Etter lokalvalget i 2019 hadde Jostein Vik (forsker i sosiologi ved NTNU og Ruralis) en svært interessant analyse, publisert i Nationen, av bevegelsene i velgermassene. Hans forklaring på bevegelsen bort fra de tidligere statsbærende partiene, som Høyre og Arbeiderpartiet, ut til politikkens «utkanter» som SP, SV, MDG, Rødt og Bompengepartiet, var en eneste underliggende årsak: Den grådige staten.

«Det jeg mener med en grådigere stat, er en offentlig sektor som vil trekke seg tilbake, men ikke bli mindre. En stat som vil vokse, men ikke yte mer. Det er altså ikke en videreutvikla velferdsstat i venstresidas bilde. Det ville vært en rausere stat. Det er heller ikke en stat som trekker seg tilbake for å bruke mindre av skattepengene. Det ville vært en stat i den gamle høyresidas bilde. En grådig stat er en kombinasjon av de dårligste sidene av høyre- og venstresidas stat. En stor, men mer passiv stat.

Både Bompengepartiets oppslutning («Dere kan da få veier der ute i Gokk, men dere får jaggu betale dem sjøl») og distriktsopprøret kan forklares i dette lyset:

Distriktsopprøret kan ses som en reaksjon på at staten vil trekke seg tilbake fra periferien og legge ned aktivitet. Nærpolitireformen som legger ned lensmannskontorer, ambulansetjenesten som sentraliseres, helseforetakene som legger ned fødetilbud, skoler som legges ned, høyskoletilbud som sentraliseres, flybaser som flyttes og samles, kommuner og fylker som slås sammen, osv. er eksempler på saker som handlet om en offentlig sektor som trekker seg tilbake fra periferien – bevæpnet med argumenter om rasjonalisering og effektivisering.

Kommentatorene i landets storbyaviser betegnet distriktsopprøret som «bakstreverske tanker» og «mangel på endringsvilje». Forkjemperne for lokale tingretter og studiesteder, for oppløsning av tvangssammenslåtte kommuner, betegnes som reaksjonære, totalt forstokka tullebukker. «Dette er da bare dødskrampene fra et forgubbet og utdøende bygdesamfunn!»

Slike hånlige kommentarer klarte ikke å skremme velgerne tilbake til de store partiene, og folk stemte etter egen overbevisning likevel. For faktum er at selv om distriktsopprøret sett fra storbyen ser ut som en furten motvilje mot naturlig endring og modernitet, så er det tross alt ganske mange som bor på bygda. Og fra distriktenes perspektiv er det ikke gammeldags, men tvert imot fornuftig å stemme mot den grådige staten. Det er naturlig å ikke stemme på de partiene som vil fortsette raseringa av dine livsvilkår, og smart å stemme på dem som forplikter seg til å snu denne utviklingen. Det er direkte rasjonelt. Ikke bakstreversk i det hele tatt.

Utviklingstrekkene vi ser i nye Ørland kommune gjenspeiler bildet av «den grådige staten» i miniatyr. For å spare penger skal alle tjenester sentraliseres og rasjonaliseres. Men det betyr ikke at skatter og avgifter går ned. Tvert imot skrus avgiftene så høyt som det er lov, det er tale om å innføre eiendomsskatt, og utenom sentrum får vi stadig mindre igjen for disse skattepengene. Innenfor kommunens grenser tillates og opprettholdes forskjeller i lønnsnivå, tomtepriser, kjøpekraft, eiendommers gjensalgsverdi, utstyr for lærere og elever, hva som regnes som rimelige avstander til akutte og andre kommunale tjenester, skoler og helsestasjon. De vil ha alle pengene våre. Men de vil gi oss minst mulig tilbake.

På denne bakgrunnen er vi mange som er positive til Einar Aalands kampanje for reversering av tvangssammenslåingen. Selv de som ikke er overbevist om at kommunen bør oppløses, kjenner på kroppen de skjevhetene han påpeker. Det er ikke han som har funnet på disse tingene. Folk visste det hele tiden. Det var bare ingen som sa noe. Det var ikke noe vits.

Når han beskrives som en folkefiende (?) som forstyrrer den vakre borgfreden – vit samtidig at mange ser ham som en utrettelig folkeopplyser med meget høy integritet. Selv mange som er gnistrende uenige med ham politisk, ja – noen av oss liker ham kanskje ikke engang!! Likevel er vi mange som har sympati for hans sak. Vi forventer at han får tilsvar og motbør i saklige former. Men det har vært lite av det. Hittil har det vært mest æreskjelling og diskreditering.

Hva i granskauen er det han mener å oppnå, spør kritikerne. Motivet er visst splitt og hersk! Vi spør: Hvilken plattform skulle han herske fra? Mener de at egen politisk innflytelse, posisjoner, verv og makt er de eneste mulige motivene for å spre egne synspunkter? Kan det ikke tenkes at han drives av edlere motiver, som pliktfølelse? Er dette en totalt utenkelig ide?

