Vedr Ørland kommune og eldreomsorgen.

Det er for få sykehjemsplasser i Ørland kommune. Det er dessverre et velkjent, og langt fra nytt fenomen. Mangelen på sykehjemsplasser berører langt flere enn den gamle/syke som trenger hjelp. Pårørende, som barn, barnebarn, svigerbarn, søsken, øvrig familie, venner , naboer – alle kjenner på fortvilelsen og maktesløsheten. Fastlegene fortviler og sykehuset har store problemer med å fa sendt ut ferdigbehandlede pasienter som må ha plass på sykehjem er periode.

Avdelinger legges ned, men folk blir ikke yngre og friskere av den grunn. Det har vært ille lenge. Pasienter blir sendt heim selv om ikke har mulighet for å klare hverdagen selv. Pårørende kan ingenting annet gjøre enn

å godta situasjonen. Det er bare sånn det er, så man resignerer. Og så strekker man seg enda lengre. Vi har ingenting vi skulle sagt, det er ingenting vi kan gjøre.

Politikerne lover at folk skal få bo hjemme så lenge de vil. De lover også at brukerne skal få all den hjelpen de trenger. Men hva med alle dem som ikke kan bo hjemme lenger? De som ikke vil, de som ikke tør? Men som må?

Da fremstår de fine orda ikke lenger som en lovnad, men en trussel. Ørland kommune skryter av å være en Livsglede for eldre- kommune. Det gjelder ikke hjemmeboende. Min mor er avspist med to timer støttekontakt pr uke. Vet kommunen hvor mange timer det er i et døgn, i ei uke? Det blir mange, lange timer i ensomhet. Ensomheten er grusom, den bryter folk ned.

Hun er helt blind, og må sjekke klokka si om klokka er 3 om dagen eller 3 om natta. Hun er blitt husredd, og trives ikke hjemme. Hun går seg bort på de få meterne fra kjøkkenet til stua. Situasjonen er skrekkelig, og tar knekken på oss alle.

Når den gamle passerer 90 år, da begynner nærmeste pårørende også å bli godt voksen. Kanskje har man andre utfordringer å takle i tillegg.

For egen del er jeg innforstått med at spørsmålet er ikke om jeg bryter sammen, men når. Det er andre som ha det verre, får vi høre. Ja da, hørt det før. Men det var aldri vår intensjon å delta i noen verre-enn-verst-konkurranse. Vi ønsker bare en trygg og verdig livsavslutning for vår gamle mor, og kanskje ha et håp om å berge eget liv og helse.

God ferie, sa du? Kronisk sykdom og alderdomssvekkelse tar aldri ferie.

Brynhild