Arbeiderpartipolitikeren fra Ørlandet er best kjent fra sitt virke i fylkespolitikken, der hun gjerne betraktes som den nest mest innflytelsesrike politikeren - etter fylkesordfører Tore Sandvik. Hun er heltidspolitiker som gruppeleder for posisjonen i Fylkestinget i Sør-Trøndelag og Fellesnemda i Trøndelag.
På fritida er hun fremdeles en ihuga friluftsentusiast som fortsatt spiller handball. Sist i Veteran NM i Trondheim i klasse jenter 50 i fjor.
Nomader
For tida har hun permisjon fra jobben som IKT-leder i Ørland kommune på fjerde året. Før hun har kommet dit hun er i dag har hun reist langt, både i tid og geografisk.
Som forsvarsnomader flyttet familien Leirtrø landet rundt inntil det endelig bydde seg en anledning til å flytte tilbake til Trøndelag igjen. Familiens siste stoppested ble Ørland da de endelig kom seg til Trøndelag.
Mor til Leirtrø kommer fra Våddan i Trondheim, faren fra Lånke i Stjørdal.
– Pappa arbeidet i Forsvaret og mor var heimeværende til jeg var 14 år, forteller opphaugsingen.
Den tredje jenta i barneflokken ble født på Stjørdal 27. august 1963 av en søskenflokk på fem. De ble etter hvert fire jenter og én gutt.
Beordringssystemet gjorde at de flyttet flere ganger i oppveksten til ungene, men alle ferier ble tilbrakt heime i Trøndelag hos besteforeldre, på Byåsen eller på Stjørdal.
– Pappa hadde lovt at vi skulle flytte heim til Trøndelag når han begynte å nærme seg slutten av yrkeskarrieren. Når det dukket opp en jobb på Ørlandet, valgte foreldrene mine å flytte hit. Målet var at de skulle ende opp på Stjørdal eller i Trondheim til slutt..
Hvem er du?
På landsens vis har Leirtrø ofte blitt spurt det vanlige spørsmålet; Hvor kommer du fra, og hvem er du unna?
Navnet Leirtrø er altså et navn med djupe røtter i trøndersk jord. Kirsti kan fortelle at hun i slektstreet også kan spore ei grein tilbake til Fosen.
– Da jeg var ett år gammel var jeg på mitt første besøk hos slekt på Fosen. Det var hos oldefaren min på Stadsbygd. Han het Skaret, og han ligger gravlagt på kirkegården der. Da jeg studerte slektstavla nærmere, fikk jeg nyss om at en av forfedrene hadde fått Reins kloster i bryllupsgave. En av slekta Holtermann hadde uhorvelig mange unger, og en av dem var en av mine forfedre. Vi skulle egentlig på slektstreff i Stadsbygd, men midt oppi dette døde søster til mora mi, og det ble begravelse i stedet, forteller ørlandspolitikeren.
Gjennom slektsforskninga har Leirtrø funnet ut at det ikke bare er noe nytt at folk får barn med forskjellige personer. En av forfedrene hadde allerede tre barn da han traff en av formødrene.
– Det gjør det vanskeligere, men også mer interessant, å drive med slektsforskning, sier Leirtrø.
Tilfeldigheter
Det var på ingen måte gitt at greiner i slekta skulle slå røtter på Ørlandet. Faren til Kirsti var hærmann, men en kjede av hendelser førte til at han konverterte fra grønt til lyseblått. Familien ble en av åtte som bosatte seg i en av åtte nybygde atriumhus som Forsvaret satte opp for sine ansatte på Opphaug.
– Alle hadde unger i omtrent samme alder, og vi ungene hadde en herlig tid, forteller militærbarnet.
En av de andre familiene var også fra de samme trakter som Leirtrø. Far til Per Roar Schjølberg var en av dem.
– Jan Inge Schjølberg var den i familien som var nærmest meg i alder, minnes Lertrø.
Aktiv jente
Foreldrene til Kirsti var både aktive og samfunnsengasjerte mennesker.
– Sjøl om barndommen til oss ungene var prega av mye flytting og skifte av skole, gikk det bra. Vi hadde gode foreldre og vi var en sammensveisa søskenflokk.
