Jeg vil rette en stor takk til Tore Pettersen for å ha satt Ørland kommune sin eldrepolitikk på agendaen. Den er under enhver kritikk, det merker vi som blir berørt.
Ørlendinger, vet dere hvilken kvalitet dere kan forvente dere når dere blir gammel og grå?
Og jeg kan garantere at du snakker på vegne av flere. Ettersom noen nå har vært tøff nok til å stå frem med navn, har politikerne vært nødt til å reagere. Når leder for utvalg helse og familie provoserer med å skryte av sykehjemmene at de er sertifiserte Livsgledesykehjem, da kan jeg forsikre om at det er ikke mye livsglede å spore hos vår hjemmeboende gamle. Her er en hverdag preget av ensomhet, kjedsomhet, utrygghet. Livstretthet. Hun skjønner ikke hva hun har gjort for noe galt som er nødt til å bo hjemme istedenfor for å få en trygg livsavslutning og omsorg på sykehjemmet. Det handler også om verdighet. Hun kan ikke vente til år 2034 for å få plass. Hun trenger det akkurat nå!!!
Det er ikke bare den gamle, syke som blir berørt av mangel på sykehjemsplasser og for få ansatte i helsevesenet. Det er tungt å være pårørende. Egen helse er elendig, forholdet til partner er anstrengt. Hobbyer og sosialt samvær er et ork. Hvis noen misgjør seg og spør hvordan det står til, da svarer man med et glefs. Den gamle er smertelig klar over situasjonen, og er veldig lei seg for det. For det siste hun ønsker, er å være til bryderi for sine omgivelser.
Kommunenes økonomi er anstrengt, sies det. Da er det kanskje på tide å stille et kritisk spørsmål om hva pengene blir brukt til, og ikke minst, hva slags folk som får ansettelse i kommunen. Ordførerne er opptatt av de ansatte i helsesektoren. Så selv om politikerne tilsynelatende er fornøyde og mener at de syke gamle og deres pårørende får det de fortjener, så tenk på de ansatte da i det minste. Mens dere fortsatt har dem. Det er tross alt de som jobber i felten som får all frustrasjonen mot seg, den som egentlig er rettet mot de strør om seg med tomme ord. Ordførerne er klar over utfordringene, sier de. Hva gjør de med det da? Det er en stund til neste kommunevalg , så trua på at noe faktisk skjer, den er ikke stor.
Kommunen har vansker med å få ta i kvalifiserte søkere til sykepleien. Det forstår jeg så godt. Det har gjennom flere år vært praksis med minimal bemanning, og derfor unødig stor belastning på de ansatte. Kontorfolket kan hvert fall være sikre på at de får vaska gulva. Vi har spurt, men ikke fått svar på hvor ofte. Men kanskje en gang pr uke, kanskje to eller tre, eller kanskje hver dag får de hjelp til å tømme søppelbøtta. De hjemmeboende som har vedtak på annenhver uke, opplever at det kan gå både fire og seks uker mellom hver gang det vaskes. «Det er viktigere å vaske kjerringa enn å vaske gulvet» er et flåsete svar vi er blitt møtt med. Nå har de slutta å vaske kjerringa også. Det blir ikke dusjing på røde dager lenger. Så hos oss, med dusjing på torsdager, gikk det to uker – 14 dager – uten at kjerringa ble vaska både i forbindelse med skjærtorsdag og Kristi Himmelfart. «Æ føle mæ som ei pork». Takk skal dere sannelig ha for dårlig og uverdig behandling.
Og hva betegnes som kvalifiserte arbeidstakere? Vår erfaring er at det ikke nødvendigvis er de med den høyeste utdanninga som er den beste omsorgspersonen. Takk til alle de unge, ufaglærte som tar så godt vare på et gammelt, sykt menneske. Dere er verdifulle. Dere gjør en viktig jobb.
Brynhild