Per Johan Tømmeraas (72) fra Leksvik har alltid vært sterkt opptatt av naturen og hvordan ting henger sammen.

Ekornskjelettet

- Jeg hadde en god barndomskamerat, Ragnar Tellefsen, som hadde de samme interessene som meg. Vi fisket mye, og vi var pionerer på fotografering. Jeg kjøpte kamera i 1959. Ragnar og jeg var ute og så på alt som var spennende ute i naturen. Vi var ofte i Vinnalia. En gang fant jeg et ekornskjelett på en stubbe. Da gikk jeg heim etter ei lita pappeske og samlet med meg beinrestene. Så forsøkte jeg å lime dem sammen med Karlsons-lim, men det gikk ikke. Jeg visste jo heller ikke helt hvordan det skulle gjøres, smiler han i det grå skjegget.

Forskeren og forskningsobjektet

En lang veg

I 1960 begynte han på Katedralskolen i Trondheim, men han måtte slutte lenge før han kunne sette den røde russelua på hodet.

- Pappa, som arbeidet som fjøskontrollør i Leksvik, var mye syk, og vi hadde dårlig råd. Neste år er det 50 år siden han døde. På grunn av at vi hadde dårlig råd måtte jeg slutte på Katta. Derfor ble det til at jeg reiste til militæret som 16-åring. Jeg kom inn på militær forskole i Trondheim, og derfor ble det tre år i forsvaret. Den militære forskolen var en mulighet for dem som hadde dårlig råd. Det var en slags realskole. Jeg vil si det var en god skole, og lærerne var gode. Den lå på den andre siden av gata for Katta. Det var bare et gjerde i mellom. Og der gikk vi og så på alle de fine jentene på den andre siden av gjerdet. Hver dag måtte vi marsjere, i uniform, ned fra kaserna og bort til skolen. En gang i uka marsjerte vi bak divisjonsmusikken, minnes han.

Klarinett og kjemi

Etter tre år i kongens klær satte han seg ned ved pulten på lærerskolen i Trondheim uten noen helst tanke om at han skulle bli pedagog.

- Jeg søkte lærerskolen bare fordi reglene den gang var slik at for å få lån i lånekassen måtte utdanningen man tok føre fram til et yrke. Jeg hadde ikke noe ønske om å bli lærer, sier han.

Den gang måtte lærerskolestudentene lære seg å spille to instrumenter. Den unge leksværingen valgte klarinett og blokkfløyte.

- Jeg fikk «meget» i klarinettspill, men dagen etter eksamen solgte jeg klarinetten og kjøpte meg ei Nikon-telelinse for pengene. Siden den gang har jeg ikke spilt. I ettertid angrer jeg litt på at jeg solgte klarinetten, sier han.

Norsk skole har mistet en god pedagog i Per Johan Tømmeraas, for han gikk ut fra lærerskolen med gode karakterer.

- Jeg fikk «S» i lærerdugleik, smiler han.

Etter de fire årene på lærerskolen nærmet han seg målet han hadde satt seg, og det var universitetsstudier i biologi i Trondheim.

- Biologi varet et lukket studium, og for å komme inn måtte man ha grunnfag i kjemi, så da måtte jeg ta det først. Mens jeg studerte biologi jobbet jeg også en del, blant annet på Vitenskapsmuseet, forteller han.

I dette vakre området har Per Johan Tømmeraas forsket på jaktfalk. Foto: Per Johan Tømmeraas

Endelig

I 1966 begynte eventyret for alvor. Da gikk han i gang med å forske på jaktfalk midt inne på Finnmarksvidda sammen med sine assistenter Tord Kopreitan og Jan Sand. 1967

- Jaktfalken var en vanskelig art å forske på, og det var forsket lite på den. Den er litt spesiell ved at den legger egg veldig tidlig. Den kan ligge på egg  i 30 minusgrader. Det vi fant ut er at jaktfalken er avhengig av korpen (ravn, journ. anm). Jaktfalken bygger ikke reir selv, så derfor bruker den reir som korpen har bygd. Nei, nå må jeg hente ei bok, sier han og tar turen opp loftstrappa.

I løpet av ettermiddagen blir det mange turer opp trappa og inn på kontoret for å hente bøker og publikasjoner.

Etter et par strakser er han tilbake med boka.