Både mamma og pappa var som var friluftsmennesker og veldig engasjert i idrettslivet alle plasser vi bodde. Det gikk stort sett greit. Pappa var trener, leder av idrettslag og arrangør av idrettsstevner både innen langrenn og friidrett.
Jeg har drevet aktivt med friidrett, langrenn, orientering, handball og fotball. Aldri spesielt talentfull, men glad i å trene og er kretsmester både i lengde, høyde, kule, terrengløp, stafett, orientering, handball og fotball.
I 17-årsalderen valgte jeg bort friidrett og orientering til fordel for handball og fotball. Ski sluttet jeg med litt tidligere. Lagidrett ble mye artigere. Jeg var også på kretslaget i handball.
Hatet trøndere
Som skolejente fikk Leirtrø også føle på kroppen, både på godt og vondt, hvor viktig det er for en skoleelev å ha gode lærere. Det gjelder ikke bare at de er tålelig gode pedagoger, men også at de duger sosialt som klasseledere. Ei som ikke gjorde dette var ei lærerinne Kirsti hadde da familien bodde på Hønefoss mens faren arbeidet på Valsmoen i omtrent halvannet år.
– Jeg snakka feil dialekt. Vi kom da flyttende fra Krødsherrad i Buskerud. Dessuten hadde jeg et trøndersk etternavn og hadde foreldre fra Trøndelag. Hun hatet trøndere, og dette ble et klarsignal for de andre elevene til å mobbe meg. Heldigvis gikk det en gutt på skolen som også hadde en far som var trønder. Nils Værstad, du veit han fra duoen Nils & Ronny på TV. Han eskorterte meg til skolen, forteller Leirtrø.
Faren til Kirsti var en forholdsvis striks person, i alle fall når det gjaldt dette med fravær fra skolen. Dette var ikke bare å legge seg til i senga om en var gruggen i halsen og hadde nesedrypp. Da Kristi ba seg fri siste skoledag før jul fordi familien skulle kjøre heim til jul, var imidlertid svaret fra lærerinna nei.
– Pappa skreiv melding til skolen. «Kirsti er syk, og kan derfor ikke komme på skolen», humrer hun.
Kreativ
Nils Værstad og Leirtrø hadde brevkontakt også ei tid etter at de hadde flyttet heim til Trøndelag igjen. Værstad var også som guttunge en oppfinn som og kreativ skrue som blant annet skreiv fantasifulle stiloppgaver. En av dem var en grusom sak der flere av hovedpersonene døde. Kamraten havna for øvrig også i politikken som voksen, for partiet Høyre. Noe Leirtrø gjerne ser som et eksempel på at det finnes gode mennesker i alle partier.
– Han og sønnen av en danske, Ole Dørum, trøstet meg da lærerinna ga elevene tillatelse til å erte meg. Jeg sa «je» i stedet for jeg, og «mjølk» i stedet melk. Ola Dørum snakket dansk, så han og jeg ble mobbeoffer. Ingen av søsknene mine gikk på denne skolen, men heldigvis hadde jeg det greit utenfor skolen.
Denne perioden tenker jeg på når det snakkes om hvor viktig det er at lærerstudenter skal ha god nok karakterer i matematikk.
Hva hjelper det om de er gode til å regne, hvis de ikke har sosiale antenner?
Trivelige Trøndelag
I barneflokken var gleden stor, og ekstra stor hos Kirsti, når beskjeden kom om at faren endelig hadde fått seg en jobb i Trøndelag. At det var på Ørlandet, et sted der Kristi aldri hadde vært tidligere, hadde mindre å si.
– Jeg følte at jeg hadde kommet heim igjen, sier trønderpatrioten.
1974 hadde ikke fergeleiet på Brekstad kommet ennå. Bilturen til Ørlandet gikk derfor over Fosenhalvøya den andre vegen. Opp de bratte bakkene i Vanvikan, gjennom forholdsvis kupert terreng helt til de kom til det, etter Kirstis oppfatning, ikke særlig flate landskapet.
Om topografien ikke hadde stått til forventningene, innfridde det nye heimstedet alle drømmer om å få bo i trivelige Trøndelag igjen.
