På grunn av dårlig syn var Anne-Marie Sæthertrø, eller «Frøken» som alle i Leksvik kjenner henne som, et mobbeoffer gjennom hele oppveksten. Hun hadde alle odds mot seg, men takket være en sterk vilje og ei klok lærerinne har det gått henne vel i livet.
Et mobbeoffer
- Jeg har en arvelig øyensykdom som gir dårlig syn, skjeløydhet og nedsunkne øyelokk. Jeg var hos øyenlegen bare to dager gammel, men jeg var 15 og et halvt år før jeg fikk mine første briller. Jeg må si jeg har et stort handikap. På skolen så jeg ikke noe på tavla, men jeg hadde en fantastisk lærerinne i småskolen på Fagerenget skole. Hun het Elisabeth Olden. Hun var redninga mi og forbildet mitt. Hun sa hva hun skreiv på tavla, slik at jeg fikk med meg undervisninga, forteller hun.
Unger kan være brutale i sin mobbing, og man trenger ikke å skille seg så mye ut fra den allmenne hopen før det påkaller oppmerksomhet.
- Jeg var et mobbeoffer. Jeg ble kalt «stjernekikker» fordi jeg alltid måtte bøye nakken bakover for å kunne se. Allerede som sjuåring fikk jeg ondt i nakken på grunn av det. Mobbingen skjedde på skolevegen mellom Fagerenget og Teksdalen hvor vi bodde. Jeg ble ikke mobbet på skolen for da var lærerinna ute og til stede. Det er et bevis på at der voksne er til stede blir det ikke mobbing. I lærerinnas omgivelser var vi alle inkludert. Jeg var med og slo ball og spilte fotball, men det var på lykke og fromme om jeg traff ballen, forteller hun.
- Det har kostet
Hun vokste opp på et småbruk i Teksdalen i Bjugn, og hun sier hun hadde en artig barndom der.
- Vi måtte finne på lekene selv. I den tida var det snø, og vi bygde snøhuler og gikk på ski. Jeg måtte øve mye mer enn de andre ungene når vi skulle lære oss å renne på ski. Jeg har gått seks forskjellige turrenn på ski. Det har kostet. Jeg faller mye. Det er når du faller du får testet medmenneskeligheten. Når jeg går på ski har jeg lært meg å finne noen med samme tempo som jeg kan følge, sier hun.
Etter sju år på Fagerenget skole pluss et år med framhaldsskole samme sted gikk vegen mot Ørland og statsrealskolen.
- Det var en ganske tøff opptaksprøve for å komme inn, men jeg greide det. Der var det også en som prøvde seg på mobbing, men han ble satt på plass av en annen elev som sa: Hun er født sånn og kan ikke noe for det, så hold kjeft!
Etter to år på realskolen gikk turen til Trondheim og gymnaset på Katta.
- Det var status å komme inn der. Man måtte jobbe på realskolen for å greie det. På katta gikk jeg sammen med Øystein Dolmen. Da han var deltaker i Den store klassefesten på NRK i 2008 ble klassen fra Katta invitert. Det var en opplevelse. Etter den tid har jeg hatt en del kontakt med ham, sier hun.
Fikk ikke kjøre opp
20 år gammel var hun ferdig på gymnaset og ville kjøre opp for bil, men den døra ville ikke lukke seg opp for henne.
- Øyenlegen sa at det kunne jeg nok ikke. Han sa også at jeg burde ta et friår med tanke på å skåne nakken og øynene. Da søkte jeg lærerjobb og fikk tilbud her på Hindrem. Her var jeg en vinter, forteller hun.
På Hindrem traff hun den unge mannen Kåre Sæthertrø som hun har vært gift med siden 1969. Etter friåret som lærer på Hindrem skole gikk turen til lærerskolen på Levanger.
- Jeg har aldri hatt andre tanker om yrkesvalg enn at jeg skulle bli lærer. Det skyldes to lærere. I småskolen hadde jeg Elisabeth Olden, og hun var mitt store forbilde. I storskolen hadde jeg en lærer som mobbet og som var urettferdig. Jeg tenkte at slik kan ikke verden være. Det må jeg gjøre noe med, sier hun.
Men tiden på lærerskolen ble ikke bare enkel for lærerstudenten fra Teksdalen.
- Skolen var toårig, men jeg gikk to og et halvt år. Like før jul det andre året var jeg på besøk på Skatval hvor faren min kommer fra. Der opplevde jeg en fjøsbrann. Grisene brant inne, mens nautkrøtterne greide vi å få ut, men vi lette hele natta etter dem. Etter dette fikk jeg søvnproblemer og vansker med skolen. En lege råde meg til å gjøre noe annet, og dermed ble det et halvår som lærer på Fagerenget før jeg gikk det siste året på lærerskolen, forteller hun.
