Forespørselen om å få et portrett med den aktive stokkøyingen kommer på et, for ham, beleilig tidspunkt. Vanligvis stiller han med full timeplan både ørk og helg, men i skrivende stund er han midlertidig lenket til en eller annen form for møbel. En sju timers skitur på skareføre har gitt ham vatn i kneet.

– Legen har gitt meg beskjed om å ta det med ro, så jeg har tatt ut noen feriedager. Litt administrativt arbeid får jeg saktens tatt unna fra sofaen, sier butikksjefen unnskyldende.

Aktivt liv

Walter ble født som den femte i en flokk på til sammen åtte søsken. Foreldrene var Konrad og Alfine, født Dam. Mora kom fra Bergen og var en viktig årsak til at Walter vokste opp med både ribbe og pinnekjøtt på middagsbordet i julene.

Konrad var heftig involvert i organisasjonsliv og samfunnsliv. Da gamle Stoksund kommune ble besluttet innlemmet i Åfjord i 1964, satt Solberg senior som ordfører.

– Han var også med på å stifte Feitsildfiskernes Salgslag, forteller sønnen.

Salgslaget tilbød gamle Solberg en jobb, og han satt i perioder og dirigerte på et kontor i Ålesund. Mora var 40 år da Walter ble født. Det siste barnet fikk hun da hun var 45.

– Mor var mye alene med oss ungene, og det er ganske imponerende når du tenker på hvor tungdrevet alt var, sier nummer fem i barneflokken.

Åndslivet

Kystsamfunnet Stoksund var like etter krigen et sted hvor det var mye aktivitet. Det meste av den var knyttet sjøen og havet. Det var helt alminnelig når en var konfirmert å reise ut på sjøen. Slik var det også med Walter, bortsett fra dette med konfirmasjonen.

– Mor var baptist, og der var det ingen konfirmasjon, forteller han.

Sjøl har han ingen aktiv tilknytning til kirkeliv, men kona Tove er statskirkemedlem.

– Ungene er døpt der. Sjøl har jeg avslappet forhold til religion, sier Solberg.

Borteboer

Som barneskoleelev fikk Solberg seks år på Stokkøy skole før han måtte flytte over til Innlandet skole i sjuende klasse. Ungdomsskolen var på Åset, og det betydde at unggutten som så vidt kunne telle seg med i tenåringenes rekker den høsten han begynte på ungdomsskolen.

– Det var tøft når du var tretten år, men samtidig bidro det til at vi følte oss tidligere voksne, sier stokkøyingen.

Sammen med to andre bodde han på en hybel. Det gikk ikke særlig bra til å begynne med, men etter at han fikk flytte heim til Johan og Tordis Imsen, ble det et helt annet liv.

Skogslivet

Tilværelsen sammen med det eldre ekteparet ble som å komme til himmelen.

– Johan spurte oss fri fra skolen i tre dager for at vi å skulle få bli med i vedskogen. Der var det stokkild, tigersvans og godt med mat og kaffe. Johan fortalte oss historier fra gamle dager. Det satte jeg utrulig pris på. Johan og Tordis ble som reserveforeldre, forteller ordførersønnen fra Stokkøya.

Oppholdet satte preg på Walter Solberg på flere måter. For ham som hadde vokst opp med ramsalte havet som nærmeste nabo, var oppholdene i skogen sammen med Johan noe som åpnet døra for annerledes naturopplevelser. Sansen for jakt, fiske og friluftsliv i skog og fjell fikk varig feste i guttesjela fra kystbygda. I mange år var han i elgjaktlaget til Gudmund Olden i Olden. I dag jakter han sammen med folk i heimhaugene.

Sjølivet

Skolegangen i Åfjord ble fulgt av et år på Dillner og Støens Handelsskole i Trondheim. Så begynte behovet for å dra ut i arbeidslivet å melde seg. Det ble sildefiske på skuta Nydønning. Det ga ikke mengder av klingende mynt i kassa, men smaken på sjølivet var pirret og han fikk fartstid.

Som syttenåring mønstret han på I. M. Skaugens skip Skaumor i Sauda og turen gikk til Rio de Janeiro.

– Det var ikke noe enestående den gangen at en tenåring reiste jorda rundt. For meg var det en grei start på voksenlivet. Da jeg kom heim igjen, ble båten kjøpt opp av grekerne. De drev og kjøpte opp norske båter på den tida, forteller den tidligere sjømannen. Utenrikseventyret var over, og ble fulgt av en ny sesong med Nydønning.

– Lærerikt, slår Solberg fast.

Bylivet

En periode på tørrfisklageret i Trondheim ble fulgt av et engasjement på lastebåten Faste Jarl. Så fikk han forespørsel om han ville reise ut med sildesnurperen Rav. Det var svogeren Bård Svennings plass han fikk tilbud om å ta over. Han reiste ut i mellomjula for å delta i loddefisket.

