I 1983 stoppet en gul Volvo 244 uti gårdplassen til barndomsheimen til Gunn Karin Gjul i Døsvika. Ut skred to medlemmer fra Bjugn AUF med innmeldingspapirer. Deres formål var å verve ungjenta i organisasjonen. Medlem i Arbeiderpartiet var hun allerede, men de to unge herrene ville ha henne til å dra i gang aktivitet i Ørland AUF, på samme måte som de hadde gjort i Bjugn.

Gjennom Gjul fikk lokallaget en engasjert leder og frontfigur som gikk lenger enn de fleste ungdomspolitikere når det gjaldt å sette seg inn i politiske spørsmål. Som ungdomspolitikere flest fikk hun kursing i partiprogrammet og lærte seg å plukke i stykker motstandernes. Sammen med resten av interimsstyret sto hun fram i Fosna-Folket og proklamerte at målet var en bedre verden.

Om hun var bitt av politikerbasillen i ung alder var hun dog ikke politisk sneversynt, sjøl om Arbeiderpartiet var førstevalget.  Mens noen ungdomspolitikere nøyde seg med partiets pamfletter, satte Gjul seg inn i historien som formet ideologiene. Gjul kjente tankene til John Locke, Adam Smith, Edmund Burke, Karl Marx, John Stuart Mill og ikke minst Eduard Bernstein. –Idéhistorie med Dagfinn Aune var et av de store fagene mine, erindrer hun.

Det var dem som ville ha det til at Gjul var besatt av politikergjerningen. «Ei trivelig jente, men uansett hva en snakker om dreier hun samtalen inn på politikk».

–Det begynte i 1971. Da ble mora mi valgt inn i kommunestyret som en av dem som kom inn i forbindelse med kvinnekuppet. I en alder av fire år var jeg politisk engasjert og feminist. Jeg var mer politisk nerd da jeg var ti enn jeg er nå, sier stortingsveteranen. Affæren rundt kvinnekuppet ble for øvrig omtalt i et intervju med venstreveteranen Gullbjørg Hegvik Hansen som sto på trykk på kvinnedagen 8. mars i år. Døsvikingen er ikke av dem som mener at en er i mål med likestillinga og at kvinnekampen er vunnet, sjøl etter 100 år med stemmerett for kvinnene.

–Se antallet mannlige rådmenn, se på lønnsinntektene til menn. De er høgere enn de kvinner har, sier Gjul engasjert.

Feministen blir forelagt en barnefordelingssak der mannen tapte store deler av samværet, til tross for at han hadde vært heime med barna da de var små. Det rokker ikke ved hennes syn - tvert imot.

–Det viser at samfunnet ennå lider under mangel på likestilling mellom kjønnene, i dette tilfellet går det utover mannen. Det er bare misforstått politikk når det bare er kvinnen som skal skjermes mot diskriminering, slår hun fast.

I det nevnte intervjuet fortalte for øvrig Hegvik Hansen en anekdote som forklarte hvor mye lenger Venstre var kommet innen likestilling på tidlig syttitall enn Arbeiderpartiet. Gjul er enig i disse betraktningene. Arbeiderpartiet hadde utjamning mellom fattig og rik som sitt fremste mål i gjenbyggingsåra etter krigen. Likestilling mellom kjønn kom seinere inn. Hun mener det store gjenomslaget for kvinnesaka i Ap kom med Gro Harlem Brundtlands innsettelse som miljøvernminister i 1975. Det bante veg for hennes innsettelse som statsminister i 1981 med ei regjering som hadde overvekt av kvinner. Partiet lå endelig i forkant av utviklinga på dette feltet.

Ved sin ankomst i stortinget raste EU-debatten for fullt. Som AUF-politiker hadde Gjul et avslappet forhold til norsk medlemskap i NATO, sjøl om flertallet var imot. Oppveksten på Ørlandet og tilknytninga til flybasen gjennom faren Ivar, som var kaptein i Luftforsvaret, var en sterkt medvirkende årsak til at hun hadde et mer pragmatisk forhold til dette spørsmålet.

Da hun sto på barrikadene og kjempet for at Ørland hovedflystasjon skulle bestå, kunne hun derfor gjøre det uten å ha en flau smak i munnen. Gjuls innsats var også instrumentell da strategien for å vinne kampen ble lagt. Blant annet tok hun sterkt til orde for at en ikke skulle bruke profesjonelle lobbyister til å påvirke stortingsrepresentantene. Hun visste med seg sjøl at en i alle fall ikke ville vinne hjertet og hugen til folk på venstresida om en sendte «leiesoldater».

