Som ung student ble jeg pengelens. Svalt heim fra byen til mors kjøttkaker. Der var kassa like tom. Tenkte at jeg måtte ta farvel med studenterlivet. Men: far min syklet forbi kommunehuset i den vesle utkantbygda. «Han Eivind går på lærerskolen, han ska’ ha 200 krona i stipend»! Det var kommunesekretæren som ropte gjennom vinduet. Jeg går ennå om grava hans i takknemlighet. Jeg hadde ikke søkt på noe stipend.
Da karrieren var over og sykdom hadde fått meg erklært udugelig, ruslet jeg nedover til det samme kommunehuset. Det var utbygd på alle kanter, prydet med navneskilt med titler som kunne skremme en stakkar vokst opp inne på bureisingsmyra. Ærendet? Få attest for lønnstrinn og tjenestetid. Pensjonskassen krevde det. Ingen visste hvem som skulle ordne saken. «Kom tilbake…» Så gjort. En gang. To ganger. Tre. Så begynte jeg å sende brev til kommunen, så til rådmannen, ordføreren. Alle sjefene. Til sist personlig brev til alle formannskapsmedlemmene. Jeg husker ennå den herlige følelsen da jeg fikk ei hel årslønn etterbetalt fra Pensjonskassen!
Alderdommen tilbringer vi i en småby på Innherred. Noen hundre meter fra sykehus berget livet da hjerneblødning slo til. Ved utskriving ble kommunen bedt om utredning om såkalt handicapscooter fra NAV. Fikk er brev, senere to fra kommunen om at de skulle komme og hjelpe en stakkar. Men ingen kom.
Begynte å mase. Saksbehandlerne var så negative til å behandle søknaden at jeg bestilte en slik scooter selv, brukt gjennom FINN. Tjuefem tusen. Jeg levde lykkelig hele sommeren til batteriet røk: Ni tusen. Og til kulden kom. «Gassen» var på høyre side, slagsida. Når der er kaldt greier ikke slaghanda å styre «gassen». I er anfall av frustrasjon sendte jeg attrer et klagebrev til kommunen. Da var det gått et år. Det kom en hyggelig mann som ordnet med kommunalt stempel og søknad til NAV. Fjorten dager etter sto scooteren der!
MEN: Jeppe var ikke lenge i baronens seng. NAV forlanger en kjøretest, og det er det kommunen som skal sørge for. Så scooteren står no fremdeles der til pynt etter flere uker!
Jeg hadde tenkt, kjære lesere, at dere skulle fått overvært seansen når jeg får avbyråkratisert ny-scooteren og arrivere gjennom staden med kurs for byråkratiets høyborg med en kaktus i kurven. Men har fått betenkeligheter: kaktuser er levende skapninger de og! Er usikker om de vil trives…
Eivind Bremnes, Levanger (tidligere Garten og Roan)