For 4 år siden ble Lønngrunn og området ved Asen fyr utenfor Lysøysundet gitt til MOWI for laksefarming. Området var registrert som viktig rekreasjonsområde for flere tusen personer i gamle Bjugn kommune. Dette kom også godt til syne i protestaksjonen “Nei til laksefarm på Lønnagrunn” som fikk over 500 underskrifter. Man AP og SP sørget for at saken gikk gjennom.

Vi har for en knapp måned siden hatt årets Kystkulturdager i Lysøysundet. Et arrangement som vanligvis har innslag med Asen fyr. Enten som turmål for presentasjon av fyrets historie eller som startpunkt for veteranbåtseilasen.

Men ikke i år. I stedet ble det arrangert RIB-turer til Takflua helt nord i Steinsdalen.. Der har næringa et såkalt “visningsanlegg” for lakseoppdrett. Dette er etter min mening “å gå over bekken etter vann”! Vi har da vitterlig to store lakseoppdrett utenfor Lysøysundet - Persflua og Lønngrunn! Hvorfor kunne ikke de vises fram? En tur fra Lysøysundet ut til Asen fyr ville gitt et førstehånds inntrykk av hvordan disse anleggene dominerer skjærgården. Og ved å slippe ut ei seidorg ved anlegget på Lønngrunn ville man fått “fin sei” full av pellets å vise fram. Dette er realitetene for lokalbefolkningen og turister som bruker skjærgården utenfor Lysøysundet.

Men er skamma over anlegget på Lønngrunn blitt for stor? Jeg spør men lukter at svaret kanskje er JA!. I fjor var det 1 arrangement på Asen fyr. I sommer har det vært INGEN! Tidligere arrangerte man helger med enkle ting som vafler og kaffe på brygga ved Asen fyr. Men det har tatt slutt. Gleden over å besøke fyret eksisterer nok enda hos folk, men slalomkjøringen mellom fortøyningsbøyene for oppdrettsanleggene og det visuelle inntrykket av anleggene er deprimerende for mange. Hvor blir det av bolysten for folket i kystgrendene og skjærgården som turistmål? Her har politikerne behov for å gjøre noe!

Vi har derfor startet en underskriftskampanje for å kreve at Ørland kommune i ny arealplan legger til rette for lukkede anlegg. Disse kan plasseres på andre steder enn gode fiskeplasser. Og være mindre sjenerende enn de to anleggene som nå er “midt i smørøyet” utenfor Lysøysundet. De to må fjernes og områdene tilbakeføres til opprinnelig bruk.

Teknologien finnes og er i bruk flere steder. Den gir mange forbedringer som mindre dødelighet i anleggene, null lus, null rømming, ingen avlusing og bruk av rensefisk. Og det vil gi grunnlag for nye arbeidsplasser på land da slammet som ilandføres skal foredles til gjødsel og energi. Ting er på gang flere steder! Kommunepolitikerne kan påskynde utviklinga gjennom å bruke arealplan som verktøy til å kreve utslippsfrie anlegg i Ørland kommune.

Det er mulig å få til sameksistens mellom oppdrettsnæringa og andre brukere av “den blå allmenningen”, men det krever at oppdrettsnæringa viser litt hensyn til andre brukeres etablerte interesser og bruksmønster og går over til framtidsretta teknologi som lukkede anlegg. Det er ikke holdbart at folket som bor i kystgrendene og andre brukere må gå på butikken for å kjøpe fersk fisk. Og de som prøver å ernære seg av turisme må ha gode turistmål: Skjærgården må ikke bli et industriområde. For ikke å glemme den parten som alltid tier: Det maritime miljøet som i dag må absorbere tusenvis av tonn med fiskeskitt og spillfor fra de åpne anleggene. Slammet er en ressurs for ny industri.

Vennlig hilsen

Knut Hellesvik, Initiativtaker og talsmann, “Utslippsfritt havbruk i Ørland kommune”