Denne artikkelen sto på trykk i papirutgaven 30. oktober 2015.

Jobben i Dagens Næringsliv har brakt reporteren fra Uthaug til alle verdenshjørner. Fjorten av hans reportasjer er samlet mellom to stive permer i boka «På kjøret». Bokslippet fant sted på Ivars Kro 12. januar 2015.  Der opptrådte også Eskil Engdal Band for første gang. Flere i salen fikk fot for bandet, spillejobber ble bestilt.

Norsk gonzo

Benevnelsen på denne sjangeren stammer fra den amerikanske journalisten Hunter Stockton Thompson. Han innledet en ny æra innen journalistikken med sine banebrytende reportasjer for Rolling Stone Magazine på sekstitallet. I Gonzo går journalisten sjøl inn i de miljøene han skriver om, og de beskrives på en personlig måte, som i stil og form henter virkemidler fra skjønnlitteraturen. Gjennom sitt virke i Dagens Næringsliv gjennom 20 år har Engdal skaffet seg et navn som en av landets fremste utøvere av dette formatet. Samtidig har han og befestet seg i toppskiktet som en slagkraftig nyhetsjournalist med flere tunge gravesaker på merittlista. Med et vidtspennende nettverk, er det er flere som har havna i nettmaskene til Eskil Engdal.

Rastløs sjel

Avsløringa av Kjell Inge Røkkes falske sertifikater er av sakene han bygde opp sitt renommé med, sammen med to kolleger. Tipset snublet han over i de små timer en kveld ute på byen. I det hele tatt er ikke Engdal ukjent med arbeid som overskrider grensene for det som forbindes med vanlig kontortid. Han er heller ikke ukjent med det å fullføre en artikkel eller en reportasje på nattestid, som regel med en deadline hengende som et damoklessverd over seg.

Savnet av en ni til firejobb og daglig kontakt med samboer og unger har aldri naget den urolige hobbyfiskeren og dyrkeren av ramsalt skrivekunst.

– Det er vel ikke sikkert samboeren har savnet den daglige kontakten med meg heller.

Men jeg blir litt smårar av for faste rammer, så jeg tror ikke en ni-til fire-jobb ville vært tingen for meg. Det hender av og til jeg synes det er begrensende nok å ha en fast arbeidsgiver (bortsett fra på lønningsdagen). Min samboer Anne Grete påstår at jeg ikke ville holdt ut mange dagene i en mer tradisjonell jobb, da hun sier at jeg aldri vil være der jeg egentlig er; «Når du kommer til et sted, vil du videre med en gang. Og når du er ute, vil du helst heim. Og når du er heime vil du helst ut», pleier hun å si. Kanskje har hun rett. Det er mulig jeg burde vært mer heime hos barna, men det er et valg jeg har tatt. Og jeg liker ikke å se for mye bakover. Da får en fort kink i nakken.

Perfekte antagonister

For mange journalister er det å bli intervjuet av kolleger fra andre medier, eller det å intervjue en, noe i nærheten av et mareritt. I bransjen synes lønn, prestisje og faglig tyngde å være omvendt proporsjonal med journalistens BMI. Her vil den skinnmagre, mondene og urbane DN-reporteren for en bygdebladsmørbukk i så måte framstå som den optimale kattepine.

Det som likevel gjør oppgaven overkommelig, er at den verdensvante og kritikerroste skribenten er en lettliva og underholdende kar, en som en uten problem kan ha med seg - både til hverdag og fest. Som mange utadvendte mennesker har han også evnen til å lytte, og ikke minst til å se og observere. Observatøren har som få andre en egen evne til å sette ord på sine erfaringer. Det er egenskaper som han blant annet har blitt berømmet for, av dem som har anmeldt det han har publisert i bokform.

Hør bare hva Ingvar Ambjørnsen har skrevet om «På kjøret»: «Eskil Engdal har en penn av Guds nåde, og et djevelsk blikk for detaljer og finurlige koblinger i tid og rom. Slå dette sammen med stor kunnskap og en til tider rabiat humor, og du har norsk presses eneste virkelige trollmann.»

