De siste par dager har jeg mottatt tilbakemeldinger fra innbyggere som med egen berettiget harme hevder at våre folkevalgte, ordfører inkludert, har avvist, blokkert eller unnlatt å «realitetsbehandle» innbyggerinitiativ som omhandler oppsplitting av Ørland kommune. Undertonen er klart at vi ikke lytter til våre innbyggere, deres rett til å bli hørt og slik ikke respekterer lokaldemokratiet. Jeg kunne ikke vært mer uenig.

I behandlingen av et innbyggerinitiativ er kanskje de to mest sentrale spørsmål for et kommunestyre å ta stilling til om 1) vilkårene er til stede for å behandle initiativet, og 2) hvordan initiativet skal behandles. Det er kommunestyret selv som tar stilling til begge spørsmålene.

Innbyggerinitiativet som ble behandlet 9. desember 21 tok til orde for å utrede konsekvensen av å løse opp Ørland kommune. Et enstemmig kommunestyre fant vilkårene for å behandle forslaget til stede. Kommunestyret vedtok følgende i sin behandling av innbyggerinitiativet: «Kommunestyret vedtar å ikke igangsette prosess for en mulig deling av Ørland kommune. Ørland er en kommune og skal fortsatt være en kommune». En utredning ble ikke nødvendig.

Innbyggerinitiativet som ble behandlet 17. februar 22 hadde som utgangspunkt å direkte sende søknad om oppløsning av kommunen. Av kommunelovens § 12-1 tredje ledd fremgår at: «I samme valgperiode kan det ikke fremmes forslag med samme innhold som et tidligere innbyggerforslag. Et flertall i kommunestyret vurderte at initiativet reelt sett hadde samme innhold som forslaget som ble behandlet 9. desember og derfor at vilkårene for å behandle initiativet IKKE var til stede. Fordi kommunestyret før jul med overveldende flertall hadde vedtatt at vi skulle bestå som en kommune. En søknad til staten om å splitte kommunen ble uaktuelt.

Kommunelovens § 12-1 første ledd krever at kommunestyret selv skal «ta stilling» til et innbyggerforslag, dvs. behandler forslaget. Ifølge kommunelovens § 12-1 er det ikke oppstilt noe krav om at det er den nøyaktige ordlyden i innbyggerforslaget det skal voteres over. Eller at det skal voteres over realitetene i et innbyggerforslaget i det hele tatt. Ut fra ordlyden i kommuneloven og i juridisk teori at det ikke er en plikt til å stemme over et fremsatt forslag i et innbyggerinitiativ. Det er nok at et innbyggerinitiativ settes på dagsorden, og slik behandles av kommunestyret. Noe som utvilsomt ble gjort også i dette tilfellet.

Jeg er en av de som mener at «oppløsning Ørland/Bjugn» er behørig debattert og at saken har vært gjenstand for en slags «utvidet realitetsbehandling». I flere sammenhenger og i ulike politiske organ. Få, om noen saker, har vært gjenstand for avisskriverier, politisk debatt og engasjement på sosiale media det siste året.

Politiske vedtak, lovlighetskontroller, innsynskrav og innbyggerinitiativ for å nevne noe setter lokaldemokratiet på prøve. Jeg mener oppriktig at vi har bestått «stresstesten» godt. Ingen av våre folkevalgte har tatt lett på oppgaven. Jeg vil benytte anledningen til å skryte av våre folkevalgte og egen administrasjon i denne saken. Ikke på grunn av utfallet i saken, men for måten vi har klart å ta stilling til en vanskelig sak med utrolig mange hensyn som skal veies. Respekten for ulike syn og tonen i siste kommunestyremøte viste det.

Det følger av ovenstående at vårt kommunestyre ikke har avvist, blokkert eller på noen som helst måte unnlatt å behandle mottatte innbyggerinitiativ. Innbyggerinitiativene er realitetsbehandlet. Vi har gitt alle parter skikkelig behandling i samsvar med lov, rett og grundige vurderinger. Intet mindre enn en flott demokratisk prosess. Det er fattet en demokratisk beslutning. Det er per definisjon realitetene i en realitetsbehandling.

Tom Myrvold, ordfører i Ørland kommune