At det var bjørnøringer i Narvik 9 april 1940 er en lite kjent historie og det kan være mange grunner til det.
Mitt anliggende er ikke å diskutere hvem som til enhver tid legger premissene for historien, men gi et lite innblikk i den historien som er lite kjent.
På nyåret i 1940 reiser IR 13 til Narvik på nøytralitetsvakt. Det er arbeider- og bondesønner fra hovedsakelig Nord-Trøndelag men også 13 mann fra Roan, Osen og Stoksund, fra Bjørnør. Einar Strand fra Sandviksberget var om bord i panserskipet Norge og som en av svært få overlevde han senkingen.
Det 8 april skal IR13 dimittere, men om kvelden får de beskjed om at det kan de bare glemme. Natten til 9 april forflytter de seg fra Elvegårdsmoen og inn i Narvik hvor de blir fordelt på 3 plasser.
De får møte krigen på en grufull måte. De forteller at de sto i blodvann og dro opp døde marinegaster fra sjøen samtidig som de reddet de som kom svømmende etter senkingen av Eidsvold og Norge. Av de 372 mann om bord i Norge og Eidsvold overlevde kun 95.
De fra IR13 som var i byen stod om morgenen ansikt til ansikt ansikt til ansikt med tyske spesial-styrker.
Det var om lag 160 soldater fra IR13 som marsjerte ut av Narvik rett under nesen på tyske vakter. De fortsatte langs jernbanelinja, en tidligere utplassert tropp sluttet seg til. Til sammen var de 209 mann som kom opp i Bjørnfjell hvor de sloss helt til de møtte overmakta 16 april. De mistet 5 mann i disse kampene. Det var Gunnar Ahlgren fra Verdal, Arne Brustad fra Frosta, Olav Hembre fra Hegra, Peter Hårsaker fra Stadsbygd, Olav Katmo fra Overhalla og Olav Nordtug fra Sprova. 16 mann ble skadet og havnet etter hvert på sykehus i Kiruna.
Da de marsjerte ut av Narvik var det kun med geværet over skuldra. Sekken med mat m.m. måtte være igjen i skolegården hvor oppmarsjen startet. Dette ga dem store tilleggsutfordringer utover de sporadiske trefningene med fienden fram til sluttkampen 16 april.
De soldatene som var i kamper i Bjørnfjell ble internert i Sverige og kom tilbake heim etter 3 måneder. De andre som var igjen i byen reiste heim på vidt forskjellige måter. Oppfinnsomheten for hjemtransporten hadde ingen grenser.
Påkjenningene disse mannskapene var igjennom var dramatiske. De måtte gå i «krigsmodus» i løpet av noen få timer, mens den vanlige tilpasningsperioden skal vær 14 dager. Eitingerutvalget (NOU 1998:12) omtaler de spesielle påkjenningene og virkningen av disse som IR13 på Bjørnfjell måtte igjennom.
Einar Strand fortalte sin historie i Bjørnør historielag sin årbok i 2003. Få av de som var i IR13 har fortalt noe som helst( årbok 2020).
En annen sentral skikkelse i Narvik var general Fleischer som var født i Bjørnør, nærmere bestemt Roan, hvor hans far var sogneprest.
Ikke alle av disse unge mennene fikk den anerkjennelsen de burde hatt i sin samtid.
Einar Jakobsen