Onsdag og torsdag har et 50 talls kvinner og menn deltatt på reformasjonsseminaret i regi av Ørland kultursenter. «En kirke dømt til forandring» var arbeidstittelen på årets seminar.

Til tross for at flere krevende debatter i vår hjemlige kirke til tider har preget nyhetsbildet i vår tid, så er det nok sånn at både troende og ikke-troende i hverdagen ser på religion som noe av det minst foranderlige i vårt samfunn.

Jeg har ingen særlig kompetanse innen religionshistorie, men kan vise til noen vekttall fra studier av afrikanske religioner. Det jeg derimot er smertelig klar over er at vi i dag opplever polarisering på så mange områder. Og at organisasjoner i de fleste verdensdeler har hatt religion som mål eller bakteppe for ytterliggående handlinger. Dette til tross for at alle religioner, slik jeg kjenner dem, synes å være enige om at deres gud er god.

Blant mine venner teller jeg protestanter, muslimer, katolikker, ateister og agnostikere. Og flere til, om vi skal plassere mennesker i den slags inndelinger. På samme måte som jeg har gode venner med vidt forskjellige politiske grunnholdninger. Alle fortjener de, uten unntak, min respekt. Vi lever ulike liv, vi har ulik kultur og bakgrunn, vi kan ha ulike meninger om mye og mange. Men vi er de beste venner hver gang vi møtes.

Velg en hvilken som helst av de store religioner, og min påstand er at de fleste av dens tilhengere eller troende ønsker oss alle det beste. For mange er valg av religion gjort allerede ved fødselen. Tradisjoner sitter sterkt i oss.

Samtidig har kirken, slik de fleste i vårt land kjenner den, vært gjenstand for noen fundamentale endringer i vår tid. Kvinner er prester og biskoper, ekteskap er ikke forbehold heterofile. Jeg tror dette er endringer som for ikke lenge siden ville vært utenkelige for kirkens ledere. Man kan tro hva man vil, det skulle da også bare mangle, men den religiøse debatten er ikke mindre interessant, dramatisk og viktig i dag enn den må ha vært på korsfarernes tid.

Fredelig sameksistens på en klode som fortoner seg mindre og mindre forutsetter at politikere makter å vise vennskap og samarbeid på tvers av landegrenser og ulike ideologier. Men fred fordrer unektelig også at religiøse ledere viser de samme egenskaper. Samtidig, hva skal vi snakke om den dagen alle mennesker tror, tenker og mener det samme?

Skjalg LedangKommentator / journalist