- Se her. Er ikke dette flott. Her ser du jaktfalken på et reir korpen har bygd. Dette bildet er tatt med hjelp av et automatisk kamerasystem vi fant opp. I 1972 bodde vi seks måneder i ei aluminiumshytte ved et jaktfalkreir. Vi fikk noen bra bilder og gode data som har brakt meg rundt i verden på rovfuglkonferanser.

I seks år tilbrakte han sommerhalvåret i jaktfalkens rike i Finnmark.

- Yngvar Hagen, min mentor, likte det jeg dreiv på med, så han sørget for reisestipend slik at jeg kom meg til Finnmark. Han bredde sine vinger over meg. Han var en verdenskjent rovfuglforsker.

Kaffe og ulv

Ute har det begynt å snø, og det røde talglyset på stuebordet blir stadig kortere.

- Vil du ha kaffe?

- Nja, har du te foretrekker jeg det.

- Te, ja! Jeg drikker ikke kaffe jeg heller. Det var bare når samekjerringene på vidda tilbød kaffe jeg sa ja. Men når de så bort tømte jeg koppen i lyngen. Så uforskammet er jeg.  Vil du ha melk i teen?

- Ja, takk!

Fram fra kjøleskapet henter han en kartong H-melk. Rovfuglforskerens hjerte banker varmt for ulven, og han rister oppgitt på hodet over debatten som har rast rundt ulven på Tines melkekartonger.

- Det er ikke rart det er krig i verden når det er på det viset at folk kan hisse seg slik opp på grunn av ulven. Jeg liker å se verden som ei kule som raser rundt i 30 kilometer i sekundet. Vi må akseptere ting som de er da, med alle skapninger som er på denne kula.

Balansen

Nå blir han ivrig og forklarer at alle her på kloden er avhengig at det er en balanse i naturen, en balanse vi mennesker er flinke til å forstyrre.  Som et eksempel bruker han jaktfalken og dens byttedyr rypa.

- Det er ikke noe overskudd i naturen. Alt går inn i kretsløpet. Jaktfalken er en totalfredet og truet art, men fortsatt skyter de ryper. Og rypebestanden er i tilbakegang. Da kan du tenke deg hva som vil skje

Jaktfalk på reiret. Foto: Per Johan Tømmeraas.

Elgen er et annet eksempel han nevner. Elgbestanden i Norge har økt dramatisk siden 1970-tallet. I Rissa ble det for eksempel tidlig på 1970-tallet skutt bare en håndfull elger. Nå er kvoten på over 200 dyr.

Rettet avskyting og god beitetilgang på grunn av mange hogstfelt er årsaken til den sterke veksten.

- Men er det bare det som er årsaken? Har elgen noen predatorer? Har vi noe ulv som holder elgstammen nede, spør han.

I forbindelse med Alta-Kautokeinivassdraget rundt 1980 ble han leder for konsekvensundersøkelsene for rovfugler som skulle se på hvilke konsekvenser den store vannkraftutbyggingen kunne få for rovfuglene i området.

- Vi fant i alle fall ut at det ikke går an å kombinere turisttrafikk og vannkraftutbygging med rovfugler, sier han.

Ulykken

I 1982 skjedde noe som kunne ha fått fatale konsekvenser for rovfuglforskeren.

- Jeg skulle klatre opp til dvergfalkreir, og da var jeg så uheldig at jeg ramlet ned fra ei bjørk som gikk av i rota. Jeg fikk alvorlige ryggskader, og det har plaget meg siden da. I 1995 måtte jeg slutte i arbeid på grunn av skaden. Akkurat da jobbet jeg på Vitenskapsmuseet.

På den tiden skilte han lag med sin livsledsager som han hadde fått to barn med. Ei datter som nå er en anerkjent kreftforsker og en sønn som er utdannet taktekker.

- På den tiden bodde vi i Trondheim, men da jeg måtte slutte i jobben kjøpte jeg dette huset vi sitter i nå. Det er her jeg er født og oppvokst. Faren min kjøpte dette stedet i Trondstadhåggån i 1936 og kalte det Breidablikk. Jeg er født i storsenga oppå loftet hvor jeg har kontoret mitt nå, og der kommer jeg kanskje til å dø også.

«Lapplands ornitologer»

Men til tross for ryggplagene sitter han ikke stille og venter på at tida skal gå. Han har utgitt flere bøker hvor tema har vært både lokalhistorie og natur. Og han har flere på beddingen.

