I 1933 ramlet hele min verden sammen - Jeg slapp en fjert midt i skoletimen! I den tiden var det stilt i timene! Jeg skulle skifte sittestilling og kjente trykket i magen, holdt igjen alt jeg orket, men resultatet ble en utblåsing som alle i rommet hørte. Jeg ønsket jeg kunne synke rett gjennom golvet. Hele klassen var overrasket, men lo uhemmet. Jeg var glohet i kinnene, men måtte i dager og måneder, ja år, godta ertende spørsmål; Husker du da toppa spratt ut? Var det bare en tørrfis? Osv. Jeg var uttatt til å lese på juletrefesten, men var fremdeles flau og skamfull, og rømte opp i Rømmesfjellet utafor skolen, og ei jente, Inga, leste på festen.
Den skjebnesvangre fjerten forandret livet mitt. Erting, ensomhet og usikkerhet ble uttrykk som jeg forsto på en annen måte enn før. Da jeg mange år seinere ble lærer og leste om Peztalozzi, som bl. a. sa: Fra det konkrete til det abstrakte,- fra det kjente til det ukjente. Da følte jeg at den berømte pedagogen burde tatt med: Forståelsen for det enkelte menneske!
Jeg kunne sitere Pavlov som drev forsøk med dyr og fant at trygghet i livets ulike situasjoner er ikke bare viktig, nei, det er særdeles viktig!
Jeg kunne fortelle om hundrevis av barn som var utrygge, ja, redde når de skulle prestere noe, men jeg nøyer meg med å nevne Per. Han begynte å gråte når han skulle lese f. eks. tregangen utenat. Jeg forsto ham ut fra egen erfaring og sa: Jeg vet at du kan tregangen, men hvis du vil, kan du skrive den på et ark. Per skrev tregangen uten feil. Seinere leste han den høyt for meg, og til slutt foran heile klassen. For en glede!
Men dessverre,- altfor mange ganger har jeg ikke forstått eleven! Dette er trolig et av de store problemene i samfunnet; Vi forstår ikke våre medmennesker.
Jeg kan derfor uttale meg. Ingen reagerer. Men hvis jeg setter meg på bagasjelokket av bilen, drikker alkohol rett fra flaska, kauker og spiller trekkspill,- da aner man en sensasjon og samfunnets diverse vesener dukker opp!Ludvig Olden, Brekstad.LES OGSÅ: Sånn er livet