Vi legger bak oss en uke med Fosen-historie. Uansett ståsted, for eller imot, så er tirsdagens nyhet om at Statkraft, TrønderEnergi og Nordic Wind Power DA vil bygge ut fire store vindparker på Fosen den mest betydningsfulle saken for Fosen-regionen siden kampflybasevedtaket i juni 2012.
Jeg skal ikke her ta noe standpunkt for eller imot utbyggingen, men jeg skal løfte frem en del momenter det er verdt å reflektere over. Etter en uke med utallige nyhetssaker om vindkraft, er det tid for oppsummering.
Jeg begynner med de berørte kommunene Bjugn, Åfjord og Roan. Så lenge kommunene også i fremtiden får kreve inn eiendomsskatt på verker og bruk, så vil vindparkene etter ferdigstillelse, bidra med en solid slump penger i kommunekassa. Anslagene er foreløpig runde, men for Åfjord dreier det seg om mellom 20- og 30 millioner kroner årlig.
Det er svært mye penger for en kommune på Åfjords størrelse. For Roan og Bjugn som begge har en trang kommuneøkonomi for tiden, er vindkraftnyheten kjærkommen. Riktignok kommer ikke de ekstra eiendomsskatteinntektene før etter 2020, men det gir en økonomisk trygghet for fremtiden.
For næringslivet på Fosen ser vindkraftutbyggingen ut til å bli en gullgruve. Det er fort Åfjord-entreprenører som Johs. J. Syltern AS og Tore Løkke AS som kan stå igjen som de store vinnerne, selvfølgelig i tillegg til den danske vindturbinleverandøren Vestas som får over sju milliarder kroner rett i lomma.
Statkraft, TrønderEnergi og Nordic Wind Power DA skal investere 11 milliarder kroner. To tredjedeler går altså til vindturbinene. Det resterende omfatter logistikkpunkt, veibygging og annen infrastruktur.
Daglig leder Øystein Syltern anslår selv at firmaet kan være med å kjempe om kontrakter på til sammen 2 milliarder kroner. Det er voldsomme summer, men Åfjord-entreprenørene har alle fortrinn. Syltern har tredje mest erfaring i Norge på bygging av infrastruktur til vindkraftverk. Åfjord-entreprenørene har minimale utgifter i flytting av folk og maskinell. De er der det skjer.
Vindkraftutbyggingen på Nord-Fosen gir først og fremst arbeidsplasser og aktivitet i byggeperioden. Det vil si fra etter påske i år til utgangen av 2020. Fra 2018, da fire vindparker bygges samtidig, deriblant Fosen-parkene Kvenndalsfjellet og Harbakfjellet, vil ifølge Statkraft 600 personer være i arbeid samtidig.
Det er klart at dette gir ringvirkninger. Det vil dryppe på alt fra dagligvarehandel til taxisjåførene og den lokale puben.
Når parkene står ferdig ved utgangen av 2020, vil det bli snakk mellom 40- og 50 permanente arbeidsplasser. Sammenlignet med kampflybasen i Ørland, som skal gi over 500 nye arbeidsplasser bare på flystasjonen, blir dette småtteri. For Åfjord, Roan og Bjugn gjelder det derfor å utnytte byggeperioden maksimalt.
Så til samfunnsperspektivet. Det skal altså investeres 11 milliarder kroner. Legger man på kostandene med kraftlinja som Statnett bygger, passerer totalkostnaden trolig 16 milliarder kroner. Det er enorme summer. Faktisk den største, enkeltstående fastlandsinvesteringen i Norge på flere tiår. Byggekostnaden på kampflybasen i Ørland er til sammenligning på drøye 5 milliarder kroner.
Skal man først bruke så mye penger og bygge ned så mye uberørt natur, bør det være utvilsomt at utbyggingen lønner seg. Om svaret blir ja eller nei, avhenger av hvilke faktorer man legger til grunn, hva man vektlegger mest og hvilke forventninger man har til fremtidig strømpris og utvikling i klimapolitikken. Jeg tror ingen i dag kan svare ja eller nei på om utbyggingen lønner seg. Det vil tiden vise.
Dersom man skyver alle klimahensyn av banen og kun tenker samfunnsøkonomi, kan ikke utbyggingen være lønnsom. Strømprisen i Norge er i dag rekordlav. Den gjennomsnittlige strømprisen for norske husstander i 2015 var den laveste siden 2005. Fagfolk som energiprofessor Torstein Arne Bye i Statistisk Sentralbyrå påpeker at så godt som ingen investeringer i ny kraftproduksjon i dag er lønnsom.