- Nå arbeider jeg med ei bok jeg har gitt tittelen «Lapplands ornitologer». I arbeidet med denne har jeg vært i British Museum i London og samlet stoff. John. Wolley var en britisk forsker som reiste mye rundt, og i 1853 kartla han blant annet jaktfalkreir i Finnmark. Mange av disse reirplassene har vi funnet igjen på grunnlag av de opplysningene han har skrevet ned, og noen av reirene er fortsatt i bruk. Er det ikke fantastisk, smiler han.

Som den store fugleelsker han er har han vært så heldig å få se Charles Darwins store samling av fugler og dyr på Universty of Cambridge. Fuglesamlingen er ikke åpen for den jevne besøker, men med sine bekjentskaper innen det ornitologiske miljøet har han fått tilgang.

En yngre utgave av jaktfalkforskeren i England. Foto: Privat

- Det var veldig interessants og spesielt å få se den store samlingen. Jeg fikk se et utstoppet eksemplar av den utdødde geirfuglen som stod i en glassmonter. Jeg satt sikkert i et kvarter og så den inn i øynene. Det er rart å tenke på at denne arten har vi greid å utrydde, sier han tankefullt.

Kilder

Rovfuglforskeren i Trondstadhåggån sitter på en enorm mengde med kilder, både når det gjelder fugler og lokalhistorie. På kontoret på loftet er det bokhyller fra  golv til tak med bøker og annen skriftlig informasjon. Og han har orden i sakene. Han bruker ikke lang tid når han skal hente fram en spesiell opplysning. Sammen med kammeraten Jan Sand sitter han også på en stor samling med gamle fotografier fra Leksvik.

- Jeg begynte tidlig å samle kilder om det som interesserte meg. Jeg har ikke hatt noen besteforeldre. Faren min var lausunge fra byen, og mora mi mistet foreldrene sine tidlig, så derfor har jeg alltid likt å snakke med gamle folk. Vitenskap er å søke sannheten om ting, og det er det jeg har gjort både ute i felten og når jeg har gått til skriftlige og muntlige kilder.

Det er akkurat det han har gjort i arbeidet med boka «Ulveblod på sabelen» som kom ut for noen uker siden. Boka tar for seg det angivelige soldatdrapet en ulv skal ha forårsaket i Leksvik juledagsmorgen i 1612, og Tømmeraas konkluderer med at hendelsen ikke kan være sann. Han har funnet 15 andre ulvehistorier som ha likhetstrekk mede den i Leksvik.

Bygdedyret

- Det er dårlig salg av boka her i Leksvik. Mange her tror på historien om dette drapet som skal ha skjedd for over 400 år siden. Jeg opplever at folk jeg har kjent siden barndommen ikke hilser på meg når jeg sitter og selger boka.

Gammel mann i gammel skog. Foto: Privat

Tømmeraas har også vært noe plaget av bygdedyret.

- Jeg har hytte på Lomtjønnberget mellom Skjelbred og Almåsen. Der har jeg tilbrakt mye tid med å studere og fotografere dyrelivet. Det har vært gjort mye hærverk der. Noen har revet ned fuglebrettet mitt og kastet det, kabler er kuttet og en ørn er skutt. Jeg ble også anmeldt anonymt for å ha et elgkadaver liggende som åte. Jeg kan ikke skjønne at det går an å anmelde noen anonymt. Jeg har sterke indisier på hvem som står bak noe av alt dette, sier han og blir litt kvass i øynene.

Krystallsyken

Alderdommen kommer ikke ensom, og det har 72-åringen Per Johan Tømmeraas også erfart.

- I høst fikk jeg krystallsyken. Jeg var oppe på loftet da alt begynte å gå rundt for meg. Jeg måtte krype ned trappa. Jeg fikk ringt 113 og en ambulanse kom og hentet meg og kjørte meg til legevakta i Vanvikan. Der var det ikke noen lege, så jeg ble kjørt til sykehjemmet i Rissa. Der ble jeg liggende i to døgn. Jeg fikk god behandling der. Jeg er ikke helt i form ennå heller, men det går bedre.

Nå er lyset på stuebordet nesten brent ned og han skynder seg å sette et nytt lys i staken før det første har sluknet og stearinen har stivnet, men han glemmer å tenne det nye lyset. Det er noe viktigere han må gjøre.

- Vent litt, det er noe jeg må vise deg. Jeg må bare på loftet en tur og hente ei bok. Det er bra og få trent litt på krystallet, smiler han før han går opp loftstrappa.