– Det ble en bra sesong. Hepsø-rederne var kjent for å ha gode sesonger, sier den tidligere fiskeren.

Brødrene Asbjørn og Kåre dreiv teppebutikk i Trondheim. De leverte vegg til vegg tepper til både private og næringsdrivende. De dreiv godt, og trengte både mer areal og mer folk. Her lærte han igjen mye nytt, og ble til innkallinga til militæret kom.

Våren 1974 begynte han rekruttskolen på KNM Harald Hårfagre.

– Plana var å komme seg til Marinen, men så kom tilbudet om å gå over til Heimevernet. Jeg tenkte at det kanskje ikke var så dumt, sier Solberg.

Landkjenning

Da han kom tilbake i jobb i Trondheim igjen, traff han ei trivelig dame i kassa på KBS, der det i dag heter Cirkus Shopping. De fikk fin kontakt, og seinere møtes de på dans på Handelsstandens Hus.

– Vi flyttet sammen. Det var ingen vits i å leie to hybler. Et kvistloft ble det første felles boet vårt. Vår første sofa var ei dør som sto på to kasser med en madrass på og pledd over, minnes Solberg.

Han og Tove forlovet seg i 1975 og giftet seg året etter. Det var samme år som Ketil kom til. De har 42-års bryllupsdag i mai.

– Alle planer om å bli skipper ble skrinlagt, forteller den gamle teppeleggeren.

Linda ble født i 1979 og Hilde kom til i 1980.

I drabantbyen

Kvistloftet nede på Møllenberg ble snart byttet ut med ei leilighet på Kolstad. Her var det både varmt og kaldt vatn, egen dusj og toalett innendørs.

– Vi hadde lært å sette pris på lite da vi bodde på Møllenberg, kommenterer Solberg.

Broder Asbjørn lærte opp lillebroren i å legge tepper og gulvbelegg. Virksomheten vokste da både båter, kontorer og privatfolk skulle ha tepper den gang.

– I 1978 begynte jeg for meg sjøl. Det var bedre på mange måter, men jeg måtte bare ta imot de oppdragene som var. Noen ganger kunne jeg jobbe til klokka to om natta. Det hendte seg at kundene var så liksele med å fjerne møbler at jeg måtte rydde i timevis før jeg kunne begynne med gulvet. Når jeg først var i gang, måtte jeg holde på til jeg var ferdig. En av kundene jeg hadde var Gustav Lorentzen. Han var vel å merke ikke en av dem som ikke hadde ting i orden. Tvert imot var han veldig punktlig, forteller Solberg.

Heimbygda kaller

Kolbjørn Svenning var en annen svoger av Walter. Han var bas på Rav, og en mann som var veldig opptatt av utvikling og rekruttering i lokalsamfunnet. Sønnen hans, Roar Svenning, som er medeier og medstifter av Stokkøya Sjøsenter, er blitt enda mer kjent for det samme.

– Kolbjørn var en mann jeg hadde enorm respekt for. Han brant for at ungdommen skulle komme heim og bosette seg. Han begynte også med settefisk i pionertida til norsk akvakulturbransje. Han tipset meg om at det var ei ledig stilling som regnskapsfører på samvirkelaget. Vi begynte å regne på det. Hva taper vi på å flytte utover?

Oppvekstmiljøet

Kolstad på denne tida var kjent for å ha et tøft ungdomsmiljø. Walter var engasjert i idretten, folk begynte å etablere sosiale nettverk. Likevel fristet tanken på å gi ungene en sjanse til å vokse opp i et trygt og oversiktlig bygdesamfunn. Dessuten tilbrakte de allerede mye tid på Stokkøya. Tove, som kommer fra Steinkjer, trivdes godt der. De for utover nesten hver bidige helg. Var de heime på Kolstad, ble det gjerne turer i marka. Mye tid gikk med på reisinga når de for utover.

– Kolbjørn fikk oss på trua. Vi tenkte på oss som byfolk, men vi har ikke angret en dag på at vi flyttet, slår Solberg fast til bekreftende nikk fra kona i den andre sofaen.

Bygda 1.0

Prisene på boliger hadde gått opp mye i byen på den tida de hadde bodd der. Hadde de ventet enda et år før de solgte på Kolstad, ville de fått mye mer for leiligheten. Ekteparet står likevel på avgjørelsen.

– Gjort er gjort og spist er spist. Det er ikke noen vits i å se seg tilbake, sier Solberg.

