Ved gjennomføringa av kommunereformen, et prosjekt som møtte stor folkelig motstand, sto det ikke på penger. Nei, kommunalminister Sanner opptrådte som gutten med gullbuksene og lot milliardene rulle ut fra vår felles kasse. Hvem andre enn konsulentbransjen, som opplevde tidenes bonanza, hadde egentlig noen glede av det? Alle formelle hinder ble ryddet unna slik at regjeringas prestisjeprosjekt skulle kunne gjennomføres snøggast råd.

Utbredt skjebnetro om at sammenslåing ble det uansett, fikk noen på limpinnen. Andre, som hadde stått i mot og sagt nei, lot seg presse etter at «absolutt siste frist» ble forlenget i samme øyeblikk som den gikk ut. For de som hadde sagt ja, var det ingen angrefrist. En del kommuner, slik som Bjugn/Ørland, som verken hadde latt seg lure av tvilsomme gulrøtter eller gitt etter for utilbørlig pisk, ble til slutt tvangssammenslått.

Når et nytt stortingsflertall gir håp om at at folkeviljen vil bli lyttet til, fokuseres det på kostnaden ved å gjenopprette det lokale sjølstyret. Den rent praktiske framstilles dessuten som svært vanskelig, nesten umulig, å få til. Mange, som i prinsippet er for reversering av en mislykket og påtvunget sammenslåing, vil således grue seg for å starte en slik prosess. Foruten kostnaden, penger de blir fortalt ikke finns, frykter de å bli kastet ut i nok en periode med uavklart status. Da får det heller være, tenker de.

Er det virkelig så vrient eller spesielt dyrt? Noe vil det selvfølgelig koste, men langt mindre enn sammenslåinga der for eksempel samordning av datasystemer slukte millioner av kroner. Dessuten kan det vise seg å bli dyrere å la være fordi de nye enhetene har blitt for store, uoversiktlige, tungdrevne og i alt for mange tilfeller direkte dysfunksjonelle.

På forhånd ble sammenslåingskandidater forespeilet styrket kommuneøkonomi, bedre tjenester, bedre samhandling, til og med et mer levende og godt lokaldemokrati samt økning i folketallet. Det nedslående resultatet er at alt snarere har gått i motsatt retning. Kostnadene til selve sammenslåingsprosessen og galopperende utgifter etterpå har gjort det nødvendig med store låneopptak og økning av kommunale avgiftene. Selv om det meste av utbygging og satsing har en lei tendens til å havne i og gagne bare en del av den nye kommunen, der administrasjon og/eller kjøttvekta ligger, blir alle innbyggerne belastet med omkostningene. Avgiftsøkninger virker avskrekkende på potensielle tilflyttere og de som kunne ha etablert næringsvirksomhet.

Empirisk forskning viser at demografiske utvikling som hovedregel er negativ i sammenslåtte kommuner. I Proba-analysen (2012) konkluderes det bl.a.: «I 28 av de 39 sammenslåtte kommunene var veksten i befolkningen svakere enn gjennomsnittet for den kommunegruppa de tilhørte. Kommunene som mistet kommunesenteret kom spesielt dårlig ut, men også et klart flertall av de kommunene som fikk kommunesenteret kom dårligere ut enn gjennomsnittet for sin kommunegruppe.»

Hvis man mener alvor med reversering og bare får trua på at det går an, finnes det en grei prosedyre å følge: Kommunestyret i den sammenslåtte kommunen kan ta opp saken og eventuelt vedta å søke om utredning av deling. Et folkelig engasjement i en eller flere av de tidligere enhetene vil ofte være det som kan sette i gang prosessen, det være seg ytringer på folkemunne, i lokalavisa og sosiale media, dannelsen av aksjonsgrupper, underskriftskampanjer eller gjennomføring av meningsmålinger.

Om det er flertall for det i kommunestyret, er det statsforvalteren som tar stilling til utredning og kommer med anbefaling om hvordan den skal foregå. Så blir det høringer, eventuell folkeavstemming, og ny behandling i kommunestyret. Utfallet derfra og statsforvalternes tilrådning oversendes regjeringa som avgjør eventuelle grensejusteringer, delinger og gjenopprettinger av tidligere kommuner. Dette er nedfelt i Inndelingslovens paragraf 6.

Lett som en plett altså, men hva om kommunestyret i den nye store enheten går i mot? Er da løpet kjørt? Nettopp det har blitt heftig proklamert fra dem som åpenbart ønsker å sementere de nye og mer eller mindre påtvungne konstruksjonene. Slik er det selvfølgelig ikke. Overført til den internasjonale scene ville en slik praksis ha ført til at UK ikke hadde kommet seg ut av EU og Afrika hadde fortsatt vært fullt av kolonier. En annen analogi; Om en liten vever kvinne ønsker seg ut av et ekteskap, hjelper det ikke om mannen er aldri så stor og kraftig. Heller ikke her er det kjøttvekta som avgjør. Det er nok at én part vil ut.

Inndelingsloven er da også klar på at departementet selv kan ta initiativ til en slik utredning, for eksempel etter et regjeringsskifte der plattformen åpner for at tidligere kommuner kan få tilbake sin status og sine grenser. Dette fungerer således som appellinstans der ovennevnte type initiativ og aksjoner fra grasrota i en eller flere av de tidligere kommunene viser ønske om deling, men der kommunestyrets flertall avviser dette.

