Sammenslåingen av Troms og Finnmark og dannelsen av Viken var galskap. I og med at fylkeskommunen ikke lenger har sin berettigelse som forvaltningsorgan vil en reversering bli en ny fiasko. En av våre dyktigste ledere sa i ei avis for noen år siden at de politiske partiene kunne bli for sterke i forhold til sine medlemmers oppfatninger.

Fra mine 16 år i NT Fylkesting opplevde jeg dette ved høringen av fylkesreformen i 1974. Arne Sandnes var en erfaren og velkjent Senterpartihøvding spådde at den nye fylkestingsordningen som skulle bli vedtatt året etter ville svekke vårt demokrati. Han fikk dessverre rett. De nye fylkestingene kom helt i skyggen av å ha interesse hos folk i sin alminnelighet. Heller ikke pressen syntes dette ble spennende. Men vi har likevel levd med dette siden. De politiske partier hadde bestemt dette selv om de erfarne praktiserende medlemmer var betenkt og i mot.

Kjente AP-topper som tidl. Fylkesordfører Sverre Pettersen og justisstatsråd Oddvar Berrefjord innrømmet at dette ble en fiasko og uttalte at hvis fylkeskommunen i fremtiden skulle få sin berettigelse måtte det gjenskapes et forhold til primærkommunene i fylket. I mine snart 90 år kan jeg se tilbake på mange aktive og gode år i Senterpartiet. Noen skuffelser, og mange positive hendelser. Forrige gang partiet satt i regjering var det så vidt vi berget oss over sperregrensen. Det var på grunn av regjeringens struktur. Den bommerten unngikk vi heldigvis denne gangen.

Nå sitter vi med makt til å gjennomføre historiens største distriktsutbygging, nemlig ved å overføre fylkeskommunen økonomi og oppgaver til de etter hvert større kommunene.

Om vi liker det eller ikke – kommunene blir større. Bare i Trøndelag er det snart ikke småkommuner igjen. Jeg er overbevist om at flertallet av de som stemte på Senterpartiet ved siste valg ville bli hoppende glad hvis distriktene på denne måten kunne bli styrkes med både økonomi, arbeidsplasser og kompetanse. Nå må oppgaven for regjeringen og stortinget bli å finne en fremtidsrettet organisasjon for den offentlige forvaltning av distrikts-norge. Det gjelder Fylkeskommunene, kommunene, regionrådene, ja til og med statsforvalteren. Skal statens representant ha forvaltningsansvar i konkurranse med de folkevalgte eller skal fylkeskvinnen/ fylkesmannen kun ha ansvaret for legalitetskontrollen?

Hva blir resultatet til slutt hvis vi skal drive å plukke og flikke på dette. Litt om fylkene en gang, så litt om noen kommuner en annen gang. Slikt kan vi ikke bruke samfunnets midler på, stortinget kan ikke akseptere sløsing av milliarder på en slik måte, og det må vår kjære finansstatsråd også bidra til. Ved behandlingen av kommunestrukturen På Fosen tilrådde Statsforvalteren at de 7 kommunene på Fosen ble slått sammen til en regionkommune. Vel og merke som et forsøk for se hvor mange oppgaver som kunne overføres fra stat og fylket, og for å se hvordan medbestemmelse fra tidl Kommuner kunne gjøres. Utredningen opererer bl.a med begrepet generalistkommune med helhetlig ansvar for tjenesteproduksjon og samfunnsutvikling og en balansert flersenterkommune. Alle 7 rådmennene anbefalte dette, men dessverre politikerne sa nei.

Da kommunene ved reformen i 1975 ble fratatt representasjonsretten til fylkestinget ble det et tomrom for kommunens ordførere og rådmenn. Som en slags erstatning ble det dannet regionråd. Det ble rene supperåd uten makt og ansvar, men de kunne treffes. Kanskje kan disse brukes til visse fellesoppgaver når fylkene snart avvikles. Jeg er for øvrig ikke i tvil om at regjeringens apparat har de beste muligheter for å finne en god organisering for den offentlige forvaltning av landet når den irritasjon og konkurranse som er og blir forsterket mellom de store kommunene og fylkeskommunen kan opphøre.

Vanvikan 17.des. 2021

Ingvar Sæther