Hva er et felles trekk for Finland, Tyskland, Polen og flere andre europeiske land i senere tid? De har alle innsett at det er massive behov for å investere i forsvarsmateriell og -kapabiliteter, og derfor etablert store "forsvarsfond".
Samtidig i Norge: vi utreder i det uendelige, utsetter investeringsbeslutninger, venter på forsvarskommisjoner m.v. Det blir helt sikkert tydelige funn, men betviler at det avdekkes forhold som ikke er kjent på forhånd. Hvorvidt det erkjennes politisk, er en annen sak. Forså vidt en årsak til utfordringene vi har skapt oss etter mitt syn. Det pyntes alt for ofte på virkeligheten.
Siden Berlinmurens fall har vi sett oss blinde på å bygge ut velferdsstaten og tjenestetilbudet. I mindre grad tatt oss råd til å sikre hva vi har bygd opp. Men mer alvorlig, vi har mistet av syne at Statens viktigste oppgave er å sikre, fysisk, våre innbyggeres sikkerhet.
Alle viser til Ukraina for å synliggjøre ulike våpensystems fortreffeligheter. I mindre grad et samfunns eksistens og hva det egentlig krever av offer. Jeg fornemmer sterkt at Ukrainas ledere har et bredere perspektiv enn oss.
Krigen i Europa og usikkerheten det medfører gjør at julefreden ikke senker seg er jeg redd. Vi trenger hverken gaver eller "evangelier" i år. Vi trenger nasjonal sikkerhet, trygghet og ledere som kan "lede i strid". Det hadde inngitt til tillit. Som soldat vet jeg hva det betyr for de som skal ledes når "oppdraget" skal løses. Jeg ser klare tegn til at nasjonen ikke følger sine ledere slik det er nå. I alle tilfelle ikke på riktig grunnlag for å håndtere fen alvorligste krise i etterkrigstid. Selv med en definert fiende.
Det er derfor med en viss frustrasjon jeg kjenner at forsvarssektoren, Stortinget og Regjeringen er på vei inn i julemodus. Uten en tydelig retning i form av konkrete og ressurssatte satsninger av et helt annet format enn hva vi har sett til nå. Det er mitt juleønske skulle noen være i tvil.
https://svenska.yle.fi/a/7-10023843
Tom Myrvold, oberstløytnant og lokalpolitiker (H)