Til Namsskogan
Etter lærerskolen gikk turen nordover til Namsskogan og lærerjobb på en todelt skole. Ektemannen Kåre fikk jobb som skogsarbeider hos Van Severen. De ble godt mottatt i bygda.
- Vi hadde ikke vært der mange dagene før vi fikk besøk av en samedame som hadde med seg ei elgsteik til oss. Men vi syntes folket var som granskogen, nemlig taus. Vi skulle ikke være der mer enn ett år, men det ble sju trivelige år i Namsskogan. Jeg ledet trimgruppe og arrangerte hobbykurs. Om vinteren gikk vi på ski. Og så var det sparkføre nesten halve året i den tida. De to sønnene våre ble født mens vi var i Namsskogan.
Til Hindrem
I 1977 tok de med seg flyttelasset og noen favner fin bjørkeved og flyttet tilbake til Kåres heimplass, Hindrem i Leksvik. Der bygde de hus, og Anne-Marie startet som lærer på Hindrem skole på Amborneset, en skole med et tjuetalls elever. Hun fikk være lærer der i 20 år før kommunen bestemte at den skulle legges ned.
- Det var 23 elever da skolen ble opprettet i 1957, og 23 da den ble lagt ned i 1997. Det var ikke en sjel her i bygda som var enig i at den skulle legges ned. Kommunen sa det var dyrt med vedlikehold og dyrt med folk, og da måtte noen blø. Vi var på kommunestyremøter og demonstrerte, og vi skreiv i avisene, men ingenting hjalp, forteller hun.
Den pensjonerte læreren er en sterk talskvinne for små skoler.
- Nedlegging av små skoler med trygt miljø og trygge skoleveger medfører psykiske plager 20 år etter. Det er ikke alle fem og et halvt-åringer som er trygge på en stor skole. Det stiller seg annerledes når de blir noe større. De første årene bør ungene være i et oversiktlig miljø, sier hun og tenker tilbake på sin egen skoletid på Fagerenget.
Et samlingspunkt
Når en grendeskole blir lagt ned er det også en fare for at deler av det sosiale livet i bygda rakner.
- Skolen var et sosialt samlingspunkt i bygda. Mange snakker om hvor trivelig det var å bli invitert til hyggetreff på skolen. Men lokalbefolkningens har stilt opp selv og arrangert eldretreff og 17-maifeiring. Noen år har vi greid å sette sammen et lite musikkorps også. Men det vi savner er kontakten med ungene på skolen, sier hun.
Etter at Hindrem skole ble lagt ned måtte hun bokstavelig talt ta den lange vegen til Vanvikan skole. For en som er uten førerkort for bil har sykkel, leilighetsskyss eller offentlig kommunikasjon vært løsningen for å komme seg på jobb.
- Traumatisk
Men aller mest synd syntes hun på ungene som måtte bytte skole.
- Jeg syntes det var traumatisk å begynne der. Jeg syntes synd på de 23 ungen jag hadde med meg. Noen av dem kalte meg «Frøken», men det ble ikke godtatt der. Det var for gammeldags å si frøken, fikk de høre. Men jeg har gode minner fra Vanvikan også. Vi hadde noe vi kalte Karamelltimen mellom 07.00 og 07.15. Det var rektor, to vaktmestere, en kollega og jeg som møttes før skoledagen startet. Da spiste vi karameller og løste verdensproblemer, og noen ganger skoleproblemer. Det var kun dem som møtte til dette tidspunktet som fikk karameller. Disse stundene savner jeg. De var virkelig trivelige, sier hun.
I 2009 forlot hun plassen sin bak kateteret og i skolegården på Vanvikan skole.
- Etter at jeg startet i Vanvikan begynte jeg å gå til fysioterapeut for problemene med nakken. En gang jeg var på NAV-kontoret i Leksvik med regninger for behandlingen hos fysioterapeuten møtte jeg en person med det jeg vil si er negative holdninger. Hun sa: Skal du fortsette med dette her? Da bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle arbeide en dag lenger enn nødvendig, forteller hun.
Dokumenterer livet i bygda
Som 63-årig pensjonist falt hun ikke i fristelse for å sette seg til i gyngestolen med hendene i fanget eller fingrene i et strikketøy.
- Jeg har aldri likt å strikke. Mor var modellstrikker, og det jeg gjorde var aldri bra nok for henne. Men jeg liker å brodere, forteller hun og peker på noen flotte bilder på veggen si stua.
Noe annet som preger stua er alle fotoalbumene. Hun har dokumentert mye av det som har skjedd på Hindrem siden hun flyttet hit i 1977.
