I desember 2008 var jeg Rødts eneste fylkestingsrepresentant i daværende Sør-Trøndelag. Da hadde vi "Fylkesdelplan vindkraft" oppe til behandling. Dette var planen som åpnet opp store deler av fylket for vindkraftutbygging, inkludert områdene Storheia og Roan på Fosen som høyesterett anså som menneskerettighetsbrudd for over 500 dager siden.

Det var en sak jeg brukte lang tid på å sette meg inn i, og jeg hadde blant annet lange møter med representanter for Naturvernforbundet som advarte mot utbyggingsplanene. Resultatet ble at jeg ble den eneste representanten som stemte mot Fylkesdelplanen.

En av de mest positive erfaringene jeg har som politisk aktiv er at jeg ganske ofte ender opp med å få rett, men en av de mest frustrerende erfaringene er at det alt for ofte tar alt for lang tid før det viser seg. Hvis flertallet hadde hørt på meg i desember 2008, hadde vi selvsagt aldri kommet i den situasjonen vi er i i dag, men "hva var det jeg sa" har begrenset verdi i offentlig debatt, om man ikke kan peke på noe som gir lærdom til senere.

Jeg mener nemlig det er ting som er viktigere enn gamle fylkestingsdebatter. Og for meg er det to ting som er kjernen i dette spørsmålet.

Det første er det som Greta Thunberg på dagsnytt atten helt riktig kalte Grønn kolonialisme. Jakta på grønn energi brukes som et argument for å overkjøre både det lille vi har igjen av uberørt natur og urfolks rettigheter!

Mye av årsaken til dette ligger i ideologien eller overtroen på "grønn vekst" - en ide om at vi bare skal fortsette utviklinga med å produsere og forbruke mer år for år. Når vi samtidig må fase ut fossilt brensel - for det må vi - må vi da selvsagt bygge ut og bygge ut både vindkraft og vassdrag. Men jeg tror at hvis han tenker seg om, vil selv en olje- og energiminister skjønne at ubegrenset vekst på en planet med begrensede ressurser ikke er mulig.

Vi har ikke bare en klimakrise - vi har også en naturkrise hvor områdene som er villmark og uberørt natur både globalt og i Norge blir stadig mindre. Heller enn å overkjøre urfolks rettigheter, trenger vi å dra lærdom av urfolks erfaringer over hele kloden, med å leve i og drive næring i pakt med naturen og etterlate den i samme eller bedre stand til neste generasjon.

Siden jeg aldri kaster noe, kan jeg referere et kort utdrag fra innlegget jeg holdt fra Fylkestingets talerstol den 16. desember 2008:

"Det er nødvendig å finne fram til alternativer til fossilt brensel - det er det ingen tvil om. Heldigvis har vi mange muligheter som er både mer kostnadseffektive og bedre for både klima og miljø enn landbasert vindkraft. Med de pengene som går til vindkraft kunne man fått ut langt større effekt ved sparings- og effektiviseringstiltak. Effekten kommer hurtigere, og vil gi flere arbeidsplasser."

Den gangen anbefalte jeg å lese Energirådets nye rapport om Energieffektivisering. Den er ikke ny lenger, men det skulle altså en gedigen strømpriskrise til for at vi skulle få med et flertall på Stortinget på noe så enkelt som at Enova skulle gi støtte til ting som delvise etterisoleringer, skifte av vinduer, varmepumper mm.

Det har vært og er et paradoks at det politisk har vært så mye større vilje til å kaste penger etter store nye utbygginger enn å støtte sparetiltak og å ta vare på det vi har, selv om det siste kan være både mer konstandseffektivt, gi hurtigere virking og ikke minst gi mye mindre naturinngrep!

Det er også en annen viktig lærdom vi kan ta med oss fra kampen om vindkrafta på Fosen. Noen snakker nemlig mye om kroner og øre i denne saken, andre snakker om kWh, men hva med kostnaden som ligger i en undergraving av tilliten til demokratiet og rettsstaten? Hva er den verdt?

Dette kunne vært gyllen anledning for Høyre og Frp til å kritisere regjeringa, de sitter tilsynelatende veldig stille i båten omkring Fosen-saken.

I utgangspunktet skulle man tro det var merkelig. Er ikke høyresiden opptatt av å forsvare "individet" mot maktovergrep fra "staten"? Skulle ikke Sylvi Listhaug og Erna Solberg vært i harnisk når regjeringen bare neglisjerer en høyesterettsdom?

Men ikke bare unnlater de å støtte Fosen-aksjonistene. Frps Sivert Bjørnstad ville ta statsstøtten fra NU og NSR-N som demonstrerte i Oslo, med begrunnelsen at de "forhindrer demokratiet i å fungere". En mer nøktern aktør vil kunne påstå at demonstrantene var helt sentrale aktører i å få rettsstaten og demokratiet til å fungere, i en situasjon hvor både regjeringen og Bjørnstads parti undergravde den.

Frp og H står tydeligvis ikke opp for "folk" mot "staten". De står bare opp for noen folk. Det er nemlig forskjell på folk, for H og Frp.

Vi ser i land rundt oss at tilliten til demokratiet og rettsstaten forvitrer og at autoritære ledere har framgang. Det er få ting som skremmer meg mer enn den utviklinga. Jeg mener det er jobb nummer en for politikere å bidra til å opprettholde tilliten til demokratiet vårt. Det kan de jo gjøre gjennom å la være en del ting: å ikke snyte på reiseregninger, ikke svindle med pendlerboliger, eller ikke bruke maktposisjonene sine til seksuell trakassering av yngre kolleger og ansatte.

Men noen gang holder det ikke med å la være å gjøre ting. Noen ganger må man handle for å opprettholde tilliten. Man kan ikke få en høyesterettsdom mot seg, og så unnlate å handle i over fem hundre dager!

Dette er uverdig og skaper mistillit. Dette skaper forakt, og det er uverdig. Denne situasjonen krever umiddelbar handling. Måtte vi rydde opp nå. Og lære til neste gang!

Ronny Kjelsberg, medlem av Rødts Fylkestingsgruppe