I perioden 1982 til 1986 gikk han inn i en ny jobb på settefiskanlegget. Det ble jobbet døgnet rundt, og Solberg måtte slutte med fotballen. Etter hvert ble det sammenslåinger, og Solberg var blitt daglig leder. Alt så ut til å ville seg vel, men så kom Hitra-sjuka. Anlegget ble stengt og fisken sendt til destruksjon på Scanbio.

– Så fikk jeg spørsmål fra Roar Svenning om jeg ville være med å dykke etter kråkeboller.

Ny næring

Rogn fra kråkeboller er en populær delikatesse i Japan. På slutten av åttitallet var det ennå ikke utviklet utstyr for dykking etter kråkebollene. Solberg fikk tak i vanlig dykkerutstyr og turbåten deres på 26 fot ble brukt til arbeidsfartøy. Kråkebollene finnes på én til fire meters dyp. Det kan høres tilforlatelig ut, for Solberg gikk det opp for med et stikk at det ikke var noen næring å bli lenge i.

– Piggene kjørte seg gjennom hansken, og jeg skjønte at dette ikke var noe for gammelt folk. Da jeg fikk telefon fra Anton Ugedal om å søke på stillinga som daglig leder i ASVO, det som i dag heter Fosen Vekst, var jeg snar til å hive meg rundt. Jeg fikk jobben.

Den vernede bedriften drev blant annet vaskeri og renseri, vedsentral og trykkeri. De åpnet rute for innsamling av klær for rensing på Fosen.

– Det var en fantastisk god arbeidsplass. Når du arbeider med folk som har utfordringer i livet og ser arbeidsgleden de har, da blir du en mer ydmyk person, sier Solberg.

Fast arbeidstid

Samtidig som jobben var meningsfull, var varigheten begrenset fra klokka åtte om morgenen til halv fire om ettermiddagen. I helgene hadde han fri. Imidlertid var det ikke noe bru til Stokkøya den gangen. Døtrene mente faren gjerne kunne komme heim litt tidligere slik at de fikk se mer til ham. I den samme tida hadde Solberg rotet seg inn i politikken. Det hendte seg at Solberg måtte ligge over på flatseng på jobben. Da dukker jobben som bestyrer for samvirkelaget på Stoksund opp.

Han begynte 1. januar 1995.

Det var hele tida planen at Walter og Tove skulle ta over heimplassen, Solberg.

Den er på 25 mål, har egen brygge, fjøs og masse plass. Konrad gikk bort i 2003.

Samvirkelaget

Da Solberg begynte het det bestyrer. I dag benevnes han som butikksjef og butikken er fra 2006 en filial i Coop Orkla. Fra 15. desember 2000 skjedde noe som var en merkedag for alle på Stokkøya. Brua over sundet ble åpnet. Brua mellom Stokkøya og Linesøya førte til at trafikkmønstret i lokalsamfunnet ble totalt endret. Styret i Orkla ga først samvirkelaget på Linesøya to år til å vise at det hadde livets rett. Omsetninga kom imidlertid aldri opp i et nivå de fant drivverdig, og butikken ble steng.

– Det var mye dugnad og kort åpningstid. Å slåss mot vindmøller nytter ikke, sier Solberg.

Han er glad for at de ansatte på Linesøya kunne få fortsette på Stokkøya.

Engasjementet

En jobb som går over seks dager i uka og fra ni til fem er ingen unnskyldning for en som er engasjert i samfunnet. Hele tida har engasjementet for Heimevernet ligget der. Som båtfører og befal har Solberg deltatt aktivt til han fikk «avskjed i nåde». En periode var han også tillitsvalgt og han var i distriktsrådet for HV-13 og i landsrådet i to perioder.

– Vi var bare to sjøheimevernsområder i HV-13, så det syntes jeg var en ære å bli valgt inn til, sier Solberg.

De siste tolv åra var han nestkommanderende i sjøheimevernsområdet. Ved en tilfeldighet ble han forsyningsmann.

– Han som var forsyningsbefal var sykmeldt. Da mente sjefen at jeg kunne tre inn, fordi jeg jobbet på butikk. De første åra jeg var inne var det en del drikking på øvelsene, men det ble det slutt på. Etter hvert ble det høg standard på både utstyr og mannskap. Jeg er glad for at jeg fikk være med i Sjøheimevernet en periode der standarden gikk opp.

Politikken

Arbeiderpartimannen var sin første periode i politikken mellom 1991 til 1995. Det ble imidlertid temmelig håpløst å fortsette engasjementet. I 2007 ble han av tidligere ordfører Oddbjørn Rømma overtalt til å stille på liste igjen. Rømma tilhører Senterpartiet.

– Sjøl om vi er fra forskjellige partier, har vi likevel mye til felles, sier arbeiderpartipolitikeren. I dag er han i sin fjerde periode og leder komiteen for vekst og utvikling.

