NRK s Tone Sofie Aglen uttalte forleden i Trønderavisa at hun var bekymret for vårt demokrati. Det var bra, og på høy tid. Jevnlig ser vi at lokalpolitikere takker nei for videre engasjement i kommunestyrer og i fylkesting. De synes ikke det har vært mulig å få utrettet det de hadde intensjoner om, og at tiden de bruker på dette oppfattes som bortkastet tid.  Årsaken til denne farlige utviklingen er mange, sikkert flere titalls grunner, og jeg kan bare peke på noen viktige årsaker.

Embetsverket pekte på for vel 50 år siden at det var for stor andel av offentlige ansatte som ble valgt til folkevalgte verv og anførte som grunn at de beholdt si lønn, mens andre ikke gjorde det. Det førte til at det ble hjemmel for at private som ble valgt til offentlige verv fikk rett til erstatning for tapt arbeidsinntekt. I 2005 spurte jeg kommunalstatsråd Erna Solberg om det hadde skjedd noen forbedring på dette, men det var det ikke foretatt noen undersøkelse om slik jeg oppfattet svaret.

Ordførere mistet makt. For omtrent like lenge siden ble det bestemmelser om at alle kommuner skulle ha kontorsjef og at vedkommende skulle være sjefen for alle kommunens ansatte, både lege, rektor og vaskehjelp. Ordfører skulle bare ha ansvaret for det politiske systemet. Når ordfører til eksempel er lærer i sin sivile jobb og dermed underlagt kontorsjefen er det lett for at inhabilitet oppstår. Når kontorsjefen senere fikk tittel som rådmann og nå direktør har plikt til å fremme innstilling i praktisk alle saker er det ikke enkelt for ordfører å fremme motforslag til sjefen sin. Apropo lærere så har nok de fortrinn ved selve valget også i forhold til de fleste andre av kommunens ansatte. Læreren kjenner jo alle i valgkretsen. Burde man se nærmere på hvordan næringslivet ordner de ansattes rettigheter til bedriftenes styrende organer. For noen år siden hadde kontorsjefen flertall i formannskapet med sin ansatte.

Når vil sentrale politikere i regjering og storting sette søkelys på disse spørsmål for å hindre at vårt demokrati blir ødelagt. I dag er det ingen krav til politisk erfaring for å bli valgt til stortingsrepresentant. Ungdommelige representanter som ofte elsker å vedta nye lover, men som mangler lokalpolitisk erfaring på hvordan dette får konsekvenser for lokalpolitikerne kan virke svært uheldig. Erfaring fra et formannskap burde i det minste være rimelig krav. Når lokale politikere føler at de ikke kommer noen vei på grunn av lover, forskrifter og delegering til ansatte så er det alvorlig for vårt demokrati.

Så lenge oljemilliardene fosser gjennom statskassen har vi det så godt økonomisk at vi trenger ikke å engasjere oss som tidligere. Eldreomsorg, helsestell, utdanning og infrastruktur krever likevel større kunnskapsnivå for fremtidens politikere. Derfor må ikke sentrale bestemmelser skape hindringer for .dette.­  Tone Sofie Aglens bekymring ovenfor demokratiet er utvilsomt til stede. Er det hundrevis av lover og regler som må endres må det selvfølgelig ta sin tid. Derfor må det startes nå, og jeg er sikker på at det er pressen som kan få fart i dette.

STATSAPARATET MÅ OGSÅ BLI BERØRT. Endring av Fylkesmann til Statsforvalter var en svært uheldig løsning. Hva var begrunnelsen for dette, det fungerte godt som det var? Var det for at Fylkesmannens hovedoppgave med legalitetskontrollen skulle endres til mer forvaltning i konkurranse med kommunestyrene, eller var det for at kvinnelige fylkesmenn skulle finne seg bedre til rette? Det siste stemmer dårlig med de kvinner jeg kjente godt som fylkesmenn. De var stolte over sin tittel som fylkesmann. Ut over det ganske land er det liten tvil. Der føles det som begrensning for det lokale demokrati. Jfr. gjerne Nordlys sitt intervju i april i fjord med en av landets beste talsmenn for vårt folkestyre, nemlig ordfører i Bardu kommune. Dette er veldig synd fordi aldri har behovet for legalitetskontroll vært større en nå. Nye lover og forskrifter til stadighet og større kommunale enheter bidrar til det. I kommunene ansettes det ikke mye jurister. Stort sett blir det ingeniører og arkitekter som tolker jussen eller stor økning i bruk av konsulenter. Får dette bare fortsette blir snart den opprinnelige kontorsjefen omgjort til konsernsjef.

