Denne helga starter man med konfirmasjonene i Fosen. Dette har lenge blitt sett på som nærmest et ritual til å signalisere en overgang til voksenlivet. På 1700-tallet ble det sågar påbudt ved lov at alle skulle konfirmeres i løpet av ungdomstida. Da måtte alle nordmenn avlegge en offentlig eksamen i den kristne tro. Ordningen har vært under stadige endringer og tilpasninger til sin samtid.

Nærmest alle lot seg konfirmere tidlig på 1980-tallet, da jeg selv «gikk for presten». Ja, jeg kan trygt bruke uttrykket «gikk for presten», for det var nesten utelukkende en tradisjonell luthersk konfirmasjon vi valgte den gangen. Humanistisk konfirmasjon, som en god del velger i dag, var et alternativ som ikke var oppe til debatt i det hele tatt. Og når vi var blitt konfirmert, var det klart for at en kunne gå på offentlig fest. Vi hadde blitt voksne», må vites.

I «gamle dager» var konfirmasjonen i enda større grad en virkelig overgang til voksenlivet. Mange av guttene i vårt distrikt ble som nyrkonfirmerte med som førstereisgutter på lofotfiske. En av hovedoppgavene for disse skårungene, som de gjerne ble kalt, var ha et hovedansvar for å passe på varmen om bord og stå for middagsmatlagingen. Jentene på sin side ble sett på som klare til å ta en tjenestepost på en eller annen storgård, og tjene til livets opphold på det viset.

Selv om konfirmasjonsritualet i langt mindre grad er en reell overgang til voksenlivet i 2022, så er det både for den det gjelder og de rundt, en viktig knagg knyttet til en viktig epoke av ungdomstida. Det er i disse årene på terskelen av å bli en ung voksen, man virkelig formes.

I alle samfunn er det ulike markeringer gjennom livsløpet. At så mange unge fortsatt velger å konfirmeres synes jeg er flott. Det at de i større grad tar reelle valg knyttet til egen overbevisning, er ekstra flott.

Terje Dybvik, redaksjonssjef