En av grunnene til at Solberg flyttet heim igjen, var tilgangen til jakt, fiske og friluftsliv. Gjennom engasjementet i jeger og fisk har han også vært tillitsvalgt.

Som trener for guttelaget på Kolstad ble det naturlig å ta opp gjerningen heime på Stokkøya. Det ble arrangert vennskapskamp mellom lagene.

– Stokkøya vant 3 – 1, sier Solberg. Favorittlaget, foruten Norges suverent beste lag gjennom tidene, er fra heimbyen til en av verdens beste band - The Beatles. Som bursdagsgave forleden år fikk han fra ungene en tur til Liverpool og heimekamp med gutta i røde drakter.

I skuddet

Ellers har Solberg sin del av æren for at Fosen er blitt et distrikt med mange gode bueskyttere. Han var involvert i dannelsen av bueskyttermiljøet på Stokkøya, i Roan i Sørfjorden i Stjørna og på Storfosna i Ørland. I Roan merket han seg tidlig et ungt talent ved navn Runa Grydeland. I tjue år varte engasjementet for bueskyting. Kona Tove har vært med Walter fra første stund, og de har fartet mye sammen i samband med buesporten.

– Du må være påpasselig så det ikke framstilles som om jeg har holdt på alene med dette. Jeg er tilhenger av godfotteorien til Nils Arne Eggen. Ingen enkeltutøver er viktigere enn laget, skyter bueskytteren inn.

Sjølivet

Sertifikat for å kjøre båter ble hendig da han ei tid var engasjert for selskapet som solgte turer med båten Fosengut. Økonomien i selskapet var imidlertid ikke tilfredsstillende. Ei tid kjørte de passasjerer for Fosen Trafikklag etter at ferga til Linesøya gikk på grunn.

– Det var en del landvindsrokk, men båten hadde radar og alt. Da seglet vi inn noen penger, sier Solberg.

Kystskippereksamen fikk han relativt seint, da han hadde seilt på dispensasjon i mange år. Han fikk hjelp av nevøen Arve Svenning med teorien. Eksamen tok han på to helger i Stavanger etter et nettbasert kurs.

– Det var krevende, og jeg var stolt da jeg besto, forteller sjøulken.

I mange år seglet Solberg og kona langs kysten i båt, men i dag benytter de for det meste landevegen. Fra å ha mobil hytte på kjøl har de fått mobil hytte på hjul.

– Vi ferierer fremdeles i Norge, men nå er det bobilen vi reiser med.

Snorre.Berg@fosna-folket.no

901 19 986

Fakta:

Navn: Walter Solberg

Alder: 65

Vokste opp på: Stokkøya

Bosted: Stokkøya

Sivilstatus: Gift med Tove – tre barn og åtte barnebarn

Yrke: Samvirkelagsbestyrer

Sju på sparket

Favorittfilm:

– Jeg ser ikke så fryktelig filmer, men i det siste har jeg hatt vatn i kneet og har holdt meg rolig. Jeg tar gjerne actionfilmer basert på virkeligheten. Allister MacLean var en av favorittforfatterne mine, og filmatiseringen av hans bøker var spennende. Likevel er det kanskje filmen «Den grønne mil» som har gjort sterkest inntrykk. Den handler om en fangevokters møte med en dødsdømt mann.

Favorittbok:

­– Jeg er veldig opptatt av jakt, fiske og friluftsliv, så her må jeg få si «Pelsjegerliv» av Helge Ingstad.

– Hva stemte du ved siste stortingsvalg?

Jeg er ganske tydelig på dette. Arbeiderpartiet er det jeg har holdt meg til.

Hvilket fag var du best i på skolen?

– Det har jeg tenkt litt på. Jeg likte godt engelsk, men også geografi og norsk. Matematikk var jeg mindre glad i på ungdomsskolen, men det bedret seg da jeg begynte på handelsskolen. Engelsk og norsk bør du vel kanskje skrive.

Hva gjorde du i friminuttene på skolen?

– Da var det mest leking. For det meste gikk det i ballspill, som blant gutter flest den tida der.

– Hvilken musikk hører du på?

– Der er jeg utrulig allsidig. Deep Purple, Uriah Heep, Scorpions er gamle favoritter. Vi var på avskjedskonserten til Purple. Kristel Alsås, Ida Jenshus liker jeg og du kan godt ta med Dum Dum Boys. Noen ganger kan jeg nyte klassisk musikk. Der er det mye bra. Jeg er vanvittig tolerant der.

– Hvor mange ganger sjekker du mobilen hver dag?

– Det blir stadig vekk det. Jeg bruker telefonen både til epost privat, i jobben og gjennom politikken. Noen tekstmeldinger blir det også. Det er en effektiv måte å jobbe på uten å bli så heftet. Facebook Messenger brukes mye til private meldinger med venner og familie.