– Jeg fikk også en fantastisk mottakelse på Opphaug skole, og jeg trivdes her fra første dag. Da jeg kom til Ørlandet og begynte på Opphaug skole i femte klasse, var jeg ei sjenert og forsiktig jente som grudde meg veldig til ny skole nok en gang. Overgangen fra Hønefoss til Ørlandet var veldig enkel. At jeg fikk Sølvi Helland som lærer gjorde det enda enklere.
Flere landsdeler
Den elleve år gamle jenta minnes barndomsåra på Ørlandet med stor glede. De hadde flytta hele livet og fått med seg alle landsdeler. Fra 1964 til 66 bodde de i Stavern. I åra 1966 til 1969 Sørreisa i Troms. Hit reiste hun for øvrig i voksen alder sammen med samboer Knut Ring for å besøke ei venninne.
– Jeg følte at jeg hørte litt til der også, forteller hun.
Åra 1969 til 1972 bodde familien i Krødsherad i Buskerud. Her begynte Kirsti på en fådelt skole med 34 elever fra 1. til 6. klasse. Tida i Hønefoss i Buskerud fra 1972 til 1974 var mer som et interregnum, ei slags ventetid, før familien endelig fikk bo på Opphaug.
Engasjerte mennesker
I verdisyn og politisk støpning er Kirsti Leirtrø helt på linje med foreldrene sine. Det gjelder også i høve graden av engasjement.
– Mamma var første kvinnelige leder av både Idrettslaget Yrjar og Idrettsrådet. Hun engasjerte seg også politisk og satt to perioder i kommunestyret på Ørlandet, og var leder i opplæringskomiteen. Senere flyttet hun tilbake til Trondheim og satt to perioder i bystyret der - for Arbeiderpartiet. Hun var også leder av Trondheimsregionens Friluftsråd.
Om Leirtrø senior var en ihuga tilhenger av fysisk fostring, betød ikke det at han så like blidt på alt. For eksempel likte han ikke at ungene holdt på med handball og fotball. Han mente at det gav for mange skader. Stikk imot farens råd følte dattera en dragning mot ballspill, både handball og fotball.
Løperjenta
Dette tilløpet til konflikt førte til at faren ugjerne var tilskuer på kamper. Imidlertid var han desto mer ivrig da Kristi kom heim og sa at hun ville begynne med terrengløp. Før en konkurranse i heimtraktene hadde jenta fått det råd av treneren at hun måtte komme seg først inn i skogen.
– Der er det så trangt at de ikke kommer forbi deg. Når du kommer ut av skogen igjen, så skal du bare holde på ledelsen.
Kirsti så gjorde, og hun gikk hen og vant. Faren var strålende fornøyd med sitt unge løpertalent. Imidlertid var Kirsti plaga med bilsjuke da hun var lita. På veg til et stevne i Arendal hadde hun kommet så djupt ned i kjelleren med kvalme og svimmelhet at verken mengder av frisk luft eller kaldt vatn kunne få henne opp igjen. Broren bivånet søstera fra sidelinja i det hun strevet seg fram i felten.
– Hun har lagt seg i krabbefeltet, var kommentaren.
Skoleår
I 1979 ble foreldrene til Kirsti skilt. Hun flyttet først sammen med faren til Brekstad. Seinere gikk turen tilbake til Stjørdal etter å ha gått et år på husmorskole, vevlinja og 1. året på handelsskolen på Brekstad. Hun var på fritida aktiv innen friidrett, handball og fotball.
I åra 1981 til –82 bodde hun på Levanger. Her fikk hun med seg andreåret på videregående kontor og administrasjon.
– Men tida ble mest brukt på fotball hos Nessegutten i øverste divisjon damer, erindrer ballspillentusiasten.
For Nesseguuten var Kirsti en gang med på å slå med på å slå Trondheims-Ørn. En av spillerne på trondheimslaget var Karen Espelund. I dag er hun fylkesdirektør og treffer Leirtrø titt og ofte.
– Jeg pleier å minne henne om den den kampen, sier Leirtrø med glimt i øyet.
Trondheim
82-83 bodde hun i Trondheim. Her jobbet hun hos TOBB med kjøp og salg av leiligheter.
Leirtrø kom tilbake til Ørlandet i 83 til barndomskjæresten og de bygde hus på Opphaug, et steinkast unna der familien Leirtrø hadde bodd da de flyttet til kommunen. Hun sa opp jobben sin i TOBB, og fikk et engasjement i Forsvaret, først gjennom Rettedalsmidler, og senere Natomidler fra januar 84 til august 86.
