Statsforvalter er et uheldig navn på statens representant i regionene.

De som i sin tid argumenterte sterkest for den store fylkesrevisjon som stortinget vedtok i 1975 mente at den tidligere fylkeskommunen som var et fellesorgan for fylkets kommuner var for dårlig. Nå skulle det skapes et nytt selvstendig juridisk forvaltningsorgan med egen skatterett, og med politikere som skulle velges av innbyggerne.

Fylkesmannen, som også var fylkets administrasjonssjef, skulle avskaffes. Slik gikk det ikke. De sentrale statlige lederne, departementsrådene ville forståelig nok beholde sine regionale representanter. Og ikke nok med det, fylkesmennene fikk nye oppgaver i tillegg til legalitetskontrollen, nemlig en del forvaltningsoppgaver i konkurranse med fylkespolitikerne. Etter denne reformen ble stadig interessen for fylkespolitikk mindre, og som bare har forsterket seg selv om vi har levd med dette snart i 50 år. Tidligere Senterparthøvding Arne Sandnes sa at den nye fylkestingsordningen som ble vedtatt i 1975 ville bli til skade for vårt demokrati. Det fikk han rett i.

Storparten av kommunenes innbyggere visste hvem som satt i fylkestinget før reformen. Spør naboen i dag hvem vedkommende kjenner av tingets representanter. Vårt demokrati som vi er så gla i, ikke minst i disse tragiske tider, er ikke sterkere enn hva vi gjør det til. Organiseringen av vårt offentlige forvaltningssystem bør ikke være slik at det bidrar til svekkelse av den politiske interesse, altså vårt demokrati. Hver enkelt av oss kan lite og intet gjøre med dette. Nå må stortingets politikere skjønne sitt ansvar.

Etter hvert som kommunene blir større og får overta fylkeskommunens ansvar og resurser blir behovet for lovlighetskontrollen større. Fylkesmannens primære oppgaver bør derfor forsterkes og stillingen som statsforvalter avvikles. De kvinnelige fylkesmenn jeg lærte å kjenne var stolte og glad i jobben som fylkesmann. Jeg tror ingen av de heller ville bli titulert som fylkeskvinne, langt mindre som statsforvalter. Et tragisk eksempel på hva statsforvalteren kan bruke samfunnets midler på var omtalt i pressen forleden da det ble brukt 656 dager til saksbehandling for å avslå ei lita tretopphytte som kommunen hadde godkjent. I 1993 ble kommunene pålagt å innføre forvaltningskontroll. Av Fylkesmannen i Nord Trøndelag ble jeg anmodet om å påta meg formannsvervet i nystartet Innherred Revisjonsselskap hvor 7 kommuner gikk sammen. Det ga meg godt inntrykk i hvor stor og nødvendig denne nyordningen var. Det bekymrer meg når jeg fortsatt ser at det til dels ser dårlig ut med denne kontrollen i kommuner. Politiske vedtak blir ikke gjennomført selv om ordfører og kontrollkomite påpeker forholdet.

Det er derfor behov for at statsforvalter prioriterer kontroll og opplæring av dette arbeidet i stedet for å drive forvaltning av politiske saker.

Jevnlig hører jeg lokalpolitikere si at det er ingen vits å sitte i kommunestyret. Enten er sakene avgjort med henvisning til lov eller forskrift eller delegert til enhetsledere. Siste rest av folkestyre i kommunene forsvant når ordfører mistet sin myndighet til kontorsjefen som kommunens øverste leder, senere rådmannen og nå direktøren.

Regjeringens forslag om å bruke rundt en milliard til å reversere sammenslåtte fylkeskommuner må avvises eller utsettes. Meningsløst å bruke så mye av samfunnets midler på noe som vi vet er ubrukbart. Nå er det betimelig at stortinget pålegger regjeringen få vurdert en skikkelig fornyelse av vår totale offentlige forvaltning fra staten ved storting til regioner og den enkelte borger ved kommunene. Målsettingen må være at det skal bidra til å styrke vårt folkestyre.

Vanvikan 22. mars,

Ingvar Sæther