Videre er det i inndelingsloven beskrevet hvordan gjeld, verdier og utgifter for deling skal fordeles. Eiendommer og tilhørende gjeld fordeles i henhold til kartet. Vanskeligere er det ikke. Paragraf 11 sier at departementet avgjør om kostnadene skal bæres av kommunene selv, eller helt eller delvis av staten. I tilfeller hvor staten påførte lokalsamfunnene en endring de var i mot, er det mer enn rimelig å forvente at staten dekker alle omkostningene. Dette bekreftes av tidligere professor i samfunnsplanlegging ved universitetet i Tromsø, Nils Aarsæther.

Om ønskelig kan kommunene be statsforvalteren om å delta i forhandlingen. Ved uenighet vil ei skjønnsnemnd på tre personer bli oppnevnt for å avgjøre. Eventuelle anker går videre til ei overskjønnsnemnd oppnevnt av departementet for endelig avgjørelse av tvist. Dette bekreftes av professor i forvaltningsøkonomi Bjarne Jensen, som er klar på at “en reversering er ikke snakk om en avansert prosess”.

Krisemaksimeringa om at alt blir så kostbart og komplisert, er det all grunn til, ikke bare å tone ned, men avvise. Alternativet med å tviholde på det som ble til etter hestehandler under et styre som led av kraftig reformpsykose, kan bli langt verre. Etter nyvalg kan de de gamle lokaldemokratiene re-etableres og stedlig administrasjon, ledelse og forvaltning igjen komme på plass. Planverk finnes i stor grad allerede og bygningene er der fortsatt. En del tjenester må flyttes tilbake der de var. Det gjelder selvfølgelig også personell, men det vil ofte være til stedet de bor. Forberedelsene bør starte snarest og et nærliggende tidspunkt bør være det ordinære kommunevalget i 2023 med nominasjonsprosessene fra neste sommer.

Et hyppig brukt argument mot reversering er at det har gått med så uhorvelig mye penger, tid og energi på sammenslåingene. Det har de aldeles rett i, men kan det i seg selv rettferdiggjøre at feilgrep ikke skal rettes opp igjen? Utgangspunktet for reformen var at den skulle være frivillig. Stortingsflertallet hadde dessuten presisert at det skulle være «reell» frivillighet for kommunene som deltok i prosessene. «Reell» burde jo bety at verken uredelige lokkemidler, sviende piskeslag, økonomisk strupetak, «frivillig» tvang eller det som verre er skulle ha kommet til anvendelse. Sånn ble det likevel i aller høyeste grad slik at mange sammenslåinger er som de rene overgrep å regne.

Overgrep må i en rettsstat rettes opp. Skal man i denne sammenheng driste seg til en parallell til nettopp rettsvesenet, om enn noe makaber? Dersom det etter en straffesak likevel skulle vise seg at den dødsdømte er uskyldig, kan jo ikke argumentasjonen være slik: «... men nå har vi jo brukt så mye tid på rettssaken, galgen er bygget og vi har hyra inn bøddelen, så da må vi jo nesten bare henge fyren.»

I all praten om tap og vinning må man ikke glemme den menneskelige kapital midt oppe i det hele. Ved starten i 1838 var det 392 kommuner her i landet. I løpet av de neste 93 år økte antallet til 747. Hovedsakelig grunnet Schei-komiteens storeslem på 1960-tallet ble antallet redusert til 443. Sterk misnøye også den gang førte i 1976-77 til de såkalte skilsmissekommunene med en økning til 454. Hva er så den gjennomgående beretning om de som i henhold til Formannskapslovenes intensjon fikk sitt lokale sjølstyre, eller, for de sistnevntes vedkommende, gjenopprettet det: Jo, det ble en ny giv i bygda hvor kreativitet og aktivitet blomstret, samfunnsinstitusjoner ble etablert og næringsutvikling kom i gang. Man så viktigheten av en stedlig forvaltning og egne ombudsmenn som kjempet for lokalsamfunnets interesser.

Å trekke grensa på nytt mellom Bjugn eller Ørland betyr ikke at det dermed bygges en uoverstigelig mur som hindrer samarbeid. Tvert om vil den sikre et godt naboskap grunnet følelsen over å ha styring over eget samfunn samtidig som man har respekt for at det på den andre siden er deres domene. Grensa vil kunne åpne for differensiert arbeidsgiveravgift hvis det er formålstjenlig, være et bolverk mot ytterligere sentralisering og hindre skjevfordeling som alt for ofte er resultatet i storkommuner. Ørland med sitt begrensede areal kan mer uforstyrret satse på sin visjon om kystbyen Brekstad mens Bjugn med sine mange grender bedre kan møte utfordringen med å utvikle dem.

Alt for mange har blitt og vil fortsatt bli tapere etter denne ulykksalige sammenslåinga, men det er absolutt ingen grunn til at den situasjonen skal vare ved. Det finnes både ressurser, motivasjon og en oppskrift for å reversere denne prosessen. Det vil være en vinnersak for begge parter, så hvorfor skulle man da la være?

Per Gunnar StensvaagForfatter av boka Kaosreformene

------------------

Har du lyst til å få ditt leserinnlegg på trykk? Send det inn til redaksjonen@fosna-folket.no

Du finner alle leserinnlegg som er publisert på Fosna-Folkets nettsider på Debatt-siden ved å trykke her.