Vi er inne i en tid med historiske forandringer i Fosen. Det er nesten utrolig hvor mye som skjer på en gang. Norges eneste fremtidige kampflybase for jagerfly bygges i Ørland, Europas største landbaserte vindpark skal rigges på Nord-Fosen og halvøyas sju kommuner kan bli til fire.

Rissa og Leksvik vedtok like før jul i fjor å slå seg sammen. Søknaden behandles i kongelig resolusjon i vår. Kun én ting kan velte Ove Vollan og Einar Strøms prestisjeprosjekt: At Sør- og Nord-Trøndelag fylkeskommune ikke finner sammen likevel. Det er imidlertid lite sannsynlig. Alt tyder på at fylkestingene i slutten av april vedtar sammenslåing. Da blir nye Indre Fosen en kommune i nye Trøndelag fylkeskommune fra januar 2018.

Ørland og Bjugn forsøker også på nytt. Alle forsøkene på å bli én kommune de siste ti årene begynner å ligne en parodi. Det må i hvert fall være materiale for en bok. Problemet med Ørland og Bjugn er at kommunene er jevnstore i innbyggertall. Det er ingen soleklar storebror og lillebror. Da er det vanskeligere å bli enige. Rissa var Leksviks storebror både i areal og innbyggertall. Det var naturlig å legge et nytt kommunesenter til Rissa.

Den nye prosessen mellom Ørland og Bjugn skiller seg fra den forrige. Det var i juni 2012, like etter kampflybasevedtaket, at daværende Bjugn-ordfører Arnfinn Astad (Ap) og Ørland-ordfører Hallgeir Grøntvedt (Sp) bestemte seg for å prøve på nytt. Den gang ventet man halvannet år før man tok tak i de vanskelige problemstillingene. Først i november 2013 startet forhandlingene om hvor kommunesenteret skulle ligge og hvor sentrale administrative enheter skulle plasseres. Det hele endte med et forslag fra fylkesrådmann Odd Inge Mjøen som var uspiselig for Bjugn-delegasjonen. Saken gikk allikevel med nød og neppe til folkeavstemning. Der ble det nei i Bjugn og ja i Ørland.

I den nye prosessen mellom Ørland og Bjugn startet man med de vanskelige spørsmålene. Allerede i fjor vår var en intensjonsavtale mellom Ørland og Bjugn fremforhandlet. Kommunen skulle hete Ørland, administrasjonssenteret skulle ligge i Bjugn. Siden har det skjedd fryktelig lite. Først de siste ukene har de blitt fart på sakene igjen. Nå er forhandlingene i gang igjen. Det ser imidlertid ut som intensjonsavtalen fra i fjor vår er lite verdt. Diskusjonen starter litt på nytt. Og representantene fra de to tvillingkommunene har det mildt sagt travelt. Skal Ørland og Bjugn være med på regjeringens løp 2 i kommunereformen, må søknad om sammenslåing sendes før sommeren. Det blir mildt sagt spennende å følge utviklingen fremover.

I nord er vindkraftkommunene Åfjord og Roan i ferd med å finne hverandre. Ifølge Åfjord-rådmann Per O. Johansen er saken så lite brennbar i Åfjord at han ikke ser behovet for en folkeavstemning. I Roan blir det imidlertid folkeavstemning. Trolig er det bare den som kan velte sammenslåingen. På ryktebørsen sies det at «flertallet i Roan nok er for en sammenslåing». Så spørs det om dette holder mål. En snedig sak i hele reformen på Fosen, er at Bessaker ønsker å løsrive seg fra Roan og heller bli en del av Osen. Det kan fort bli slik at innbyggerne i Roan også må avgjøre dette spørsmålet når de går til valgurnene i mai.

Helt i nord har vi Osen. Kommunen med i underkant av 1000 innbyggere ønsker å forbli alene. Osen har i lengre tid hatt en sunn kommuneøkonomi og ledelsen mener innbyggerne får de beste tjenestene når beslutningstakerne og tjenesteyterne er tettest mulig på folket.

Det som er spesielt med en kommunereform, er at man umulig kan kjenne konsekvensene av dagens beslutninger. I hvert fall ikke fullt ut. Vi vet hva vi har, men vi vet ikke hva vi får. De største skeptikerne mener Leksvika blir en enda større utkant som har enda mindre å si i en større Indre Fosen kommune. Historiens dom kjenner vi ikke i dag. Jeg må si jeg er veldig spent på hvilke tanker jeg gjør meg om kommunereformen om 20-30 år. Først da har man etter min mening tilstrekkelig grunnlag for å si om dette var riktige valg eller ikke. Så er det uansett slik mange ganger at man må ta noen viktige valg, selv om man ikke fullt ut kjenner konsekvensene.