På sørsiden av Indre Fosen kommune ligger bygda Vanvikan, en akkurat passe stor plass, der vi har det meste vi trenger i nærområdet. Vi har nærbutikk, samfunnshus, skolekorps på 17. mai, kultur og idrettsaktiviteter - og antakelig flere speidere per innbygger enn de fleste steder i landet.

Bygda ligger nært nok Trondheim til at de som jobber der kan pendle fra Vanvikan og fremdeles få hverdagen til å gå opp. Denne nærheten gjør også at bygdas høyteknologiske gründervirksomhet og etablerte næringsliv klarer å konkurrere om kompetent arbeidskraft fra byen. Det er et velutviklet samarbeid mellom forsknings- og utviklingsmiljøene i Teknologihovedstaden Trondheim og Vanvikan.

Hjørnesteinen i dette lokalsamfunnet er skolen vår. At ungene våre har en nærskole å gå til gir både unger og foreldre en trygghet i hverdagen, et fellesskap og et knutepunkt for tilhørighet. Det er ut fra denne nærskolen at mange av barne- og ungdomsaktivitetene har sitt utspring, med blant annet korps og kulturskole. At fritidsaktivitetene også er godt koordinert med skole er en viktig årsak til at hverdagen for de mange familiene med jobbpendlere går opp. Vanvikan er en trygg og oversiktlig plass for barna å vokse opp i.

Det er ikke til å komme vekk fra at Indre Fosen Kommune har en anstrengt økonomi. For å spare inn drøyt 17 millioner årlig foreslås en rekke dramatiske tiltak. For Vanvikan foreslås det å legge ned mellom- og ungdomstrinn, og flytte elevene til Rissa. Olivengrenen som rekkes ut er at barnehager, SFO og småtrinn beholdes, «av hensyn til pendlerne».

Når barna blir 9 år opphører åpenbart hensynet til en oppvekst i trygge og nære omgivelser. Da er hensynet til en familiehverdag som skal gå opp, og en mulighet for flest mulig til å bli med på fritidsaktiviteter med venner og jevnaldrende tydeligvis ikke lenger viktig. De rives ut av sitt nærmiljø og plantes i Rissa enten de vil eller ikke.

Selv etter flere år med harde kutt i skoleøkonomien, har vi heldigvis fremdeles en stab med dyktige og dedikerte lærere, og et godt skolemiljø. De forventede bruddene på lærernormen ved de største skolene i kommunen brukes like fullt som et argument for omleggingen. Man har fra administrasjonen en klokkertro på at pedagogisk kvalitet og godt skolemiljø kun kan oppnås ved samlokalisering i Rissa. Dette uansett hva de berørte barn, familier og bygder måtte mene om saken.

I en krisetid der regneark og kalkulator er de eneste verktøyene som har blitt brukt for å finne løsninger, er det ett moment som ikke er tilstrekkelig belyst:

Læring er mye mer enn tall!

Skolen er en hjørnestein i et lokalsamfunn. Et knutepunkt for tilhørighet gjennom generasjoner, og et samlingssted for aktiviteter. Professor Anne Trine Kjørholt på Institutt for pedagogikk og livslang læring på NTNU, har forsket på barn og barndom gjennom mange år. Hun konstaterer at læring også henger sammen med fellesskap, tilhørighet, tilknytning og stedsidentitet. Dette må tas med i betraktningene når vedtak skal gjøres. Nærskolen er noe større og viktigere enn diskusjonen den økonomiske situasjonen har tvunget fram. Skolen er hjertet av bygda vår.

I et møte med administrasjonen er det stilt direkte spørsmål: «Er økt tilflytting av barnefamilier til Vanvikan faktisk ønskelig?» Svaret som gis er at en slik tilflytting vil gi en negativ økonomisk konsekvens for kommunen, underforstått at barnefamilier i etableringsfasen helst bør flytte til Rissa.

Det virker tydelig at man styrer mot en selvoppfyllende profeti: Tjenestene i bygdene må bygges ned fordi innbyggertallet synker, og innbyggertallet skal tvinges ned for å rettferdiggjøre at tjenestene skal bygges ned. Langsiktige perspektiver med tanke på tilflytting og bolyst for bygder som Vanvikan og Stadsbygd, Fevåg, Hasselvika og Stjørna ser ikke til å være med i ligningen.

De negative konsekvensene av omleggingene, både på befolkningsgrunnlag og kommuneinntekter er ikke risikovurdert og belyst. Tvert imot legger man til grunn i budsjett at skatteinngang skal holde seg stabil til tross for at bygdene raseres. Dette er i beste fall naivt.

Vår påstand er at en nedleggelse av mellomtrinn og ungdomstrinn i Vanvikan vil føre til økt fraflytting og færre pendlere som ønsker seg over fjorden. Med et AtB i pengenød vil enhver nedgang i trafikktall kunne resultere i kutt i det ekstremt viktige rutetilbudet. Dette vil igjen tvinge enda flere familier og næringsliv til å flytte fra bygda og ytterlig forsterke den negative trenden for hele kommunen.

Kommunedirektøren gjentar til stadighet at vi må snu skuta....

Det nytter lite å snu skuta, dersom du drar ut bunnpluggen i prosessen, da er sluttresultatet uansett gitt!