I sin bestrebelse for å få orden på den nye kommunens økonomi, og for å unngå statsforvalterens Robekliste, innstiller kommunedirektøren på en rekke upopulære innstramminger. Det tøffeste blir nok innenfor skolesektoren, og særlig nedleggelse av tilbudene i Fevåg -Hasselvika. Som mangeårig ordfører i Leksvik opplevde jeg den samme  frustrasjonen og skuffelsen når grendaskolen på Hindrem ble foreslått nedlagt. Det var helt utrolig hvor engasjert bygdefolket var, og en fikk tydelig svar på at en grendaskole ikke bare er en skole, men at det er «vår skole». Jeg ble derfor sterkt engasjert i å få to naboer til å bygge boligfelt med tanke på nye innflyttere og flere elever. Ett kunne ikke aksepteres av jordbrukshensyn, og ett annet kunne ikke aksepteres av vegsjefen. Endskapen ble at et ulent terreng på min eiendom ble regulert og godkjent. Bygningsrådet skjønte ikke at jeg ville påta meg en slik risiko, for de trodde ikke at noen ville bygge der. Men feltet ble godkjent, og tomtene ble solgt eller bygslet ganske raskt. Alle innflyttere som jeg spurte hva som bidro til at de ville flytte til Seter svarte at det var på grunn av grendaskolen.

Til og med Bjørn Lyng reagerte på samme måte. Da han ringte og fortalte at de vurderte å flytte hjem til Norge fra Tenerife hvis tomt kunne skaffes på Seter slik at deres to døtre Beatriz og Betina kunne gå på grendaskolen i stedet for å bli og å satse på spansk skole. Nabo Anders skaffet tomt. Og slik ble det. Politikerne i Indre Fosen kan gjerne tenke over dette når det gjelder Hasselvik-Fevåg, og når det gjelder bolyst  gjelder det samme også for Stadsbygda og for Vanvikan, for både næringslivsledere og andre. Robeklista er ikke livsfarlig. Den kommer man seg ut av igjen. Å bygge opp nye skoler igjen er nesten utenkelig.

INVESTER I LANGSIKTIG PERSPEKTIV UTEN KOSTNAD.

Det som trengs i Indre FOSEN OG I MANGE ANDRE KOMMUNER ER TILRETTELEGGING av nye virksomheter og bolyst for nye arbeidstakere.  Vi har jo noen fantastiske grender og tettsteder. Hasselvika og Fevåg er et flott eksempel på slike steder. Nybygd hurtigbåtkaie som etter to til tre år kan betjene batteridrevet miljøtrygg pendlertur til/fra byen, småbåthavn og næringsareal nær ved sjøen.

(Apropos batteridrevet båt så har en slik stor båt rute i indre Sognefjorden)

Det koster ikke noe om kommunestyret fatter vedtak som viser interesse for næringsutbygging likeså vedtak om å invitere grunneiere til å få regulert og få utbygd boligfelt. Særlig viktig å vedta invitasjon til næringslivet. Jeg har ikke oversikt hvor mange tusen næringslivsbedrifter som finnes bare i Trøndelag , men antar man ca 10 prosent av hele landet blir det mellom 50 og 60 tusen. Sikkert langt flere enn de fleste av oss trodde.  Stor- parten av disse tenker av og til at de bør utvide, men mangler areal. Så det finns muligheter. Når ordfører skal invitere og forhandle med et omforent utvalg av disse må han ha tomte-

alternativer å tilby. Kommunestyret i Indre Fosen kan neppe ha problemer med å peke på 5 til 6 aktuelle tomter i hele kommunen. Først når en bedrift har sagt seg interessert vil investeringer bli aktuelt for kommunen, og da for å få større inntekter og flere innbyggere og større tilbakebetalinger fra Staten,  pluss takk og farvel til Robek.

EKSEMPEL PÅ NÆRINGSUTVIKLING.

Leksvik kommune fikk et tøft eksempel på dette da Bjørn Lyng lanserte ideen om å starte to nye virksomheter. Den ene fabrikken skulle produsere lange plastrør, og den andre bedriften skulle produsere plast som kunne forkrommes. Hverken i Vanvikan eller i Leksvik var det tomter som dekket dette behovet. Med tanke på tilskott fra Distriktenes Utbyggingsfond ble et offentlig utvalg oppnevnt for å foreslå beste utbyggingsområde. Utvalgets forslag ble at plastrørfabrikken skulle bygges i Verdal, og den andre verkstedbedriften skulle bygges i Mosvik. Leksvik ble ikke nevnt.

Leksvik formannskap og kommunestyre ville det annerledes og tilbød å sprenge fjell i Akjørja i Vanvikan for utleie av tomt til plastfabrikken og nytt admistrasjonsbygg for bedriften, og å bygge nytt utleiebygg i Leksvik for bedriften Lycro. For meg ble det mange turer til Kommunaldepartementet for å få størst mulig lån og tilskott til kommunens store investeringer, og likeså om de omforente leiepriser som bedriften måtte betale. For Lycros vedkommende ble det naturlig samme priser som Staten brukte gjennom SIVA. (Statens industrivekstanlegg). Dette er 70 år siden. Tenk hvis alle de tusen arbeidsår skulle vært i Verdal og ikke I Vanvikan?

Prosessen om nedlegging av Hindrem skole kjenner jeg godt til. Det var et slikt engasjement i grenda for å berge både skole og nærbutikk som var helt enestående. Men det hjalp dessverre ikke. Det er derfor lett å forstå de negative tanker og følelser som innbyggerne i Hasselvika og Fevåg nå opplever.  Grendaskolene er noe av det viktigste BygdeNorge har hatt og har. Det er ikke bare en skole hvor man lærer norsk, matematikk med mere, men gir elever trygghet og trivsel, og noe våre små samfunn kan enes og samarbeide om. Man bør derfor være varsom før man river ned dette. Dagens dyktige politikere er selvsagt klar over dette. Kommuneloven gir ingen hjemmel for å begjære kommunen konkurs for dermed å kvitte seg med gjeldsbelastning. Da må vi leve med Robek og eiendomsskatt inntil næringslivsvekst og befolkningsøkning er skapt.

Vanvikan 4. oktober 2021

Ingvar Sæther