Michael (31) er født og oppvokst i Eritrea. Der fikk han en solid utdannelse og hadde en bachelorgrad i «Public Health» i bagasjen da han kom som flyktning til Norge. Situasjonen er som kjent uholdbar i hjemlandet med et diktatorisk styre som betegnes som ett av de verste i verden. Dette faktum førte til at Michael valgte å flykte fra alt han hadde kjært for om mulig å skape seg en ny framtid i trygge omgivelser.

Lærte fort

Rissa ble hans trygge havn. Hit kom han i 2014, og her trivdes han fra første dag. Han gikk på norskkurs og kom ut i praksis. Rissa helsestasjon, Folkehøgskolens barnehage og Stadsbygd eldresenter tok i mot den lærevillige eleven med åpne armer. Som tidligere student hadde han god motivasjon og viktige redskap for å tilegne seg språk og ny kunnskap. Snart hadde han nådd høyeste nivå i norsk og kunne dermed søke på sykepleierstudiet. Han kom inn og fikk plass ved høgskolen i Oslo og Akershus.

Gode attester

I fjor sommer fikk han sommerjobb ved Stadsbygd eldresenter, og attestene han fikk i fra leder Gunn Hege Moen, førte til at han kunne velge mellom to jobber i Oslo denne sommeren.

-Ja, det var ikke noe problem å få jobb. Mange snakker om at det er så vanskelig å finne sommerjobb, men for meg var det problemfritt. Jeg har arbeidet i hjemmesykepleien, og ser for meg å fortsette med det i helger og ferier. Pengene jeg tjener er et godt supplement til studielånet.

Snarvisitt til Rissa

Travel sommer til tross, ei ukes ferie ble det imidlertid tid til, og den har han tilbrakt i Rissa.

-Måtte besøke gode venner, smiler Michael.

-Tiden her glemmes ikke. Jeg har knyttet varige vennskapsbånd, både til flyktninger fra mitt eget hjemland, men også andre. Og jeg har mange fra Rissa kommune på vennelista mi!

Et eget mantra

Vi møtes en mild augustdag. Sola varmer, og Michael kan fortelle at han har det som plommen i egget i Oslo.

-Jeg liker å studere. Mye av tiden blir tilbragt på biblioteket. Vi har mange prøver og eksamener, og jeg jobber hardt for å få gode resultater.

-Og de uteblir ikke?

-Så langt er jeg fornøy, ja, smiler Michael. Og deler gjerne sitt mantra med leserne.

-Det finnes ingen begrensninger, bare muligheter. Man kan klare alt bare man vil nok.

Positive møter

Michael har erfart at det å være optimistisk, vennlig, høflig og imøtekommende avstedkommer en spiral av positivitet. Så langt har han ikke møtt rasistiske holdninger. I Oslo er det mange utlendinger som jobber innen helsesektoren, og brukerne Michael møter er vant til at helsearbeiderne har annen hudfarge og snakker med aksent.

Ikke sett livet på vent!

Michael er glad for at han er i gang med studiene. Livet er ikke på vent. Han er midt oppi det. Og han ønsker det samme for alle flyktninger. At de skal nå sine mål og få et godt liv i Norge. At de skal få jobb og være med å bidra i det norske samfunnet, slik de aller fleste ønsker.  En ting er han sikker på. Norge trenger innvandrere. Og man kan leve side om side i fred og fordragelighet bare man viser hverandre respekt og utøver toleranse.

Om få dager er Michael tilbake på skolebenken. Snart er han halvveis i studiet. Hvem vet, kanskje vender han tilbake til Rissa for å jobbe i kommunen han ble bosatt i som flyktning. Eller kanskje fanger storbylivet han.

-Vanskelig å vite nå. Jeg kommer nok til å ta videreutdanning også, tror Michael. En målbevisst ung mann med reflekterte holdninger.

-Bare man vil nok, når man målene sine.