Når det gjelder EU-saka forholdt imidlertid trønderpolitikeren seg til normen for unge sosialdemokrater fra Trøndelag. Gjul tilhører den største politiske grupperinga av EU-motstandere i landet, nemlig de som stemmer Arbeiderpartiet. EU-kampen er et av de spørsmåla som har rystet det politiske Norge mest. EU-kampen fram mot folkeavstemminga i 1972 førte til permanente forandringer i det politiske landskapet.

Venstre sprakk, men Arbeiderpartiet berga. Nei-sida har blitt i Arbeiderpartiet. De sloss side om side med folk fra andre partier under den nye EU-striden fram mot den siste EU-kampen i 1994. Gjul mener partiet forandret seg mye i denne perioden.

–Det har utviklet seg til en organisasjon med stor takhøyde. Det går fint an å leve i Arbeiderpartiet med ulike standpunkt i EU-saken, sier Gjul.

Det merkelige med Gjul, synes vi som kjenner henne, er at hun ikke har kommet lenger i sitt eget parti. Hun har visselig et større potensial enn mange av de andre fra partiapparatet som har fått en taburett i regjeringsbygninga. Partilojal som hun er føyser hun det bare bort når temaet kommer på bane. Pål Hellesnes i Klassekampen skrev imidlertid om temaet på navnesidene i avisa i samband med at Gjul i fjor sa fra seg nominasjon.

Hellesnes viser til hvem som dominerte ungdomsorganisasjonen den gangen EU-kampen raste. Det var høyresida. Den unge Jens Stoltenberg var først nestleder og seinere leder. Under ham og seinere Turid Birkeland, fraveik AUF tradisjonen med å være et venstrekorrektiv til å i enkelte spørsmål utfordre partiet fra høyre. I Midt-Norge vokste det fram et miljø preget av andre idealer. «Giske-fløya», som den gjerne ble kalt, inneholdt politiske personligheter som Trond Giske, Rita Ottervik, Tore Sandvik og Gunn Karin Gjul. De markerte motstand til flertallet i moderpartiet i flere viktige saker. Særlig i EU-saka, men også i miljøspørsmål, med gasskraftstrida som ei viktig symbolsak.

Hellesnes tar også for seg betydningen Gjul har hatt for andre som kom etter henne. Hun banet veg for at uroelementer som Trond Giske kunne få en taburett i regjeringa. I 1992 vant de flertall i AUF, med Giske som leder. Sia den gangen har nei-sida hatt uavbrutt hegemoni i AUF. Gjul ble disse kreftenes første stortingsrepresentant. KK-journalisten skriver at det så visst ikke var noen dans på roser for en ung, radikal EU-motstander å komme inn i Aps stortingsgruppe, dominert som den var av ja-sida.

EU-kampen var ei «beintøff» tid. Frontene var harde, og internt i Arbeiderpartiet skal EU-motstanden ha blitt omtalt som en «svulst i partiet». Unge raddiser pleier å bøye seg og moderere sine standpunkter etter å ha trådt inn i maktens korridorer. Slik skulle det ikke gå med Gjul. Både EU-standpunktet og den miljøpolitiske radikalismen er intakt etter snart fem perioder på Tinget.

Radikalismen kan muligens forklare hvorfor det aldri har kommet tilbud om statsrådspost. Dette skriver Hellesnes om sosialdemokraten fra Døsvika: «I tillegg til EU-sak og miljøpolitikk, har Gjul markert seg i likestillingsspørsmål. I hennes siste periode bekler hun ledervervet i familie- og kulturkomiteen. Men også utenrikspolitisk har hun terget på seg motstandere, sist da hun og tre andre Ap-representanter stilte i stortingssalen med palestinaskjerf etter Israels storming av Gaza-konvoien. Da hun ble spurt av Adresseavisen om hvordan det har vært å være evig opposisjonell i eget parti, var svaret at «det viktigste er å si det jeg mener, å ikke ta taktiske vurderinger. Jeg skal kunne se meg selv i speilet. Og det får du respekt for også, i visse kretser.» Det finnes dårligere leveregler.»

Det er kanskje ikke så rart at en statsminister som stod sentralt på ja sida i EU-kampen og som solgte norske banker til utlendinger, ikke følte seg bekvem med en sterk personlighet som Gjul ved bordet?