Ifølge undersøkelsen utført av Infact gjort på oppdrag fra Lokalsamfunnsforeningen i september i år, er det blant bjugningene flere som ønsker at Stortinget skal åpne for oppløsning av kommunen (42%) enn de som vil beholde dagens kommune (38%). I gamle Ørland er tallene litt annerledes, en av fire (26%) vil åpne for reversering, mens 60% vil beholde den som i dag. For hele kommunen: 34,2% for reversering, 49,9% mot. Om tallene er representative for den stemmeberettigede delen av befolkninga, som utgjorde 8138 personer ved siste valg, er det 2783 blant dem som har gjort seg opp en mening som mener at vi bør åpne for reversering. 4060 vil ha kommunen som den er, resten vet ikke.

Dette i seg selv burde være tilstrekkelig til at våre aktive kommunepolitikerne burde ta spørsmålet på alvor, hvilket de fleste hittil ikke ser ut til å ha noen interesse av.

Einar Aaland er altså ikke så alene om sitt syn. Hans meningstilhengere må nødvendigvis være ganske mange, ha ulik partitilhørighet og ulike interesser og motiver for sine synspunkter. Og hver gang han mistenkeliggjøres, hånes og æreskjelles, slutter folk tettere opp rundt ham.

De hånlig overbærende kommentatorene i landets storbyaviser mente ved valgene i 2019 og 2021 at distriktsvelgerne var så bakstreverske at de burde skamme seg for å stemme etter eget hode. Disse kommentatorene klarte i svært liten grad å skremme folk bort fra stemmeurnene.

Den negative omtalen av Einar Aaland vil sannsynligvis være akkurat like lite effektiv.

Et samfunn med et robust og raust demokrati tåler og ønsker seg en saftig debatt. Meningsutvekslinger opplyser velgere og tjener en demokratisk funksjon. Ytringer må møtes med tilsvar på sak, ikke på person. Om man mener at folk er for dumme til å forstå hva som er løgn og sannhet, og derfor må skånes mot kritiske røster, fordi husfreden er viktigere – da har man et farlig og nokså forkvaklet syn på demokrati.

Danmark var et direkte forbilde for de sentraliseringsgrepene vi har sett i Norge de siste ti årene, men den danske regjeringen er nå i gang med en snuoperasjon for å sikre mer like muligheter for bygd og by. Der reverseres altså viktige deler av sentraliseringsprosessen.

I Ibsens klassiske skuespill «En folkefiende» var det doktor Stockmann som var folkefienden. Stockman var også en utrettelig folkeopplyser som ble forsøkt presset i kne av politiske motstandere, og av «den kompakte majoritet». Men ingen som leser dette skuespillet, er i tvil om at det er doktor Stockmann som er helten i stykket.

Vi bare nevner det.

PS: I tillegg til de 87 underskriftene som står under dette innlegget, var det en mengde andre personer som ga til kjenne at de er 100% enige i innholdet og gjerne skulle ha skrevet under på det, om det ikke var for en ekte redsel for direkte og indirekte «represalier» fra kommunen. Noen nevnte i jobbsammenheng, i tildeling av oppdrag og anbud, sosial kapital i politiske kretser, (manglende) smidighet i forhandlinger med kommunen om infrastruktur, etc. En slik selvsensur i bekymring for sanksjoner er sterkt bekymringsverdig i det som skal være et levende demokratisk samfunn.

Tore Nilsen

Johan Sundet

Astrid Sundet

Audun Blix

Viggo Rødsjø

Alf Eliassen

Thomas Morken

Helge Asgeir Hojem

Klara Blix

Basse Riseth

Åsmund Sundet

Rita Sundet

Terje Rømmen

Tor Steen

Fred Gjølga

Oddvar Jensen

E.K. Jenssen

Steinar Sundet

Ann Sundet

Roar Melum

Hallstein Sørmyr

Helge Sørmyr

Hermod Jenssen

Trond Nordgaard

Ivar Drilen

Bodil Drilen

Stein Olav Karlestrand

Knut Lian

Bjørn Morten Groven

Laila Irene Lien

Øystein Lien

Liv Hagen

Randi Lien Skorstad

Jan Erik Hagen

Kari Brandvik

Arne Brandvik

Arild Hammern

Bodil Eide Hammern

Geir Skavdal

Jorid Vollan

Ola Vollan

Emmy Aspaas

Inger Rasch

Rolf Hårberg

Bjørn Langvold

Olav Guttorm Skogen

Hergunn Brandvik

Herold Andersen

Tore Brandvik

Unni Solhaug

Harald Solhaug

Olav Lyng

Arild Inge Myhre

Rune Lien

Bjørn Hårstad

Sturla Hammertrø

Rune Gjølgasæter

Morten Olsen

Bjørn Tore Sundland

Stig Skilleås

Johnny Solli

Bjørg Solli

Mona Sørmyr

Sølvi Leseth

Kristin Melum Eide

Mari Mandal

Roy A. Johansen

Kathrine Simonsen

Nina Therese Nygård

Kristin Berg

Endre Nilsen

Kjartan Braa

Tor Egil Mæhre

Lill Eirin Melum

John Martin Mandal

Morten Mandal

Ståle Larsen

Morten Rørvik

Klara Marie Sundet

Torbjørn Sundet

Unn-Kristin Sundet

Bjørn Henrik Jenssen

Otto Einar Aslaksen

Frida Hyllmark

Anette Strøm Aannø

Stig Rapintho Raphaug

Ann-Therese Haugen Schiefloe