere til Stadsbygd og Museet Kystens Arv, kanskje ville rundt halvparten av dem spise mat?
- Det gikk med enorme mengder mat. Vi serverte biffgryte, bacalao, blåskjell og dessertbuffet i tillegg til kaffe og kaker fra Søtt og Sånt. Samme konsept, lokal mat fra Fosen. Vi fikk testa oss litt på logistikken her, og da gikk vi fra å være to på lønnslista til å være 25, forteller Bjørn Erik.
Planen var at de skulle tjene så mye på serveringen her, at de skulle kunne få en rolig høst før julebordsesongen startet. Under julebordshelgene annonserte de med fire helger, og fikk tegnet fullt to av dem.
- Det var en kjempesuksess, gjestene var fornøyde hele veien og vi fikk ingen klager. Det er nesten litt bekymringsverdig, har du klager så har du jo noe å ta tak i. Vi fikk mye skryt, men det er vanskelig å vite hva man kan forbedre seg på når ingen klager.
Stoppet litt opp
På høsten skar de også ned sju og et halvt tonn gris fra Fosen, og det er ikke vanskelig å skjønne at med så mange baller i lufta på én gang, så er det blitt lite tid til familieliv for Bjørn Erik.
- Jeg skjønner ikke helt hvordan tida har strukket til. Men det er klart at det er noen som har fått mindre tid. Det har gått utover familien, forteller Bjørn Erik.
I januar/februar stopper det ofte litt opp i bransjen, folk har dårligere råd etter jul og nyttår, og i begynnelsen av 2018 ble det en rolig periode også for Bjørn Erik og Stig Bjørnar.
- Det ble en bråstopp på alt. Det ble minimumsbemanning på Flo & Fjæra. Målet var at det skulle bli et helårstilbud, og vi skulle ha to som sto der. Det var det ikke grunnlag for, det var et feilvalg fra vår side, sier Bjørn Erik.
I slutten av januar reiste de sammen med likesinnede til Berlin og Grüne Woche, som var en kjempeinspirasjon for kokkene fra Fosen.
- Vi ble på forhånd spurt av Oi! Trøndersk Mat og drikke om hvilke utfordringer vi så at vi har foran oss. Vi har i flere år jobbet med å få på plass en avtale om å levere varer til det offentlige, men de har alle et eget system som er bundet opp mot fylkesavtalen. Det gjør det vanskelig for oss. På bakgrunn av dette, ble ordførerne fra Fosen invitert, og dette ble tatt opp som tema i Berlin, forteller Bjørn Erik.
Bærekraftig å drive videre?
Da de kom hjem fra Berlin, var det blitt februar måned og alt raste sammen, forklarer han.
-Ordreboka var tom, vi måtte kutte tilbudet på museet. Vi måtte begynne å tenke på om det vi driver med i det hele tatt er bærekraftig. Hadde vi hatt mulighet til å levere for eksempel til sykehjem i Indre Fosen, så kunne vi hatt en sikkerhet i bunnen, noe å støtte oss på. Men vi lyktes ikke med det. Så da fant vi ut at vi måtte kutte, vi klarte ikke lenger å holde på, forteller Bjørn Erik.
Beslutningen om å legge ned de fire matkonseptene var en realitet. I samråd med banken ble det en kontrollert avvikling.
- Skulle vi gå på en ny vår og høst med arbeid, arbeid, og arbeid med 75 timer i uka? Det hadde gått for en periode, men ikke mye mer. Det som har gjort at vi har greid det, er at vi hele tiden har vært to. Det har vært givende og inspirerende å holde på, men vi har nok tenkt for mye med hjertet og for lite med hodet. Det siste halvåret har vi nesten ikke vært hjemme. Vi startet seks om morgenen for å skjære kjøtt, før vi var i Smørehallen ut dagen og deretter middagsselskap til kvelds. Det var bare heim for å sove litt, og så på igjen. Derfor valgte vi å slutte mens vi enda har ryggen intakt, og mens vi enda har koner og barn som fortsatt er glade i oss, sier Bjørn Erik.
- Litt seint
Like etter beslutningen var tatt, kom det en beskjed som overrasket de to gründerne.
- Dagen etter at vi gikk til banken, ble vi kontaktet av regionrådet, som kunne fortelle at det ble en åpning med tanke på fylkesavtalen. Ingen skulle straffes for å handle lokalt. Det var litt seint å komme med dette. Hadde vi visst det tidligere, kunne vi ha tenkt annerledes og planlagt møter med tanke på sykehjem og produksjon, forteller Bjørn Erik oppgitt.
For tida er Bjørn Erik arbeidssøker, og har begynt å ta opp igjen offshorekurs. Han har jobbet som kokk på Nordsjøen, og hos Hurtigruten. Kanskje er det der han havner nå som gründereventyret på Fosen er over.
- Jeg har gjort mye rart. Når jeg ser på CVen min, så oppdager jeg at jeg har blitt gamlere. Det har vært en nedgang i oljeindustrien, men det ser ut til å være på tur opp igjen og med nye rigger kommer behov for nye skift og det krever mye folk.
- Har lært mye
- Hvordan ser du på det å skulle jobbe i skiftordning?
- Nå er det lettere, jeg var på Hurtigruta da Emma, vår eldste, kom til verden. Nå er hun snart femten, og lillebror Jørgen blir snart 12, så det er enklere å ta på seg den type arbeid nå. Og så får man flere uker fri når man er hjemme, det gir muligheter, forteller Bjørn Erik, og roser kona Gunn Anita for tålmodigheten hun har utvist i årene som har gått.
Selv om idealisten i ham helst skulle sett at eventyret kunne ha fortsatt, så håper Bjørn Erik at arbeidet som har blitt lagt ned har inspirert til nye samarbeid for småskalaproduksjon på Fosen.
- Oppsummert, så har vi lært mye. Vi har gått på skole, og det er ikke gratis å gå på skole. Vi håpet at vi skulle kunne beholde utstyr og alt med tanke på videre kompetanse. Men det står ingen og banker på døra, så vi får ta med oss den kompetansen og glede noen andre, sier han.