- Jeg husker ikke hvem parkameraten var. Han startet bak meg, og jeg så ikke mere til ham under løpet. Jeg gikk på sekundering, og da det ringte lå jeg likt med Ants Antson som hadde gått på 2.10. 03 og ledet. I mål var jeg 9 tideler bak og lå på sølvplass. Men så kom Kees Verkerk og presset seg mellom oss. Dermed ble det bronse på meg. Antson var estlender, og da jeg var i Tallinn for noen år siden prøvde jeg å kontakte ham, men uten å lykkes, forteller Villy Haugen når han beretter om bronsemedaljen han vant på 1500-meteren under OL i Innsbruck i 1964, knapt 20 år gammel.
At en ungdom fra Leksvik skulle ta OL-medalje på skøyter var det nok få som hadde regnet med. Forholdene i Leksvik lå bedre til rette for ski enn for skøyter, men til tross for det har bygda fostret en skøyteløper i verdenseliten.
Rolivatnet
Like bak gården hvor Villy Haugen vokste opp ligger Rolivatnet.
- Det var der vi ungene holdt på om vinteren. Var det dårlige snøvintrer, var det is på Rolivatnet. Hvis det kom snø på isen måket vi opp en liten bane slik at vi kunne gå på skøyter. Rolivatnet ligger slik til at isen legger seg tidlig om vinteren. For to år siden var det fin is der. I vinter var det nesten slik at vi kunne gå før jul, men så kom det snø før det ble ordentlig is, sier Haugen.
I 1961, 16 år gammel, ble han meldt på KM på skøyter på Steinkjer.
- Da var det en måned siden jeg hadde gått på skøyter, men jeg gikk bra. Tida på 500-meteren ble 47,7. I 1962 begynte jeg på yrkesskolen i Trondheim, og da meldte jeg meg inn i Falken. Det året hadde Falken fem gutter i Trøndersk mesterskap, og jeg var en av dem, sier Haugen.
Året etter ble han A-løper og kapret en femteplass i junior-NM.
- Den plasseringa gjorde at jeg fikk sisteplassen på juniorlandslaget, og jeg vant 500-meteren og ble nummer to på 1500-meteren i Nordisk mesterskap. Dette gjorde at jeg kom inn på det vi kalte «Morgendagens Menn». Det var løpere, som hvis de gikk godt, fikk gå sammen med seniorene. Jeg fikk gå ett seniorstevne i 1963.
Landslagsløper
Nå skjøt skøytekarrieren virkelig fart, og Haugen ble en del av den store skøyterevolusjonen på 60-tallet.
- Jeg gjorde det bra i Nyttårsløpene før OL i -64, og fikk bli med til Innsbruck. Jeg var tatt ut til å gå 500-meteren før jeg reiste nedover. Jeg vant et testløp på 1500-meteren og fikk gå den distansen også. Det stod mellom meg og Per Ivar Moe. Han syntes det var greit at jeg fikk plassen siden han hadde gått 5000-meteren. Han var redd det ville bli vanskelig med to harde løp, minnes Haugen.
500- meteren endte med en delt 8. plass for Haugen. Han gikk i par med sovjetrusseren Vladimir Orlov, som kapret en av de tre sølvmedaljene på distansen. Haugens tid ble 41,1, noe som er personlig rekord for ham.
I god form
- Det var Ivar Eriksen og Nils Ånes som var favoritter på 1500- meteren. Eriksen ble nummer seks og Ånes endte langt bak. Jeg var ikke nervøs da jeg skulle gå 1500-meteren, for jeg visste jeg var i god form. Men jeg trodde ikke jeg hadde en medalje i lomma da jeg startet. Jeg husker jeg hadde nok melkesyre i beina da jeg kom i mål. Det skilte bare ni tideler mellom første og tredjeplass, og det er lite. Det irriterer meg litt at jeg ikke fikk det helt til når jeg var så nære en seier, sier den gamle skøyteløperen fra Leksvik som følger godt med på OL-sendingene fra Sør-Korea.
I 2014 var han på 50-årsjubileet for OL i Innsbruck. Der møtte han igjen ni av ti norske medaljører fra vinterlekene.
Ble snytt for Alma Ata-tur
Villy Haugen hadde sin styrke på de korte distansene. 5000 og 10 000 var ikke noe for ham.
- Den beste distansen min var 1000-meteren, men det var så sjelden den ble gått. Jeg har gått under norsk rekord to ganger, men ble slått i samme stevne. Jeg gikk også brukbare 3000-metrer.
Da Haugen var aktiv løper valfartet skøyteløperen til Medeo-banen Alma Ata i Kasakhstan for å gå fort på skøyter og for å sette rekorder.
- Det var meningen jeg skulle dit også, men så ble banen stengt en periode på grunn av at den ble utsatt for steinras. Jeg slo russerne og amerikanerne som gikk fort der når de var på stevner her, så jeg tenkte det hadde vært mulig for meg å sette rekorder også om jeg fikk gå på Medeo-banen.
Har lagt bort skøytene
Haugen ga seg på landslaget i 1967 etter at han fikk problemer med skattevesenet.
- I den tiden jeg reiste med landslaget fikk vi 30 kroner dagen i lommepenger. Ellers reiste vi landet rundt på stevner uten trener og sekundanter. Vi lærte oss å ta ansvar selv, og det var ikke så dumt. Vi var de siste amatører.
Nå har han lagt skøytene på hylla. Det er fire år siden siste han tok noen skøyteskjær på isen, og det skjedde i Fosenhallen i Bjugn.
- Nå tør jeg ikke lenger. Jeg har skiftet både hofter og kne, og balansen er også blitt dårligere. Jeg har vært rørlegger og gårdbruker, og det er tunge yrker. Sammen med den harde skøytetreningen må nok det ta skylden for slitasjen på kroppen. Men det må jeg si, at vi stod ikke noe tilbake når det gjelder styrke sammenlignet med dagens løpere. Nå har de bedre is, de har innendørsbaner og utstyret generelt er bedre. Jeg var for eksempel med på overgangen fra ulltrikot til nylon.
Ønsker flere skøytehaller
Han tror at dersom det hadde vært flere innendørs skøytebaner i Norge hadde skøytesporten stått sterkere enn den gjør i dag.
- Se bare på Nederland. Der har de seks-sju haller, og det i et land som ikke er større enn et norsk fylke. Men det er en liten opptur her nå. De har hatt klaff med treneren de har fått nå. De har et par-tre gode på hver distanse, mens hollenderne har 10-12 på hver. Jeg synes det er artig at de norske er oppe og lukter på medaljene nå.
Fortsatt litt kjendis
Villy Haugen får stort sett gå i fred når han er ute blant folk. Det er ikke mange som vet hvem bronsemedaljevinneren fra Innsbruck, er men noen er det.
- Jeg får fortsatt en del autografspørsmål, særlig fra Tyskland. Det kan dreie seg om seks-sju forespørsler i året. De sender bilder som de vil ha signert. Og det gjør jeg, sier Haugen.