En rask presentasjon av meg selv for de som ikke kjenner meg. Jeg var lærer ved Sandnes skole i daværende Bjugn kommune ( i dag Vallersund oppvekstsenter ) fra 1966 til 2005. De siste årene som undervisningsinspektør. Det vil si at jeg var bosatt i Vallersund i Bjugn kommune i alle disse årene. Fra 2005 til i dag har jeg vært bosatt i Ørland kommune, først på Opphaug og de siste årene på Brekstad.

Jeg mener de erfaringene dette har gitt meg, bør gi meg et visst grunnlag for å delta i dagens debatt om nye Ørland kommune. Den delen av debatten som handler om hvilken av de gamle kommunene som har bidratt mest til den nåværende pressede økonomiske situasjon i Ørland, er jo egentlig bortkastet. Gjort er gjort, og spist er spist. Grunnen til at dette kommer opp nå, er vel mest fordi en del av disse disponeringene blir brukt i den nåværende debatten om en mulig oppdeling av Ørland.

Det er ikke noe nytt at kommuner som skal slås sammen, bruker opp mest mulig av økonomiske midler (og lånemuligheter) på seg selv før det som måtte bli igjen, går inn i felleskassa. Jeg er gammel nok til å huske at det ble gjort i gamle Jøssund kommune før sammenslåingen med Bjugn. Jeg er også gammel nok til å huske den avmakten vi satt igjen med i min del av kommunen i en lang periode hvor snaut nok en krone ble brukt i gamle Jøssund, mens Botngård vokste fra et veikryss til et blomstrende tettsted. I så måte kjenner jeg et fellesskap med enkelte røster som har hevet seg fra gamle Nes kommune.

Men istedenfor å være skadefro og si æ da, bæ da til bjugningene, velger jeg en annen inngangsvinkel: Ja, jeg kan et stykke på vei forstå de som føler seg i bakleksa etter sammenslåingen. Jeg vet hvordan det føles å sitte igjen med svarteper.

Men følelser er en ting, realiteter er noe annet. Jeg viser her til kommunedirektør Emil Raaens innlegg i FF 21. oktober. Her peker han på de prosjektene som ble igangsatt i tidligere Bjugn kommune i tiden omkring sammenslåingen: Brannstasjon, rundkjøring, ungdomsskole, håndballhall, fotballbane, rådhus, barnehage og opparbeidelse av boligfelt. Hver for seg er dette gode og nyttige investeringer, men et kritisk øye vil klart se at alle ikke var strengt tatt nødvendige, iallfall ikke alle på en gang!

De ansvarlige burde skjønt at denne investeringsmengden nødvendigvis ville gå ut over kommunens framtidige økonomi. Det er bemerkelsesverdig at mange av de samme politikerne fortsatt har velgernes tillit! Nå skal jeg være snar til å påpeke at Ørland Sparebank Arena og oppfyllingen av Brekstadbukta vel heller ikke var strengt tatt nødvendige, så alt ansvar ligger ikke på den ene siden!

Jeg var den eneste tilhøreren som fulgte alle forhandlingene i forbindelse med sammenslåingen av Ørland og Bjugn. Min oppfatning var at politikerne i Ørland strakte seg langt (etter min mening for langt) for å imøtekomme bjugningenes krav. Jeg vil også minne om at bjugningene stemte ja i den siste folkeavstemningen før sammenslåingen. Men selvsagt er det tillatt for brura å angre seg når hverdagen kommer, selv hun sa ja foran presten!

Avslutningsvis vil jeg som gammel skolemann og tidligere hovedtillitsvalgt for Utdanningsforbundet i Bjugn kommune, få peke på et faktum som de færreste er klar over. Når det snakkes om den nye ungdomsskolen i Bjugn er ‘’alle’’ enige om at den var helt nødvendig. Botngård skole var ‘’sprengt’’. Dette er sant, men hvorfor var den sprengt?

Etter min tid som hovedtillitsvalgt ble Oksvoll skolekrets overført til Vallersund. I forbindelse med denne overføringen ble kretsgrensen mot Botngård skole satt ved Valsneset. I Opplæringsloven § 8-1 står det:

«Grunnskoleelevane har rett til å gå på den skolen som ligg nærast eller ved den skolen i nærmiljøet som dei soknar til.»

Vedtaket i daværende Bjugn kommune om kretsgrensen var ikke i samsvar med denne lovparagrafen. Jeg har selv kontrollert at kretsgrensen etter dette prinsippet skulle ha gått i en linje fra Korsgatkrysset til Dypfest kai. Altså skulle hovedtyngden av Oksvoll-elevene gått på Vallersund oppvekstsenter og ikke bidratt til ‘’sprengingen’’ av Botngård skole.

Det samme skjedde da Fagerenget skole ble nedlagt. Også her var Vallersund nærmeste skole, men elevene ble uten videre overført til Botngård skole ( at mange valgte å gå på privatskolen i Fagerenget, er en annen sak ). Et par år før kommunesammenslåingen ble ungdomstrinnet fra Vallersund overført til Botngård, noe som ytterligere førte til at behovet for ny ungdomsskole i Bjugn ble forsterket.

I og med at kommunesammenslåingen ble vedtatt, burde kretsgrensene i den nye kommunen vært justert i overensstemmelse med Opplæringsloven. Dette ville ført til at en stor del av elevene i Ervika hadde blitt overført til Opphaug skole.

Hadde Opplæringsloven blitt fulgt, hadde det med andre ord strengt tatt vært unødvendig å bygge en ny skole i Bjugn på grunn av kapasiteten!

Dette ville ha ført til en stor lettelse for økonomien i nye Ørland kommune, og det ville ha styrket skolene i Vallersund og Opphaug. Isteden er disse to skolene nå nedleggingstruet!

Svein Erik Backe