8. januar var jeg på juletrefest på Fredmoen. Det var veldig hyggelig og aller best var gangen rundt juletreet i to omganger. Vi sang mange av de gamle julesangene og en mengde vers. Herlig! Jeg ble så glad over og berørt av sanggleden, kraften i sangen, den felles sangskatten vi øste av, fellesskapet og alle de gode ansiktene. For en rikdom alle disse gamle, vakre julesangene er. Jeg gikk fra festen med en lykkefølelese.

Den følelsen hadde jeg ikke da jeg gikk fra julegrantenningen på Åfjord torget første søndag i advent. Så vidt jeg oppfattet ble det hverken spilt eller sunget noen av de gamle julesangene. Det var gang rundt juletreet. Da skulle vi synge Bjelleklang. Jeg syntes det var stusslig og kjente på vemod og tristhet.

Nå er det slik mange steder at barna ikke skal lære julesangene, hverken i barnehagen eller på skolen. Det er visst for mye tro i dem. Er det berøringsangst for tro? Det samme gjelder antagelig juleevangeliet. Den vakreste og viktigste julefortellingen vi har. Hvem er det som bestemmer at det skal være sånn? Ønsker de fleste foreldre denne utviklingen?

Julesangene er ikke bare kristne sanger. Det er også en vakker og viktig kulturskatt. Mange mennesker er svært glade i disse sangene uavhengig av egen tro eller ikke tro. De berører oss. Det skapes fellesskap rundt julesangene. Juleevangeliet er ikke

bare en kristen historie, men også en vakker julefortelling til undring og ettertanke uavhengig av tro. Den har inspirert diktere og kunstnere gjennom flere hundre år. Og gjør det fremdeles. Nå frarøves mange barn disse skattene. Skjønner vi konsekvensene?

Er dette bestemmelser som er gjort med skylapper på? Jeg undres.

Else Koren Nesheim