Interessen og gløden for internasjonal solidaritet var med på å forme Gjuls standpunkt i EU-saka. Internasjonalt samarbeid er hun for, men ikke på markedsliberalistiske premisser, slik det foregår i rikmannsklubben den «europeiske gemenskapen».

–Jeg har veldig tru på FN-systemet, sier hun. Den radikale sosialdemokraten har tru på at Norge med sin uavhengighet i forhold til klubben av gamle kolonimakter har en rolle å spille internasjonalt. Noe en har sett eksempler på i Midt-Østen. Toppen i Gjuls karriere var sannsynligvis den perioden hun satt som parlamentarisk nestleder i partiet og de skulle ta stilling til operasjonen i Libya. Beslutninga om å gripe inn kom i løpet av noen få ettermiddager.

–Dette er et eksempel på at det politiske miljøet kan ta jobbe raskt og ta beslutninger på veldig kort tid, sier politikeren.

Som en som har kjent makta i Arbeiderpartiet på kroppen, har Gjul også meninger om noen av mytene om maktpartiet. På Internett florerer det av konspirasjonsteorier der Arbeiderpartiet ofte har en hovedrolle. Myten om at det var Arbeiderpartiet som hadde skylda for at Norge ble okkupert i 1940, myten om at Gerhardsen var Sovjetunionens mann og sist men ikke minst myten om at partiet har lagt lokk på AUF-leder Eskil Pedersens rolle under massakrene på Utøya. Det er imidlertid ingen myte at Arbeiderpartiet har hatt fått mandat fra folket til å påvirke utviklinga i landet, mener Gjul. Hun trur myter og konspirasjonsteorier lever sitt eget liv. Med og uten spredningshjelp på Internett.

–Holdningene bak har alltid ligget der. Med Internett kommer det for dagen og løgn kan motbevises med fakta. Det er en bra ting, mener Gjul.

Pressefolk møter ofte beskyldninger om at de driver sensur når de ikke gir spalteplass til ekstreme holdninger. Dette kan betraktes både som et demokratisk problem og en utfordring for ytringsfridomen. Gjul mener det er både rett og riktig å sette grenser for hva som uttrykkes. Hun har stor tru på pressas rolle og redaktørenes evne til å sile stoffet i tråd med redaktørplakaten.

–Enkelte prøver å forfekte sitt syn som allmenngyldige sannheter. Jeg synes pressa skal være tydelig på at det er slik det er, sier Gjul.

Samtidig synes hun det skal det være rom for ulike synspunkter i en variert presseflora. Nettopp derfor er hun en ivrig tilhenger av pressetøtte til aviser som Klassekampen og Nationen, avisene som høyresponsoren og milliardæren Øystein Stray Spetalen nylig tok til orde for å kutte støtten til. Fordi han mener de sprer venstreradikal propaganda. Begge de nevnte avisene har Gjul holdt sia de støtta nei-sida på nittitallet. Som ei motvekt mot høyrekreftene i eget parti har også ørlendingen gjort seg opp ei mening om et av deres store prosjekter: innføring av New Public Management (NPM) i offentlig sektor.

NPM er et fenomen som opptrer under mange navn, men går i korthet ut på at en later som at en offentlig virksomhet, til dømes sjukehusene, Statens Vegvesen, Forsvaret eller NSB, er forskjellige bedrifter som skal handle med hverandre.

–Tanken bak var vel god. Det skulle gi bedre gjennomsiktighet og hindre at offentlig ansatte kjøpte fra kamerater, sier Gjul. Faktum er at en på høyresida ser ordninga som en grei forberedelse til rein privatisering, mens en på venstresida ser på NMP som en byråkratiserende parodi og en vits. En av hennes kampfeller på stortinget, Snorre Valen fra SV, har hatt kampen mot NPM som en av sine fanesaker. På dette tidspunktet i intervjuet begynner Gjul å få dårlig tid. Hun anbefaler derfor at Valen får spalteplass om temaet i stedet.

–Du får ta en prat med Snorre om dette. Han fortjener det, sier politikernerden.

Gjul får problemer når hun blir spurt om hva som er det beste hun har gjort. Hun ønsker ikke å framheve seg sjøl. Når hun blir minnet på «homoloven», den felles ekteskapsloven, er hun imidlertid med på at det var bra å få den igjennom.

–Den dagen vi vedtok loven, var det folk som applauderte på galleriet. Det er klart at denne loven betydde enormt mye for dem det gjaldt, sier Gjul.