Beskjedent ekstrovert

Som showmenneske viste han tidlig talenter. Den unge bygutten imponerte jevnaldrende strik (unge gutter, for dem som ikke forstår fosendialekt) på Uthaug med at han uten blygsel sang «Raindrops are falling in my head». De som fikk det med seg var et utvalg tilfeldige i tilhørere utafor Lienbrygga. Dette skjedde tidlig på syttitallet. Samtidig er Engdal langt fra påtrengende i sin tilstedeværelse. I vårt første møte i embetets medfør var i samband med slippet av den første boka hans, «Berserk Jakten på Norges råeste konge». Da var han åpenbart utilpass. Før opptredenen på scenen på Ivars Kro i vinter var han også nervøs.

–Nå er jeg langt utafor komfortsonen, bet han utav seg til undertegnede, mens han satt og ruget over halvdau pilsner nedafor scenekanten. Denne pina så ut til å sitte i ham ei lita stund etter at han hadde fått grepet om mikrofonen også, men så løsnet det. Fra å være som en fortumla edderkopp som har blåst ut av nettet sitt, gikk han til å være på offensiven. Han slo an på de rette strengene, fant rytmen og så fanget han etter hver sitt publikum som fluer i nettet. Men en kan undre seg over hva er det er, som til sjuende og sist motiverer ham til å gå på scenen.

– Forfatteren Marit Eikemo kalte meg en blyg narsissist. Kanskje det ligger noe i det. I forbindelse med «På Kjøret» ble jeg spurt om å sitte på en scene for å snakke om boka, noe jeg er ukomfortabel med. Da oppsto ideen om å sette sammen et band som kunne akkompagnere tekster fra den. Da hadde jeg full regi og kontroll sjøl. Noen av Oslos beste musikere stilte, legender fra band som Jokke og Tre Små Kinesere. Etter det har vi spilt konserter i Tønsberg og Stavanger med poeten og journalisten Tom Stalsberg. Nå blir det Stokkøya under åpningshelga til Bygdeboksen. Tidligere har vi spilt på mørke barer, det føles unektelig litt skremmende å stå på en scene på Stokkøya så tidlig på kvelden.

Forfatterspire

Jens Bjørneboe refererte i flere intervjuer og i sine skrifter til to skoler innen litteraturen. Den ene sier at du bare kan skrive om det du sjøl har opplevd. Det kan en i høgeste grad si at Engdal har gjort, for alle hans skriverier inneholder sjølopplevde fortellinger. Den andre skolen som Bjørneboe refererte til, sa at en ikke kan skrive om det en har opplevd sjøl. Bjørneboe forfektet det syn at de underlig nok har rett begge to.

– Kunne du tenke deg å begå noe som ligger et stykke unna det du til daglig driver med, for eksempel et skjønnlitterært verk, en kriminalroman til dømes?

–Noen forlag har spurt om en skjønnlitterær bok, men jeg trives best i virkeligheten. I januar begynner kollega Kjetil Sæter og jeg arbeidet med boken om den dramatiske jakten på pirattråleren «Thunder». Historien om den norskbygde båten er dokumentarisk, men også en thriller. Vår internasjonale agent legger fram prosjektet på bokmessa i Frankfurt denne uka, forhåpentligvis er boka klar til neste høst.

Verdensvant

Etter to tiår som reporter for DN har Engdal dekt begivenheter fra store deler av kloden.

– Er det for denne mannen et eneste hjørne eller ei krå hvor han ikke har vært og som han kunne tenke seg å reise til, bare for å gjøre en reportasje for fornøyelsens skyld?

– Færøyene. Jeg har aldri vært der, men etter at jeg leste den færøyske forfatteren William Heinesens roman «De fortapte Spillemenn», har jeg drømt om å reise til øygruppa. Jeg trives best i utpostene, i ekstreme miljøer, slår reporteren fast.

Tidlig på åttitallet vanket Engdal et alternativt miljø i Trondheim som blant anna dreiv med husokkupasjon. Folket som var med på dette omtaltes gjerne som pønkere. Den britiske rørsla var sterkt prega av arbeiderklassen, men i Trondheim kom de like gjerne fra de høgere klasser. Noen av dem prater ei riksmålsprega trønderdialekt med en nærmest nasal uttale, noe som kanskje heller ikke er en utilbørlig beskrivelse av dagligtalen til feriefosningen Engdal.

Alternativ

De alternative i Trondheim var godt organiserte og dreiv med ymse kulturaktiviteter. Fra denne åpne og fordomsfrie subkulturen kom det fanziner og band som spilte inn plater. Mange kjente personer innen flere samfunnsområder fra Trøndelag hadde kontakt med disse miljøene.