FYLKESKOMMUNEREFORMEN AV 1975 ble en av de største skadene for vårt demokrati. Vår SP-høvding Arne Sandnes sa allerede under høringsrunden at dette ville bli ødeleggende for den alminnelige politiske interesse, og dermed til skade for vårt demokrati. Hans fylkesordførerkollega i sør Trøndelag Sverre Pettersen for AP var i utgangspunktet lojal mot sitt parti og trodde at dette ville bli bra. Etter noen år hadde han en omfattende og grundig artikkel i Adressa hvor han innrømmet at dette ble nærmest en fiasko. HAN UTTALTEBL.A. AT HVIS FYLKESKOMMUNEN FOR FREMTIDEN SKULLE ha noen verdi måtte det gjenskapes et forhold til primærkommunene. Og det er nettopp her det ligger. Før 1975 var nemlig fylkeskommunen et fellesorgan for fylkets kommuner hvor representantene ble valgt i kommunestyrene som deres representanter til fylkestinget. Når alle prøvde å få til så mye som mulig for egen kommune og dermed også for fellesskapet så ble det interessant politikk av det.  Ingen journalist våget å være fraværende den gang. Jeg fikk 8 år i fylkestinget før reformen, og 8 år etter reformen, og fikk tydelig merke forskjellen. Fritt etter egen hukommelse uttalte Tone Sofie Aglen i en av sine siste kronikker i Adressa at hun var stolt av seg selv fordi hun klarte å holde seg våken under en fylkestingsdebatt.

KOMMUNEREFORMEN rundt 2015. At den alminnelige politiske interesse er på et lavmål fikk vi også erfare under kommunereformen hvor mye av diskusjonen dreide seg om hvor kommunehuset skulle ligge når flere kommuner ble slått sammen. (For praktisk talt alle er avstanden til kommunehuset 50 sm  på skjermen.) Fylkesmannen i Sør-Trøndelag forslo at Trøndelag skulle bestå av 9 regionkommuner innen 2025 og at starten kunne skje på Fosen med at de 7 kommunene ble til en regionkommune som et forsøk på hvor mye man kunne få overført fra fylkeskommunen og fra staten. Det var en fantastisk ide og ville blitt tidenes største distriktsutbygging. Selv om interessen var stor mange steder, særlig i Bjugn og Åfjord og ble anbefalt av alle 7 rådmennene, klarte Leksvik og Rissa å vedta intensjon om fusjon så raskt at en reell debatt om saken stoppet. Om vi liker det eller ikke så blir kommunene bare større etter hvert. Snart er det ikke mange småkommuner igjen i Trøndelag heller, og fylkeskommunen har dermed ingen lang fremtid. Etter hvert vil de større regionkommunene oppfatte Fylkeskommunen som et unødvendig og pengesløsende konkuraseorgan. Nærøysund, Namsos, Steinkjer, Verdal levanger og stjørdalsområdet, Orkland og en storby mellom har fått et politisk tyngdepunkt som tre konkurrerende Fosen-kommuner taper mot om befolkningsvekst, næringsliv og samferdsel.  Det var sørgelig at dette forslaget fra Fylkesmannen ikke ble tatt til grundig debatt under kommunereformen. Med alle de milliardene som dermed kunne kommet kommunene til glede hadde det også styrket den politiske interesse og dermed vårt demokrati. Muligheten er der selvfølgelig fortsatt.

I og med at det er pressen som oftest setter dagsorden er det lov å håpe at Tone Sofie Aglens bekymring i Trønderavisa kan bidra til at det etter hvert vises større interesse for dette viktige spørsmålet.

Vanvikan 14.03.23

Ingvar Sæther