Det står i Bibelen, Hebreerne 12,15. «Se til at det ikke er noen som lar Guds nåde gå fra seg! La ingen bitter rot få vokse opp og volde skade, så mange blir smittet av den.». Kjernen i budskapet er at hvis vi holder fast på bitterhet kan det føre til store problemer for oss selv.
Det er likhetstrekk mellom det som kalles kontrafaktisk historieskriving og bitres historie om sitt eget liv. Kontrafaktisk historie fokuserer på nøkkelhendelser og forsøker å besvare «hva hvis»-spørsmål. Ville gamle Bjugn og Ørland kommuner sett annerledes ut hvis forhenværende politikere eller de som av en eller annen grunn ikke ble folkevalgte ved forrige kommunevalg inntok styre og stell? Ville Storfosna, Uthaug, Tarva eller Lysøysund sett annerledes ut hvis kommunereformen aldri ble gjennomført?
Tankegangen likner den bitres resonnement – den bitre har laget en kontrafaktisk historiefortelling om sitt eget liv. Den bitre stopper opp ved nøkkelhendelser som han eller hun sier endret retningen i livet. Det kan være et valg man selv tok, valg andre tok, eller kommunevalg for den saks skyld. Uavhengig om hvorvidt brutte forventninger rammet en selv eller andre. Felles er skuffelsen over at livet ikke ble som forventet – egne mål som ikke ble innfridd.
Men den bitre er ikke vitenskapelig anlagt. En kontrafaktisk historiker er klar over at den alternative historien er en spekulasjon. Ingen vet hva som hadde skjedd hvis andre mennesker fikk styre Bjugn eller nye Ørland kommune. Den bitre, derimot, er ofte sikker i sin sak: «Hvis jeg hadde takket ja til den jobben», «hvis jeg hadde fått det som jeg ville», «hvis vi splitter opp Ørland og Bjugn». Da, da, da! ville livet vært ganske annerledes og bedre.
Hvorfor likte de fleste av oss Nelson Mandela? Fordi han klarte det kunststykket å hakke stein i blendende sollys i 27 år uten å bli bitter. Vi beundrer fraværet av bitterhet, at han ikke glemte, men heller ikke hevnet seg eller klaget over det lange fengselsoppholdet.
Svein Arne Lund og Kåre Hellem