Sigmund Raanes er født og oppvokst i Åfjord. Gikk på videregående skole og lærerskole i Trondheim. Han praktiserte læreryrket noen år ved Sjetne skole i Trondheim før han begynte i stillingen som informasjonssekretær i forløperen til dagens organisasjon for skeive -FRI.

På 80-tallet startet han Radio SeSam – en nærradio i Trondheim om Seksualitet og Samfunn - som sendte 20 timer i uka på det meste. Han begynte som reporter og programleder i NRK i begynnelsen av 90-tallet og var leder for fagforeningen for journalister i NRK en periode.

Nå lever han som pensjonist i Oslo og er takknemlig for alle som har bidratt i arbeidet for likeverd og likestilling.

Jeg var i 17-18-årsalderen, satt på hybelen min i Trondheim og leste dommen over meg selv. Og det var ikke 60-tallets nett-troll som hadde gått berserk i fordømmelser. Dette var pønsket ut av det offisielle Norge etter inspirasjon fra resten av verden.

«Nei, dette er virkelig ikke meg», gjentok jeg for de fire nakne veggene som eneste tilhørere. Det føltes også grotesk urettferdig overfor gutten på samme klassetrinnet ved Trondheim Katedralskole som jeg ble bråforelska i.

Livet vårt sammen var samstemt vakkert og framtida virket som en strålende seilas så langt fram fantasien strakk..

Synden har vært mer seiglivet

Kontrastene kunne ikke vært større:

Homofili blant menn var i prinsippet straffbart helt fram til 1972. Lovmakerne fant det ikke bryet verdt å nevnte kvinner. Psykiaterne diagnostiserte det som sykdom, men angret seg og friskmeldte oss i 1977. Synden har vært mer seiglivet. Vi ble i starten forespeilet evig pine i Ildsjøen som passende reaksjon på umoralen. I dag er vi visst på vei til himmels...

Klart at Kari og Ola ble farget av et slikt syn. Holdninger formes jo også av omgivelsene. «Men det er jo ikke normalt da», sa folk gjerne med stor overbevisning og mente med det at det unormale måtte undertrykkes.

«Itj nevn det. Det går over», sa andre med en aning empati.

Venstrehendt

Noe tilsvarende om normalitet opplevde en eldre bror da han begynte på skolen og skulle lære seg å skrive. Han var venstrehendt og det var unormalt den gangen. Så unormalt var det at de bandt fast venstrehånda for å få han til å skrive på den normale måten. Jeg er også keivhendt, men da jeg begynte på skolen noen år senere enn min bror, fant de ut at motorikken fungerte bedre med venstrehånda mi.

«Da er det normalt for deg å skrive med venstrehånda», fastslo læreren trøstende.

Stolthet

Jeg innså ganske tidlig at jeg selv måtte bli sjef for mitt eget liv – oppfylle drømmen om en levelig og god framtid. Nøkkelen fant jeg i vissheten om at det mest normale ved menneskeheten er at vi er forskjellige – ingen kloning av andre. Det ga meg nok mot og stolthet til å bryte ut av skapet – være den jeg er 24/7.

Det lå litt i tiden også. Homokampen skjedde samtidig som kvinnefrigjøringa og opprøret mot rasediskriminering i USA og Europa. Drivkraften var den samme:

Opprør og oppgjør mot fordommer og forskjellsbehandlingen.

Godt liv

Jeg hadde kanskje en mildere tilnærmingsmåte enn mange andre barrikadestormere. For å oppnå en brukbar dialog, kunne jeg si:

«Jeg unner deg et godt liv og jeg unner meg selv et godt liv - du på din måte, jeg på min. Et normalt liv på hver vår måte.»

Jeg skal heller ikke underslå at det har skjedd en vellykket revolusjon i synet på skeive gjennom de siste 50 årene. Riktig nok skal det  noe finpuss til før jobben er fullført. Her i landet viser for eksempel nylige undersøkelser at gruppen LGBTQ-folk har langt dårligere livskvalitet og levekår enn den heterofile befolkningen. Mange andre land har hatt tilsvarende positive utvikling, mens det fortsatt er forbudt i ca 70 land. Så. Samtidig som de kunne danse i gatene under Pride-paraden i Telaviv i Israel i 2019 med 250.000 frammøtte, ble vi hengt i Iran.

Noen ganger har jeg lurt på hvordan jeg ville blitt om jeg fornektet meg selv og min legning fra ungdommen av. Sikkert ikke et vakkert syn. I hvert fall en dårligere utgave av meg selv.