En mann jeg kjenner, gleder seg til jul nesten hele året. Likevel er han ikke glad nå, når det endelig nærmer seg. I stedet er han livende redd for at det kan skje noe som ødelegger den perfekte jula!
Jeg kjenner mange andre som ikke gleder seg til høytida. Kanskje fordi en plass blir stående tom i år. Da blir også høytida spesiell. Minnene om det som var, kjennes sterkere. Påminnelser om det som aldri ble slik som det kanskje skulle ha blitt, blir også mer såre. Heldigvis, er det også styrke i gode minner. Og noen ganger er lyset fra det gode, sterkt nok til å holde skyggene i sjakk!
RBK-frelst prest blir ny Fosen-prost: – Fotballen kan være til god hjelp
– Nå selger jeg fra tredje opplag. Det er stas
Jeg prest. Og kanskje er det ikke lov til å si.
Men jeg er ikke bare glad i jula.
For all del. Mye er fint.
Budskapet om starten, det er jo helt utrolig! Bokstavelig talt.
Denne høsten fikk Jon Fosse Nobelprisen i litteratur. Blant annet for at han på forunderlig vis klarer å finne ord til det som ikke kan sies. Fosse gir undringen rom.
Budskapet fra Betlehem og stallen, kan være noe å under seg over et helt liv.
Og er en fortelling til å bli favnet av, og til å hvile i. Både for nobelprisvinnere og alle oss andre.
Med våre uperfekte liv.
Dessuten er det nydelig med alle som viser at de bryr seg.
Om andre. Og hverandre.
For eksempel slik det er gjort på beste vis gjennom Fosengaven med Anja og Geir Yngve Hovde i spissen.
Som ny prost for Fosen, gleder jeg meg over gode prestekolleger og andre ansatte i kirka som har høysesong i desember. Det skjer så mye bra! Og kirka møter også mye av det uperfekte livet.
Alt det gode – har vel èn ting felles. Det kjennes ekte!
Ekthet er gull.
Mens alt som handler om prestasjon og alt som skal være så perfekt og vellykket.
Det har jeg mindre sans for.
Kanskje fordi det forsterker følelser som jeg ikke liker hos meg selv?
Jeg er ikke så god med mat. Lite oppfinnsom med presanger.
Stress og kav gjør meg ikke til den jeg ønsker å være.
For mine kjære.
Og de som ikke er fullt så nære.
Noen ganger drømmer vi om det perfekte liv.
Mens jula. Det er egentlig høytida for det uperfekte.
Og sånn har det vært i over to tusen år!
Fra starten i et urolig hjørne av verden. Til våre urolige hjerter.
En ekstraordinær fødsel. Under ekstreme forhold.
Fødestua var en stall. Der det luktet, og var skittent.
Mens lyset skremte gjeterne. Og samme gjorde engelen – det ble for mye av det gode!
Kanskje er det sånn, noen ganger.
At godhet. Og lys. Kan være skummelt?
Kanskje er vi ikke helt klare for å høre heller:
«Frykt ikke!
Se jeg forkynner dere en stor glede.
En glede for HELE folket.»
Det er mitt favorittord i juleevangeliet: «Hele folket!»
Dette var ikke forbeholdt noen få.
Ikke bare de som virker vellykket.
Ingen spørsmål om «er det noen snille barn her?»
Faktisk heller ikke om styrken – på troen vår.
Hele folket.
Det er også den som ikke gleder seg til jul.
For den som har opplevd alle sider ved livet på ekte.
Med ting som gikk i stykker. Ble ødelagt.
Ord som skulle vært usagt.
Noe som helst kunne vært ugjort.
Eller ikke ble som det kunne vært, uten at vi vet helt, hvorfor.
Kanskje bare følelsen, av at en ikke når opp.
Til alle idealene.
Som finnes rundt oss. Eller i oss.
Mens jula på ekte, det er høytid for det uperfekte livet!
«Frykt ikke!
Se jeg forkynner dere en stor glede.
En glede for hele folket.
I dag er det født dere en frelser.» Luk 2,9-11
Jeg kjenner ikke ditt liv.
Men dette tror jeg på!
Jula er ikke prestasjon. Men en presang.
En frelser er født. Til det uperfekte livet.
Det skjedde i de dager. Og det skjer i dag.
En frelser. For oss. På Fosen!
En som er raus på nåde og nye muligheter.
Det er ei god jul! Vel verdt å vente på. Og til å hvile i.
Steinar Leirvik, prost i Fosen tlf 99690565