I 1983 fikk de May Brit og i –86 fødte hun Håvard. Hun fikk fast deltidsjobb på Opphaug skole som kontorassistent.
I 1990 ble det ei heltidsstilling ved formannskapskontoret. I –92 fikk kontormedarbeideren permisjon fra jobben i seks måneder for å ta siste året på videregående kontor og administrasjon ved Fosen videregående skole.
– Jeg hadde vanlig undervisning, men måtte ta eksamen i alle fag. Da ble jeg blåruss, av alt i verden, flirer Leirtrø.
Databransjen
Men IKT ble etter hvert arbeidsfeltet på full tid
–Datainteressen ble vakt i den tida jeg jobbet i TOBB (Trondheim og Omegn Boligbyggelag), hvor jeg fikk være med å utvikle et datasystem for kjøp og salg av leiligheter sammen med Scanvest Olivetti. Seinere gikk jeg sammen med flere Ørlendinger på et 38 ukers datakurs gjennom Arbeidskontoret.
I 96 og 97 dagpendlet jeg til Trondheim for å studere data videre gjennom næringsakademiet. Og i 1999 startet jeg på høgskoleutdanning med målet om en Bachelor innen informatikk. Først gjennom Høgskolen i Nesna, og seinere gjennom HIST med nettbaserte studier og eksamen i hvert fag.
Jeg ble etterhvert skilt, og i 2000 ble jeg samboer med Knut. I 2001 fikk vi Julie.
Nå er vi en storfamilie på seks barn og ni barnebarn.
Politikken kaller
Leirtrø mener hennes politiske ståsted er sterkt preget av det foreldrene sto for. Faren var en mann som mente at alle i utgangspunktet var likestilte, og han var imot å gjøre forskjell på folk. Da det for eksempel på åttitallet ble diskusjon om hvorvidt sivilansatte skulle få tilgang på messa, var han en av dem som ville åpne for det.
Når det gjaldt folk som hadde kommet skeivt ut i livet, pleide han å minne om at det som oftest er en historie bak dette og at en ikke bare skal dømme etter det en ser.
– Mitt politiske engasjement startet når Gro H Brundtland var statsminister. Jeg meldte meg inn i Arbeiderpartiet i 94, og sa ja til å være listefyll ved kommunevalget i 95. Plutselig satt jeg i kommunestyret og oppvekstkomiteen.
Jeg satt også i styret i Sør-Trøndelag Arbeiderparti noen år, og i 2002 ble jeg spurt om å stille som fylkestingskandidat til fylkestingsvalget i 2003, og har siden det vært fylkespolitiker, og de siste fire åra på heltid.
Familielivet
Gjennom politikken har Leirtrø truffet mange interessante mennesker. En av dem var den fargerike ørlandsordføreren Oddvar Hoøen. Han satt som ordfører for Senterpartiet til han døde i 1997 og Hallgeir Grøntvedt overtok.
– Jeg hadde sansen for Oddvar. Han var en person som behandlet alle mennesker likt, og han gjorde ikke forskjell på renholderen og rådmannen. Han var en artig og trivelig fyr.
Leirtrø husker sekstiårsdagen hans i Bakarosen, grendehuset til Uthaug Turn og Gymnastikklag på Uthaug. Rådmann Krangsås, Arnfinn Brasø og Tormod Høyem hadde kledd seg ut som damer, og en av dem kysset ordføreren på kinnet. Hoøen var med på notene, sjøl om han nok ikke likte dette noe særlig.
– Men når Høyem ville kysse ham på munnen var det nok, humrer Leirtrø.
Nå ligger Leirtrø godt an til å havne på stortinget. Fra før av er hun på det som kalles sikker plass, og meningsmålingene gir god grunn til å tru at hun må kjøpe billett til Oslo etter valget. Dette er noe hun både gruer og gleder seg til. Utfordringene og politikken lokker. Samtidig er ikke utsiktene til å forlate Trøndelag og de kjære ikke like forlokkende.
– Jeg er veldig glad i samboeren og familien og ikke minst barnebarna som begynner å komme. Barnebarna er noe av det beste som har hendt meg.