- Jeg liker å ta bilder. Det er så artig med album. Jeg digger det, men det må gjøres ordentlig. Ett av prosjektene mine er at jeg dokumenterer det som skjer når det er arrangementer i stavkirka. Det har blant annet vært sju barnedåper etter at den ble bygd. Men jeg må si jeg er litt oppgitt over styret som har vært rundt handikaptilgangen der. Kan ikke de som er avhengig av rullestol finne seg i at de må ha litt hjelp for å komme inn i kirka, sukker hun.
Opptatt av miljø
Noe annet hun brenner for er miljøspørsmål.
- Jeg er irritert på dem som sier at det hjelper da ikke at jeg gjør noe. Hvis alle hadde tenkt slik, hvordan hadde det blitt da? Hvalen som ble funnet og som hadde 30 kilo plast i magen ble en oppvekker for mange tror jeg. Her i huset kildesorterer vi ganske strengt. Vi har kaldkompost, varmkompost, vi sorterer glass, metall, papir og plast. Det som er restavfall er ganske lite. Men jeg har litt problemer med å holde varmkomposten gående. Fuglene får noe, og så har vi en rev som kommer hver kveld og vil ha noe, smiler hun.
- Se her skal du få smultringer varmet på en miljøvennlig mikrobølgeovn, sier hun og setter smultringfatet bort på vedovnen.
- Bollene er kortreist, og nypesyltetøyet er laget av nyper jeg har plukket her på Hindrem, forklarer hun.
- Hun er grei som kjerring
Veden som brenner i ovnen er det Kåre som sørger for. Han driver med det som mange andre godt voksne menn gjør. Han hogger, klyver, sabler og bærer ved. Han unner seg en liten matbit og kommentar om kona midt i vedsjauinga.
- Hun er grei som kjerring. Hun er mye borte. Hun er med på det som er. Men så er jeg det motsatte. Jeg liker meg best hjemme, sier han.
Siden hun ikke kjører bil er hun avhengig av Kåre eller offentlig kommunikasjon når hun skal forflytte seg lenger en i rimelig sykkelavstand.
- Det irriterer meg at det ikke går buss til Teksdalen. Det gjorde det før. Jeg er opptatt av offentlig kommunikasjon, og enda mer nå når vi blir Indre Fosen kommune. Det må gå an å komme seg med buss fra Leksvik til Rissa og tilbake hver dag, slår hun fast.
Forsamlingshuset Revelltun nyter også godt av Anne-Maries engasjement.
- Jeg er med i noe som vi kaller «Dabaru». Det står for dugnadsarbeid for bekjempelse av Revelltuns undergang. Vi er en gjeng på 10-15 stykker som jobber for å holde huset levende, sier hun.
Fysisk fostring
Det nytter ikke å komme ubemerket på trappa til Anne-Marie og Kåre. Det sørger elghunden «Vargamandela» for. Ringeklokka er mest til pynt.
- Det er ikke min hund. Den tilhører jaktlaget, men det er jeg som passer den og går tur med den, forklarer hun.
Fysisk fostring er noe som opptar henne sterkt. Hun er kartotekfører for Idrettsmerket, og selv har hun tatt merket over 40 ganger. Hun er fast deltaker i Botn rundt, og hver mandag leder hun et trimparti på Revelltun med tøy og bøy til musikk. På veggen ved inngangsdøra til huset har hun en ribbevegg.
- Der bruker jeg å henge meg når jeg har ondt i ryggen forteller hun.
Hun er også engasjert i Hindrum kvinne- og familielag. Nå sysler laget med tanken på å gjenoppta «Barnas dag» fra den gang skolen eksisterte.
- Da kledde unger og voksne seg ut og lekte sammen, og vi hadde bevertning. Det var et arrangement som var populært i bygda, sier hun.
I 2007 fikk hun Nord-Trøndelag idrettskrets ildsjelpris, og i 2013 ble hun tildelt Leksvik komunes kulturpris for sin uegennyttige innsats for kulturlivet i kommunen.
Litt bekymret
Hun har også et hjerte for enkeltmennesker. I løpet av intervjuet får hun to telefoner fra en person som er syk og som gjerne skulle ha hatt litt hjelp. Hun lover å ta seg en tur så fort hun får anledning til det. Hun har også nettopp tatt seg av et dødsbo etter en person som ikke hadde noen etter seg.
- Det er en ting som bekymrer meg nå. Det er et generasjonsskifte i bygda, ikke bare på gårdene men også i boligene. Hvordan skal vi greie å inkludere de nye? Det er et spørsmål jeg tenker en del på. Selv er jeg engasjert i det meste i bygda. Mottoet mitt er: Bidra så lenge du kan, og siden delta, sier den aktive pensjonisten på Hindrem.