– Jeg var langt unna punker, men det var energien rundt punkens opprør som tiltalte meg. Det etablerte kulturlivet i Trondheim var på mange måter styrt av frimurerne og det gode borgerskap, plutselig ble det frigjort en rastløs energi hvor folk ble opptatt av å skape sjøl, uansett talent eller kunnskap. Jeg har alltid hatt et drag mot det anti-autoritære, det sitter i fortsatt. I dag opplever unge i storbyene et boligmarked som det nesten er umulig å komme inn i, mens kommunene lar eiendommer stå og forfalle. Kanskje det er på tide med et nytt opprør, en ny runde med husokkupasjoner?

Fra den tida har jeg vel lært at en porsjon sivil ulydighet kan gi resultater.

Krigsreporteren

Som ung sommergjest på Uthaug var Engdal med de andre ungene og leikte krig. Skikken var at en delte seg inn i lag og kjempet mot hverandre der det måtte høve seg. På en gård, et jorde eller gjerne i de mange betongetterlatenskapene etter den tyske okkupasjonen. Han heiv seg med i de bataljene med like stor iver som de lokale guttene, jenter dreiv som regel ikke med slikt, iført amerikansk hjelm med et camonett som han hadde fått av en onkel.

Som soldat i førstegangstjeneste var han relativt uengasjert i det militære, hadde reglementert hårlengde, men den ellers lyse luggen var ei tid farget rosa.

Den som får se krigen på nært hold, lærer fort at det har mer ved seg enn romantikk og spenning. Norske soldater som har deltatt i utenlandske krigsoperasjoner gjennom de siste åra, har blitt fulgt opp av fagfolk innen psykiatrien. Det finnes veteranforeninger og møteplasser for dem som har vært ute. Politifolk og brannfolk har ordninger for å følge opp dem som har vært utsatt for psykiske påkjenninger.

Stressmestringa

Et anerkjent faktum blant dem som er i utsatte yrker, er at det er greit å prate med folk som har vært med på det samme. I gamle dager hadde gutta på krimen gjerne et røykfylt bakrom i redaksjonen der de møttes til debrifing over ei krukke med noe sterkt. Nå for tida arrangerer Norsk Journalistlag kurs innen stressmestring.

Men hvordan lærer en som har vært ute i konfliktområder og sett død og fordervelse gang etter gang å leve med det i etterkant?

– Journalisters privilegium er at vi kan fortelle om opplevelsene i krigssoner og til og med få en viss anerkjennelse for det. Mange soldater opplever det motsatte, noe som blir en byrde for dem. Vi har et profesjonelt opplegg rundt reiser inn i konfliktsoner, vi går gjennom omfattende sikkerhetskurs med tidligere elitesoldater og debrifing med psykologer med erfaring fra krigssoner. Men det er klart noen dårlige minner trenger seg på, spesielt etter en episode i Syria hvor vi ble utsatt for et massivt angrep fra Assads-styrker, holdt jeg noen slåsskamper i søvne.

Motorsykkel

I likhet med sin gamle mentor liker Kåre Valebrokks protesje raske biler og motorsykler. Kåre Valebrokk ble i et intervju spurt om han på gammeldagene kunne tenke seg en Harley Davidson. Til det svarte redaktørlegenden at den duger ikke en gang til å rive skinnet av ei pølse.

Den tidligere læresveinen har noe av den samme holdninga, sjøl om det ikke er hans natur å buse ut med det like bastant som gammelsjefen. Denne dilla for muskuløse tohjulinger er noe han har fått utløp for i moden alder.

– Det begynte som ei rein 40-årskrise, kollegene i DN ga meg førerkort for motorsykkel i gave. Så endte jeg opp med en caferacer, en Triumph Thruxton, en av de vakreste motorsykler som er laget. Ingenting er som å sette seg på sykkelen en søvndrukken morgen og la seg riste våken av 900 kubikk.

Mer kresen

Har du vurdert å søke deg over i en redaktørjobb eller en eller annen slags mellomlederstilling?

– Det kunne aldri ha skjedd. Jeg klarer ikke en gang å administrere meg sjøl. Jeg er alt for ustrukturert og konfliktsky til å styre andre.

Et annet utsagn fra Jens Bjørneboe er: «Jeg forlanger at det skal skje noe med meg, når jeg leser en bok. Den skal forandre meg.»

Hva forlanger Eskil Engdal av sin egen tekst?