Når forskere som Hanne Lerche Raadal i tillegg påpeker at vannkraft er den teknologien som gir aller mest energi tilbake i forhold til energien som går med på å bygge anlegget og produsere kraften, kan det umulig være samfunnsøkonomisk lønnsomt å bygge 18,1 mil vei i Fosen-fjellene og bruke 11 milliarder kroner til å produsere strøm vi i Norge etter alt å dømme ikke trenger.
Det som gjør utbyggingen mulig, er sterke subsidier i form av såkalte grønne sertifikater. EU har som mål at fornybarandelen i EU- og EØS-området skal økes til 20 prosent innen 2020. Hvert enkelt land har egne mål. Norge, som er soleklart best i klassen på grunn av vannkraften, har mål om en fornybarandel på 67,5 prosent innen 2020. Det målet er allerede så godt som nådd.
Så har Norge sammen med Sverige innført såkalte grønne sertifikater. Ordningen trådte i kraft i 2012 og er gyldig fram til utgangen av 2020. Den er til for å stimulere kraftprodusenter som Statkraft og TrønderEnergi til å investere og bygge ut ny fornybar energi. Målsettingen er at ordningen skal gi 26,4 terawatt-timer ny fornybar kraft i Norge og Sverige innen 2020. Til sammenligning gir Fosen-prosjektet 3,4 terawatt-timer fornybar kraft. Det er altså enorme prosjekter som må bygges ut dersom målsettingen skal innfris.
Forbrukerne, altså deg og meg, betaler i første omgang regningen ved at strømleverandørene er pålagt å kreve inn en avgift fra kundene.
Ettersom Norge de siste årene har hatt et kraftoverskudd, mener professorer som Bye at strømprisen vil gå ytterligere ned når enda mer overflødig strøm pøses ut på markedet, slik at det i sum blir billigere strøm for forbrukerne. Da blir det til slutt strømleverandører som Statkraft og deres eiere som taper, skal vi tro Byes resonnement.
Uten subsidier i form av grønne sertifikater, ville altså ikke vindkraftutbyggingen på Fosen vært aktuell slik markedet er i dag. Det som er et paradoks oppe i alt, er at Statkraft selv ikke ønsker noen videreføring av ordningen med grønne sertifikater som altså gjør Fosen-utbyggingen mulig, etter 2020.
Så til selve klimaambisjonen. Satt på spissen er målet at Norge skal være best i klassen og redde verden med grønn energi. Vi skal produsere grønn strøm og eksportere den til Europa. Der skal norsk grønn strøm konkurrere ut europeisk kullkraft og gasskraft. Professorer som Bye mener ideen ikke fungerer i praksis slik systemet er i dag. I EU har man et kvotesystem hvor bedrifter må betale for å slippe ut klimagass som CO2.
Professor Bye mener taket på klimagassutslipp i Europa er gitt gjennom kvotesystemet, og at norsk eksport av grønn energi dermed ikke virker på det totale utslippet klimagass, men at det kun påvirker fordeling av utslipp over områder.
Professor Anders Skonhoft ved NTNU mener det eneste virkemiddelet som kan bidra til at vindkraftutbyggingen på Fosen blir et viktig klimatiltak, er en endring av EUs kvotesystem. Det må bli færre klimakvoter og indirekte dyrere å slippe ut klimagasser.
Det er nettopp det vindkrafttilhengerne har tro på. At det i fremtiden blir enda mer økonomisk ulønnsomt å slippe ut klimagass, og at grønn strøm derfor blir mest konkurransedyktig i Europa. Større kabler med mer kapasitet vil gjøre det mulig for Norge å eksportere mer strøm til kontinentet. I tillegg påpeker tilhengerne at vindkraft-teknologien også vil utvikle seg og gjøre store fremskritt i årene som kommer, noe som kan gjøre vindkraftverkene mer effektive. Når de seks vindparkene i Trøndelag nå bygges ut, så ligger infrastrukturen klar.
Om vindkraftutbyggingen er en gedigen sløsing med penger og uberørt natur eller om det er et prosjekt som på sikt vil vise seg både økonomisk- og klimamessig lønnsomt, vil tiden vise. Trolig vil både klimagevinsten og økonomien stå og falle på hvor konkurransedyktig grønn strøm blir i fremtiden og hvor lite gunstig det blir å slippe ut klimagasser.
