«Og følelsan, dæm slit i mæ: Ka vil framtida gi?»

Vedtaket om å tvangssammenslå kommunene Bjugn og Ørland fikk blanda mottakelse da det var en realitet. Noen var optimister, og så for seg at dette blir vekst og ny giv for begge tidligere kommuner. Andre var mer pessimistiske, og så for seg sentralisering til Brekstad og nedlegging av gamle Bjugn som resultat. Og ei stor gruppe var avventende, men i store trekk nokså realistiske: For det store flertall av folket blir det verken bedre eller verre enn før. Og: Dette var nok prisen vi måtte betale for å få kampflybasen, en kjempestor arbeidsplass.

Når en får sakspapirer i kommunestyret som handler om framtida, er det også ganske vanlig med tre grafer: En optimistisk, en pessimistisk, og en sånn midt på. Ofte ser vi bare på den i midten, for det er den som ser mest realistisk ut.

«Realistene» så for seg at siden begrunnelsen for tvangssammenslåinga var at Ørland led av plassmangel og for svake muskler både økonomisk og folketallsmessig, kom en stor del av veksten i forbindelse med flybasen til å tilfalle Bjugn, akkurat slik det skjedde på 60- og 70-tallet. Motivasjonen for å nekte å legge kampflybasen til Bodø, var at «en legger ikke en kampflybase inntil en by». Forurensing, støy, og status som attraktivt sabotasjemål talte for å legge basen ute på landet.

Men hva er det som skjer? Den nye kommunen legger til rette for 35 % vekst på Brekstad. Dette er målsettinger nykommunen har arva og stilltiende overtatt fra gamle Ørland, dette har aldri vært behandla i det nye kommunestyret, så vidt jeg vet. Tomter legges ut, boligfelt planlegges i gul sone, flytting av verneverdige hus til fjæra, områder som er freda av miljøhensyn fylles igjen og bebygges.

Nei, en legger ikke en kampflybase inntil en by. Men i stedet bygger man en by inntil flybasen. De nye flyene forurenser og bråker utrolig mye mer enn de gamle, hvor helseskadelige nivåer det er snakk om får vi ikke vite. Det er unntatt offentlighet og virker negativt på omdømmet. Tomter og boligfelt i Bjugn er mye vanskeligere å finne fram til, og framgår ikke på offisielle kart. Dette vart påpekt i leserinnlegg i august, og man har lovt å ta tak i det, men ingenting skjer. Nå har vi straks februar.

Er det nå så farlig? Ja, det er det. Det som er det aller verste i dette bildet er at de lederne vi har valgt og ansatt i kommunen har så liten omsorg for innbyggernes helse og sikkerhet. Jeg gruver for syke og gamle som absolutt må plasseres rett under innflyginga, og enda mer for ungene og unge barnefamilier som ikke tror de har noe annet valg enn å bosette seg i gul sone, hvis de blir bestemt på å flytte til Ørland. For lokale myndigheter vil presse all vekst utover til Brekstad.

Det hadde nå vært så sin sak, hvis de faktisk ikke hadde noe valg. Men det har de! Boligveksten kunne ha vært plassert i utkantene av gamle Ørland (f.eks. Opphaug og Døsvika) og i hele gamle Bjugn, slik begrunnelsa for tvangssammenslåinga sa. Men i stedet er det den evige maulinga på at «Kystbyen Brekstad» er sånt et trekkplaster på folkevekst. Denne påstanden er blitt grundig tilbakevist, gang etter gang.

Derfor har jeg sjøl engasjert meg i den gruppa som arbeider for reversering av tvangsvedtaket. «Realistene» syns fremdeles at vi skal «vent og sjå om det bli så gali som du trur!» Men i mellomtida utredes det å avhende en mengde kommunale eiendommer i tidligere Bjugn, alt fra skolen på Tarva via Internatet og det gamle rådhuset i Bjugn. Videre utredes det salg av kraftaksjer som er arvesølvet til gamle Bjugn. Som Tore Nilsen viste i sitt innlegg, betalte folket i Bjugn eiendomsskatt av eiga lomme i tre år for å slippe å selge disse aksjene. Men nå haster det visst med å bli fri dem.

Samtidig fortsetter bygginga av helsehus, metrobygg, og gratis pendlerkontor på Brekstad.

For kvart vedtak og kvar utredning tappes gamle Bjugn for eiendommer, framtidige inntekter og en mulig vei tilbake. Det virker som at partiene har sprintkonkurranse i å springe fra løfter om fordeling og jamn vekst.

Derfor er det på sin plass å sitere «hannj Åge».

Derfor haster det med å få reversert dette tvangsekteskapet. For om ikke lenge har brudgommen solgt unna heile medgifta.

Ola Vollan