Kjente politiske ledere sa at den fylkeskommunale organisasjon som ble vedtatt i 1975 var uheldig for den offentlige forvaltning.

Arne Sandnes var fylkesordfører for Senterpartiet i Nord-Trøndelag, Sverre Pettersen fylkesordfører for Ap i S. Trøndelag, Odvar Berrefjord, justisminisister i Nordli regjeringen, og Kåre Willoch statsminister og senere fylkesmann, uttalte at dette ble en dårlig ordning, og at den tidligere fylkestingsordningen var bedre. Men likevel har vi levd med dette snart i 50 år. Arne Sandnes sa allerede under høringsrunden at dette ville bli til skade for vårt demokrati. Det fikk han dessverre rett i. Den alminnelige politiske interesse har blitt faretruende dårlig. Journalistene som vanligvis setter dagsorden har heller ikke vist særlig initiativ i disse årene.

Nå sittende fylkesordfører i Trøndelag Tore Sandvik foreslo i pressen forleden at fylket måtte repareres i stedet for å reformere. Dermed sier også han seg enig med forannevnte ledere om at ordningen ikke er god. Reparasjon er som regel fornuftig, men det forutsetter at det er bøtbart. Og det er ikke dagens fylkeskommune. Årsaken til at den tidligere ordningen før reformen i -75 var bedre var rett og slett at fylkeskommunen var et fellesorgan for fylkets kommuner, og representanter til fylkestinget ble valgt som kommunens representanter. Min erfaring fra 16 år i fylkestinget i Noord-Trøndelag hvorav 8 år i den tidligere ordning og 8 år i den nye, kan nesten ikke beskrive hvordan den svekkede interesse for fylkestinget kjentes. Når kommunene mistet sin rett til representasjon i fylket føltes det som et stort savn også for kommunenes politikere.

Samvær og utveksling av erfaring fra andre kommuner var også et viktig element. Det førte til at vi fikk et slags 4. forvaltningsledd, nemlig regionrådene. Et rent supperåd uten ansvar og myndighet. Men de kunne møtes.

Med kommunereformen som startet i 2015 fikk Fylkesmennene i oppgave å analysere mulighetene i sine fylker. Dasittende Fylkesmann i Sør-Trøndelag gjorde et grundig arbeid med sin analyse i sitt fylke. Spesielt interessant arbeid for de 7 kommunene på Fosenhalvøya hvor han etter samarbeid og i dialog med analyseselskapet NIVI foreslo at de 7 kommunene burde danne en kommune, Fosen kommune. Dette som et prøveprosjekt som kunne bli til gagn for hele landet, og som kunne avsløre hvor mye av ansvar og ressurser som kunne overføres fra fylkeskommunen og staten til en slik generalistkommune. Alle 7 rådmennene anbefalte dette, men fikk ikke politisk støtte.

Om vi liker det eller ikke så blir kommunene større. I Trøndelag er det snart ikke småkommuner igjen. Steinkjer Kommune består som eksempel i dag av 8 tidligere kommuner, og strekker seg fra Verrastranda til svenskegrensa. Dagens Fylkeskommuner er ikke tilpasset de nye regionkommunene. Skulle de få overført flere oppgaver enn hva som er tilfelle i dag ville det bare øke irritasjonen og konkurransen ovenfor kommunene. Undertegnede mener det vil være en nasjonal katastrofe å bruke ca en milliard av skattekronene til den reformasjon som regjeringen nå foreslår. Det alternativ som statsforvalteren i Trøndelag fremla ville derimot være et førsteklasses eksempel på å avvikle fylkeskommunen til fordel for kommunene, og dermed bli tidenes største distriktsutbygging.

Slik situasjonen nå avtegner seg i de fylkeskommunene som behandler søknaden om å reformere til tidligere ordning er det betimelig at finansministeren sørger for at saken utsettes med begrunnelse i at hele den offentlige forvaltning fra staten til den enkelte borger blir vurdert.

Meningsmålinger viser heller ikke at dette er noen populær sak, hverken for regjeringen eller for Senterpartiet. Finner likevel ikke finansministeren at utsettelse er riktig gjenstår det bare å håpe at stortinget pålegger regjeringen at slik vurdering må gjøres.

Vanvikan, mars 2022

Ingvar Sæther, tidligere ordfører