Et nødskrik i håp om at den norske rettsstaten også finnes for oss: Riv vindturbinene på Fosen!

Innlegget ble først publisert i Aftenposten. Innlegget er gjengitt med tillatelse.

I dag 23. februar er det 500 dager siden Fosen-dommen falt. Høyesterettsdommen konstaterte at vindkraftanleggene på Roan og Storheia på Fosenhalvøya var bygget i strid med reindriftssamenes rett til kulturutøvelse. Fremdeles står alle de 151 vindturbinene der.

Dermed markerer vi i dag 500 dager med menneskerettighetsbrudd. Det markeres med en sivilt ulydig aksjon i Olje- og energidepartementets resepsjon. Der har vi tatt oss til rette, slik staten Norge i århundrer har tatt seg til rette på samisk jord.

Du skal vite at jeg ikke tar lett på dette. Du skal vite at Fovsen Njaarke reinbeitedistrikt hadde rundt 10 år med rettsrunder bak seg da høyesterettsdommen falt. Du skal vite hvor mye vi ropte etter å bli hørt, før vi gikk inn i Olje- og Energidepartementets resepsjon. Dette departementet, som fikk ansvaret for å følge opp Fosen-dommen, har til nå gjort alt de kan for å vri seg unna konsekvensene av den.

Vi okkuperte resepsjonen, vel vitende om hva det kan føre med seg av arrestasjoner og bøteleggelse, i et desperat forsøk på å få regjeringen til å lytte.

De tradisjonelle samiske landområdene er under sterkere press enn noensinne. Spesielt reindriftsnæringen blir påvirket av de økende arealinngrepene, og nå utgjør vindkraft den største trusselen.

Jeg er opptatt av historisk ansvar, spesielt når vi skal løse klimakrisen. Det samiske folket er allerede blitt frastjålet enorme landområder til energiproduksjon, langt over det som skal til for å dekke eget forbruk.

Urfolk over hele verden bidrar lite til klimagassutslipp globalt, samtidig er man blant de første som lider under konsekvensene av klimaendringene. Vi må huske at vi også er i en naturkrise, og at naturtap forverrer klimakrisen.

Urfolksrettigheter har i mange sammenhenger vist seg å beskytte natur. Det er derfor ikke tilfeldig at de områdene i verden der biomangfoldet er best bevart, også er de områdene hvor urfolk har forvaltet jorden. I en klimakrise lønner det seg altså å lytte til urfolkskunnskap og verne om urfolksrettigheter i stedet for å overkjøre dem, slik staten gjør på Fosen.

Ifølge historiker Mikkel Berg-Nordlie har den moderne samebevegelsen helt siden tidlig 1900-tall gjort et utrettelig forsøk på å bli hørt gjennom det norske demokratiet. Man har gått inn for å bruke det norske maktapparatet konstruktivt for å prøve å få staten til å forstå samiske perspektiver og få anerkjent egne rettigheter.

Det har man gjort fordi man, tross en lang og hard fornorskingspolitikk, har hatt en grunnleggende tillit til den norske stat. Jeg tror vi akkurat nå risikerer å miste den tilliten.

Regjeringens passive behandling av Fosen-dommen blir for hver dag som går, et smertelig bevis på at vi nærmer oss en tillitskrise. Hvis samer i Norge ikke kan stole på rettsapparatet, så skranter hele troen på demokratiet.

Vi sitter igjen med store og så langt ubesvarte spørsmål: Hvorfor gjøres så enorme inngrep i samiske beiteområder, i situasjoner der menneskerettigheter står på spill, før sakene i det hele tatt er avklart i rettssystemet?

Jeg har vært med i rettsprosesser mot staten før. Som landsstyrerepresentant og senere ansatt i Natur og Ungdom fulgte jeg det såkalte klimasøksmålet helt til høyesterett. Da miljøorganisasjonene til slutt tapte i 2020 og staten gikk seirende ut av Høyesterett, var vi fremdeles i en unik posisjon til å ta saken videre. Jeg og fem andre klimaaktivister valgte da å gå sammen med Natur og Ungdom og Greenpeace for å klage den norske staten til Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD).

Selv om vi fremdeles venter på svar på om EMD i det hele tatt vil behandle klagen vår, og ventetiden i seg selv føles nedtrykkende, så har vi fortsatt et håp om å bli hørt.

Men hva gjør man som reindriftssame når man har kjempet mot staten i årevis og ender med å vinne i Høyesterett, men selv dét ikke hjelper?

En enstemmig Høyesterett i storkammer, med 14 dommere, sa at reindriftssamenes rett til kulturutøvelse, ifølge artikkel 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, var krenket.

Hva gjør man når man vinner i retten, men dommen ikke blir respektert? Hvor er det man går da? Hvor finner man håpet?

Da jeg bestemte meg for at jeg ville gå inn i Olje- og energidepartementet og utøve sivil ulydighet, så gjorde jeg det for alle over hele Sápmi som nå er slitne. På hver vår kant gjør vi det vi kan for å bevare jorden vår og tradisjonene våre.

Vårt liv er så uløselig tilknyttet fjellene, elvene, skogene, viddene og dyrene. Ethvert inngrep lager sår i sjelen. Jeg satte meg ned på gulvet til OED fordi jeg fremdeles orker. Fordi jeg ikke selv er reindriftssame og ikke har mest å tape.

Jeg satt der i solidaritet med alle mine samiske søstre, brødre og søsken der ute som ikke har så mye mer å gå på. Jeg satte meg der i håp om at det nytter.

Diktet «Til Ungdommen» av Nordahl Grieg er ofte blitt brukt for å minne om de gode, norske verdiene. «Skaper vi menneskeverd, skaper vi fred», skrev Grieg.

Den norske stats behandling av det samiske folket har fratatt mange samer sitt menneskeverd. Likevel har vi i stor grad holdt fred.

Så la ikke det være forgjeves. La oss ikke angre på at vi er et folk som alltid har valgt fred og håp. Dette er et nødskrik for å holde i live det lille håpet vi har, om at den norske rettsstaten også finnes for oss: Riv vindturbinene på Fosen og tilbakefør landet!

Ella Marie Hætta Isaksen - Aktivist, artist og skuespiller