Virginie Ramasco ved Havforskningsinstituttet og Universitetet i Tromsø har i forbindelse med en doktorgradavhandling undersøkt den økologiske rollen til steinkobbebestanden i Porsangerfjorden. Femten steinkobber ble utstyrt med GPS/GSM-merker som sendte SMS om selenes posisjon og dykkemønster og gjorde det mulig å studere beiteadferden til selene.

Lest denne? Selungen krabbet inn på kjøkkengulvet

Funnene i Porsanger er i samsvar med tidligere studier av steinkobbens diett langs norskekysten. I Vesterålen ble det funnet at små individer av sei (5-30 centimeter) dominerte i dietten, men den spiser også sild, tobis og små individer av flyndre og torsk. I Froan i Sør-Trøndelag er den lille torskefisken øyepål og sei opptil 30 centimeter viktigst.

Steinkobben er opportunist

Virginie og forsker Kjell T. Nilssen fra Havforskningsinstituttet kom frem til at hovedkonklusjonen er at steinkobben er opportunist og spiser det som er mest tilgjengelig av småfisk, og at den foretekker stimdannede arter som sild, lodde, tobis og brisling eller små individer av torskefisk.

- Fra før av vet man at steinkobben hviler på land, men nå vet man at arten også hviler mens den er ute i sjøen. Der hviler den på to måter; i lengre perioder i overflaten og under dykk. Da synker selene sakte ned i vannsøylen, og svømmer deretter opp til vannoverflaten igjen. Denne adferden er aldri tidligere blitt dokumentert hos denne arten.

Bestanden er redusert

At steinkobben også hviler mens den er i vannet, medfører at den er mindre aktiv enn man tidligere trodde. Det betyr igjen at energibehovet hos steinkobben er lavere, og dermed spiser den litt mindre enn tidligere beregnet, skriver Ramasco og Nilssen.

En reduksjon i bestanden på Fosen har også ført til en tilsvarende reduksjon i matkonsum, forklarer Nilssen.

- Når det gjelder steinkobbe i Sør-Trøndelag inkludert Fosen, viser bestandstellingene en halvering av bestanden fra cirka 1300-1500 steinkobber i perioden 1996-2006 til noe over 600 kobber i 2012. Dietten har vi ingen oppdatering for, men den er oppsummert slik den var i en undersøkelse av Arne og Marianne Olsen under Sjøpattedyrprogrammet midt på 1990-tallet. Oppsummert så kan vi antyde at reduksjon i bestandsstørrelsen selvfølgelig har ført til en tilsvarende reduksjon i matkonsum, sier han.