De 151 turbinene til vindparkene Storheia og Roan på Fosen i Trøndelag har en årlig produksjon på rundt 2.000 GWh eller 2 milliarder kWh. Legger man til grunn en salgspris på 50 øre pr kWh, utgjør den årlige produksjonsverdien 1 milliard kroner. Med en levetid for turbinene på 30 år, vil samla produksjonsverdi bli på 30 milliarder kroner.

Fosen er også reinbeiteområde. Her har Fosen reinbeitedistrikt produksjon av reinkjøtt. I 2020 ble det produsert 4.710 kg. Med en salgspris på kr. 78,72 pr kg ga det en produksjonsverdi på ca. kr. 371.000. Dette kan vi lese ut av ressursregnskapet og totalregnskapet for reindrifta som ble publisert av Landbruksdirektoratet i desember 2021.

Reindriftas produksjonsverdi utgjør således 0,3 promille av verdien av vindkraftproduksjonen. Eller sagt på en anna måte: Produksjonsverdien for vindturbinene er 2.695 ganger større enn verdien av reinbeitedistriktets kjøttproduksjon.

Hvis valget på Fosen skulle stå mellom kraftproduksjon eller produksjon av reinkjøtt, sier det seg sjøl hvilket valg som vil være samfunnsøkonomisk forsvarlig. Men i dagens Norge er det mange som ikke lar seg hefte ved samfunnsøkonomiske beregninger. Det eneste som teller er for noen av disse at reindrifta må gis forrang uten hensyn til samfunnsøkonomiske kostnader. Andre av disse er drevet av en enøyd motstand mot vindkraft som overskygger alle andre hensyn.

Hva enten det er den grenselause omsorgen for reindrifta eller tilsvarende motstand mot vindkraft som er drivkrafta, er de to gruppene skjønt enige om å avvise ethvert forsøk på å utforske mulighetene for et kompromiss mellom vindkraft og reindrift på Fosen. Det er bare riving av de 151 turbinene som godtas. At et slikt valg vil medføre et enormt samfunnsøkonomisk tap, ofres ikke en tanke.

SVs stortingsrepresentant Lars Haltbrekken, Naturvernforbundet, Sametinget, Organisasjonen Motvind er noen av dem som nå er i harnisk fordi regjeringa med olje- og energiministeren i spissen vil bruke tid på å leite etter andre løsninger enn å påføre samfunnet en årlig tapt produksjonsverdi på 1 milliard kroner de neste 30 åra.

Den samme Lars Haltbrekken og Naturvernforbundet har gjennom fleire år stått fremst i køen med kritikk av regjering og Storting for ikke å ta klimakrisa på alvor. Men når det kommer til stykket, er det visst ikke så viktig for Haltbrekken og Naturvernforbundet å erstatte fossil energi med fornybar energi. Å kunne produsere 4.710 rødt kjøtt uten å bli forstyrra av vindturbiner er åpenbart viktigere enn å produsere rein kraft til heile Trondheims befolkning.

Det er grunn til å gi olje- og energiminister Marte Mjøs Persen og regjering honnør for at de har stått oppreist og avvist kravet om umiddelbar riving av de to vindkraftanleggene på Fosen. Det vil være galskap å iverksette riving uten først å ha undersøkt alle muligheter for et fortsatt hopehav mellom vindkraft og reindrift på Fosen.

Dersom det mot formodning skulle vise seg at det ikke er liv laga for både reindrift og vindturbiner, er det reindrifta som må ha vikeplikt. En slik vikeplikt vil ikke være brudd på Norges forpliktelser etter artikkel 27 i FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter. I den utstrekning riving av de 151 turbinene representerer et fullstendig uforholdsmessig tiltak, vil det ikke foreligge noen forpliktelse for staten til å gjennomføre slik riving.

Ved vurderinga av om det foreligger en slik kvalifisert uforholdsmessighet, kommer man ikke utenom økonomiske konsekvenser. Og når det årlig ligger en produksjonsverdi i den ene vektskåla på 371 tusenlapper og 1 million lapper av samme valør i den andre skåla, vil kravet være oppfylt så det holder.

Oddmund Enoksen