Begge disse fikk vi gjennomslag for og vi ser frem til at disse også kan bli vedtatt på Høyres landsmøte.

Jeg vil fremsnakke kjernekraft som et troverdig alternativ til fremtidig kraftproduksjon.

Et av de største og viktigste temaene i dagens samfunnsdebatt er klima- og energipolitikk, I debatten på NRK for en tid siden serverte Ola Borten Moe kraftsalven "– Det grønne skiftet er galskap satt i system" - mens klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen forsøkte å forsvare regjeringens politikk.

Når det gjelder klimagassutslipp så har vi har klart å kutte 2,4 millioner tonn på 32 år.

For at Norge skal innfri målene sine som er nedfelt i Klimaloven må vi klare å kutte 25,8 millioner tonn ned til 23,1 millioner tonn på snaut 8 år, altså innen 2030. Det klarer vi ikke.

Det er også viktig å nevne i denne sammenhengen at det virker som om regjeringen ikke har noen form for kriseforståelse og de har så langt heller ikke levert en eneste sak til stortinget denne våren som kan gi mer kraft og nett eller billigere strøm til husholdningene.

Hva er sannheten rundt dette? Er energi- og klimapolitikken vår forankret i virkeligheten eller den basert på følelser, grønne drømmer og virkelighetsfjern idealisme? Bør kommunene våre si ja til flere vindmøller? Vil de store naturinngrepene virkelig bidra til endret klima? Er klimamålene for Norge og verden realistiske?

Nei, min påstand er at det ikke finnes noen realisme i dagens kraftpolitikk. Det presses på fra alle kanter for flere vindmøller både til fjells og til havs. Ingen snakker om det nødvendige behovet for balansekraft som igjen betyr stabil kraft over tid og ikke kraft som produseres kun på vindfulle dager.

Havvindeventyret til regjeringen har heller ikke fått den starten som mange hadde håpet på og det er usikkert om det første, Sørlige Nordsjø II som i utgangspunktet skulle være billig vil bli bygget.          23 milliarder kroner i statlige subsidier så langt vil på langt nær være nok og den kommende eksplosjonen i økte kostnader tilsier at dette bør legges på is. Flere store utbyggingsaktører har trukket seg fra prosjektet og NVE sjefen har heller ikke den store troen på prosjektet.

Det er lite som tyder på noe annet enn at havvind for alltid vil bli altfor dyrt. Samtidig som vinden vil variere i styrke og at vi på ingen måte kan stole på at det produseres energi når vi faktisk har bruk for den.

Professor ved NTNU, Jan Emblemsvåg mener at kjernekraft basert på thorium er veien å gå. Norge har den tredje største forekomsten av thorium i verden og kan i teorien bidra til all norsk energiproduksjon i 2000 år.

Et paradoks er også at det på verdensbasis så kastes det 80.000 tonn thorium årlig i forbindelse med produksjon av titan, alene. Dette tilsier at både uran og thorium fra denne produksjonen er nok til resten av jordens geologiske historie for hele menneskeheten. Man kan gå så langt til å si at er kjernekraft er både fornybart og bærekraftig. Når vi så vet at moderne reaktorer har høy utgangstemperatur fra turbinene etter å ha produsert elektrisitet så vil dette være nyttig for alle former for termiske prosesser. Ser man da for seg at dette da kan brukes til å produsere hydrogen så kan eksempelvis transportsektoren og skipsflåten benytte dette som fremtidens energi.

På lengre sikt kan kjernekraftutbygging i regi av eller i samarbeid med private aktører, eventuelt i samarbeid med Sverige, bidra til å øke den stabile kraftproduksjonen. Regjeringen må legge til rette for at dette kan skje, men uten store statlige subsidier. Med ny teknologi vil små, modulære reaktorer (SMR), enkelt plasseres i nærheten av og benyttes i forbindelse med energikrevende industri. Kjernekraft er sammen med vannkraften også en stabil utslippsfri energikilde som er stabil og kan produsere energi mer uavhengig av værforholdene.

Bjørn Glørstad, Ørland Høyres styre og kommunestyrerepresentant