Er den største trusselen mot rikets sikkerheten hurtigbåten som går fra Trondheim klokka 6.20 på hverdager?
Til sommeren er det ti år siden Stortinget vedtok å legge landets eneste kampflybase til Ørland. Vedtaket utløste milliardinvesteringer og en enorm mulighet for regionen.
Men for å si det med Hans Rotmo:
«De’ e’ itjnå som kjæm tå sæ sjøl.»
Drømmen om skyhøy befolkningsvekst og ditto aktivitet har for det meste uteblitt. I stedet sitter vi igjen med rekordhøy gjeld og brutte forventninger.
Plass for støy
En av hovedårsakene til at Forsvaret valgte Ørland, er at her er det nok plass til å bedrive det som i årene fremover vil komme til å bli en stadig mer støyende virksomhet.
I årene som har gått, har Forsvaret lagt igjen milliarder hos lokalt næringsliv. Og det største godet sivilsamfunnet har fått, er etter min mening, langt bedre kommunikasjoner hit. Det er lett å reise til både Østlandet og Trondheim. Men det betyr også at det er lett å komme seg vekk herfra.
Åpent brev: På tide å skifte strategi?
I et leserbrev til Fosna-Folket tidligere i år, skrev Ola Vollan om tanker han gjorde seg da han sto på hurtigbåtkaia på Brekstad en ettermiddag:
Det kan i hovedsak se ut som at det er yngre personell som bruker hurtigbåten som viktigste transportmiddel til jobb. Og kanskje finner noen av dem på sikt ut at de ønsker å flytte hit. Men jo flere mellomledere og ledere i Forsvaret som pendler, jo lettere blir det for deres kolleger å velge pendling.
Bekymret for at spesielt én gruppe ikke trives og flytter: – Spennende jobb er ikke nok
Forsvaret mener det er like lite attraktivt å bo på Ørland som i Kautokeino, ifølge interne definisjoner. Derfor bygger Forsvaret opp egne boliger for langtidsopphold for sine ansatte. Det gjør det neppe mer attraktivt å slå rot i bygdesamfunnet. Man trenger jo ikke engang å prøve.
Med stor øvelsesaktivitet og jobbing utover normal arbeidstid snakkes det fra flere hold om å innføre nordsjøturnus på basen: To uker på, tre uker av.
Dyr i drift
Fordelen, sett fra Ørlands side, er at en slik turnus er dyr i drift. Dermed setter statlige budsjetter en foreløpig stopper for den.
Men selv om Forsvaret som arbeidsgiver kan irriterer seg over lite fleksible medarbeidere som må dra for å ta hurtigbåten klokken 16, er jeg stygt redd for at jeg har rett når jeg påstår:
Nedover i organisasjonen tror jeg ikke Forsvaret bryr seg nevneverdig om hvor medarbeiderne bor. Og hvorfor skulle de det? Oppdraget er å produsere forsvarsevne for Norge. Ikke å sikre bosetting i distriktene.
Så den befolkningsøkningen det ble skapt en forventning om, den er det opp til oss å skape.
Ti år etter kampflyvedtaket står fortsatt Ørland i en stilling andre distriktskommuner vil misunne oss:
Flere familier må hvert år vurdere om de skal flytte til Ørland. Flere familier vurderer hvert år om de skal fortsette å bo her.
For hver dag vi ikke klarer å ivareta disse familiene, kaster vi bort en mulighet til å få kompetanse hit. Kompetanse som kan berike arbeidsplassene her, eller enda bedre, skape nye arbeidsplasser.
Mest etterspurt
En yrkesgruppe Ørland trenger mer enn forsvarsansatte, er helsepersonell. Stadig færre unge innbyggere må også her, ta seg av det økende antallet eldre innbyggere.
Så hva om en forsvarsfamilie som flytter hit skulle være noe så komplett som en offiser og en sykepleier? Hvem skal da passe barna når han er på øvelse og hun jobber nattevakt?
Kan det være at Ørland trenger en døgnåpen barnehage? Ikke bare vil disse familiene da få barnepass tilpasset to fulle jobber. En bonus er at aleneforsørgere som allerede er her, får mulighet til å jobbe utenfor normalarbeidstiden.
Arbeidspress
Hva med den medflyttende økonomen, som faktisk fikk jobb hos en lokal bedrift? Hva gjør hun de ukene det er høyt arbeidspress på jobben, men ingen til å ta ansvar hjemme, fordi far - det er fortsatt stort sett far - er borte på øvelse?
Kunne Forsvaret tatt brodden av tidsklemma og skapt en møteplass for partnere og barn, slik at man kan skape egne nettverk? Hva med å åpne opp noen av deres enorme kantinefasiliteter for familiene som sitter igjen når personellet er på øvelse, og invitere på gratis middag etter barnehage og skole?
Landsby for å oppdra et barn
Dette er kun to små forslag, som ikke kommer til å snu trenden. Det trengs en hel landsby for å oppdra et barn, sier et afrikansk ordtak. Vi må nok innse at vi i dag ikke er en slik landsby, som gir trygghet nok til at potensielle medflyttere velger å bosette seg her.
«De’ e’ itjnå som kjæm tå sæ sjøl, e’ et sitat fra Lenin og Marx», synger Vømmøl Spelemannslag i teksten.
Og selv om vi ikke skal være revolusjonære, så tror jeg det må svært radikale grep til for å snu trenden. Gjør vi ikke det, tror jeg deler av Ørland kan ende opp som en oljeplattform - en arbeidsplass å pendle til og fra.