– Jeg tror jeg er blitt mere kresen på hvilke saker jeg velger å skrive om. Før skrev jeg om alt, nå er jeg mer opptatt av vesentlighet. At det er en sak som betyr noe, at en formidler erfaringer, opplevelser og historier som for de fleste er ukjente. Ideelt skal teksten gi opplevelse og innsikt, og gjerne flytte leseren til et sted han ikke har mulighet til å komme sjøl.  Men verden er sjelden ideell.

Fisk og vilt

For en gastronomisk orientert person, er Engdals bidrag til journalistikken som et bugnende koldtbord på et av transatlantiske luksusskip som beskrives i en av artiklene i «På kjøret». Mellom vaktelegg, russisk kaviar, roastbiff, hummer og eksklusiv sushi av håndfisket atlanterhavsstørje og sverdfisk, finnes østers med perler så store som kidneybønner.

Journalisten sjøl er imidlertid legendarisk beskjeden i matvegen. Kolleger spøker med at han kan krysse et kontinent på smuler - og noen cocktailbær.

– Hva skal en ha på menyen om en skal lokke en så finspist kar på middag?

– Mener du nattmat, he, he?

Jeg ikke så opptatt av det som serveres, men av middagen som sosial arena, et sted for å høre historier, erfaringer og knytte bånd til andre. Paradokset er at dess bedre et middagsselskap er, er dess mindre spiser jeg. Det betyr at historiene og samtalene rundt bordet er så gode at jeg ikke rekker å få i meg maten. Men jeg er enklest å be på middag hvis det serveres sjømat. Selv er jeg dårlig til å invitere folk på middag, bortsett fra det årlige krabbelaget med gamle venner og sjølfiska krabbe fra Ørlandet.

Trøndere i Oslogryta

Engdals mor kommer fra Uthaug, faren er fra Stadsbygd. Sjøl vokste han opp i Trondheim, men slekta fra Fosen har han hatt regelmessig kontakt med. Foreldrene bor på Uthaug etter at de ble pensjonister. Journalistens datter og sønn har vokst opp i Oslo, men med en far som holder fast på Dahls øl og ennå holder med RBK i tjukt og tynt.

– Har ungene arvet dine preferanser?

– Da vi flyttet til Oslo fra Trondheim, begynte sønnen vår, Bendik, å holde med Lyn. Det var et sleivspark mot en stakkar far. Det var nesten uutholdelig å sitte på tribunen sammen med halvsnobbete Lyn-fansen annenhver helg. Taktikken for å få guttungen bort fra blindsporet, var å kjøpe RBK-effekter i gave til hver bursdag og jul. Til slutt lyktes vi. Nå er han en stolt RBK-supporter. Men aller mest Manchester United. Vildes fotballinteresse er vel minimal, hvilket øl hun drikker er jeg heller ikke sikker på.

Engdal holder med Leeds av engelske lag.

– Er det fordi drakta er til forveksling lik RBK si?

– Nei, jeg begynte å holde med Leeds fordi det var det største britiske laget på begynnelsen av 70-tallet. I 74-sesongen, da jeg var 10 år, gikk laget ubeseiret gjennom de første 29 seriekampene. Jeg husker fortsatt navnene på storparten av førsteelleveren til Leeds i 73-74 sesongen.

Øl og korsang

Den kjente bladfyken har spilt fotball sjøl, men det begynner å bli ei stund sia.

– Tror ikke fotballen gikk glipp av et overveldende talent. Jeg spilte hele tida i barndommen, men sluttet en gang tidlig i tenåra. Spilte en stund på bedriftslaget til Nationaltheateret hvor vi hadde Arve Tellefsen som hengende spiss. Seinere ble jeg gående med gips etter ei uheldig takling på DNs bedriftslag, noe som gjorde at Kåre Valebrokks fikk bekreftet sin tese om at idrett var livsfarlig og at en heller burde synge i kor og drikke øl.

Friluftsmannen

Engdal er som antydet ikke fremmed for selskapeligheter, men ikke i så altoppslukende grad som enkelte omtaler av ham får det til å virke som. Derimot har han stor sans for jakt, fiske og friluftsliv. Når høsten kommer, tar han på seg støvler og feltklær og jager rype på Rørosvidda eller sitter på post i fjæra på Ørlandet og venter på gåsa.

– Jeg kjøpte min første hagle som 16-åring, begynte med å jakte sjøfugl på Ørlandet og rype i Berkåk-traktene. Jeg ble dratt med i en gjeng med stor jaktinteresse, en gjeng som har holdt sammen sia og har en årlig jaktuke i svensk Lappland. I tillegg har jeg fått introdusert en del jaktvenner til gåsejakt og Ørlandet, de fleste maser om å komme tilbake.

De fleste av oss har tatt jakta så alvorlig at vi har endt opp med fuglehund, gjerne en Breton, den minste av de stående fuglehundrasene. Det er opprinnelig en fransk rase som kom til Norge først på midten av 50-tallet, min 8-åring Piaf er oppkalt etter den store/lille franske sangerinna Edith Piaf. Passer bra, det er en stor hund i liten forkledning, våken og energisk uten å være for vimsete. En bra kamerat med voldsom jaktiver. Det jeg grubler på nå er hvor lenge jeg skal holde på med skogsfugl- og rypejakt. Sporten blir mer og mer eksklusiv, bestandene blir dårligere og dårligere. Da jeg reiste gjennom Sibir for noen år sia, og så de vanvittige skogene, tenkte jeg, her må det være godt med tiur. Kanskje får vi til en tur dit neste år.

Sjølfisket middag

En av fritidssyslene heime på Uthaug er fiske med trollgarn. Etter en sosial sammenkomst i Loretsstøa i Sjøgata, det er naustet til søskenbarn Lage Ulriksborg på Uthaug, imponerte Engdal med å stå opp i otta og dra garn. Et seint møte med hodeputa greide ikke å slå ham ut så mye ut at han ikke tok ansvar, sjøl om dette var hobbyfiske. Denne morgenen hadde han med seg kollega og venn Åge Winge. De sto på KK-kaia i åttetida om morgenen og greide garn. En jobb som ifølge fiskeren er noe han utmerket greier ut med sjøl.

– Anne Grete hevder jeg stikker av etter noen minutter med garngreiing, men det er sikkert ikke sant. Det er en av de få gangene i livet jeg gjør noe praktisk. Men garnfiske er spenning og avkobling, jeg holder på med det i Femunden også, sjøl om det ikke er like spennende.

Sjøfarerne

Samen med Lage Ulriksborg traff undertegnede den spanske sjøfareren Jesus Susoleiro da han var innom Uthaug med sin spesialbygde i seglbåt. Møtet ble til en reportasje på nettutgaven av Fosna-Folket. Seinere fikk Jesus møte en annen barndomskamerat av Ulriksborg, Rolf Bakken, på havna i Kristiansand. Han overbrakte spanjolen hilsninger fra «amigos de Uthaug».

Engdal leste artikkelen på nett, og lot seg fascinere av den fargerike solosegleren. I vinter var han og kollega Kjetil Sæther i Spania. De bestemte seg for å oppsøke Jesus på heimplassen hans. I sommer møtte Engdal jodleren og strupesangeren Bjørn Tomren på Uthaug. Sangeren og entertaineren holdt på å ro Norge på langs. De endte opp på «kommandobrua» hos Ulriksborg på Stranda. Der spiste de krabbe og spilte og sang ut i de små timer. Engdal er ikke fremmed for tanken på å gi seg havet i vold sjøl heller. Slik Tomren og Jesus har gjort.

– Havet er sjølve friheten. Jeg hadde en gammel tresegler i Oslo, men det ble for mye lakkering og skraping, så jeg måtte selge den. Dessuten er Oslofjorden dørgende kjedelig. Men jeg har store ambisjoner om å lære meg navigasjon før alderen tar meg for alvor. Hadde jeg vært en fri mann, skulle jeg gjort som Jesus. Kastet loss.

F-F-fakta:

Eskil Engdal er født i 1964 på Ørland.

Han har jobbet over 20 år som journalist i Dagens Næringsliv.

2011 Mottaker SKUP-prisen i

2012 fikk han Internasjonal reporters Journalistpris.

2013 ble han tildelt presseprisen «Gullpennen» av Riksmålsforbundet.

2004 lanserte han «Berserk Jakten På Norges Råeste Konge».

2015 «På Kjøret», samling av 14 artikler i Dagens Næringsliv ble sluppet med et releaseparty på Ivars Kro i Oslo. Eskil Engdal Band hadde samtidig sin første opptreden. 31. oktober samme år opptrådte de på scenen i Bygdeboksen på Stokkøya.

Eskil Engdal Band har ved flere seinere høve opptrådt med jodleren Bjørn Tomren