Kåre Trøen lanserte for en tid siden at vi bør begynne å se på Fosen som en kommuneenhet innen rimelig tid. Det var bra.

Under arbeidet med kommunerevisjon i landet fikk fylkesmennene oppdrag om å vurdere hvert sitt fylke og å fremme forslag om beste løsning etter deres mening. For Trøndelag brukte Fylkesmannen sine vurderinger i samarbeid med konsulentfirmaet Nivi, og antydet at det for hele Trøndelag ble dannet 9 regionkommuner. For Fosen hadde Fylkesmannen et klart forslag om å danne en kommune som et forsøk for å se hvor mange oppgaver som kunne overføres fra fylkeskommunen og fra staten, og som dermed kunne bli til nytte for hele landet.

Et fantastisk forslag som kunne blitt tidenes største distriktsutbygging. Åfjord og Bjugn kommune og de 7 rådmennene anbefalte dette. Rissa og Leksvik kommuner vedtok imidlertid intensjon om fusjon så raskt at det ga ingen mulighet for realitetsbehandling.

Dagens fylkeskommune ble skapt ved fylkesreformen i 1975. Før dette var fylkeskommunen et fellesorgan for fylkets kommuner, og mange kjente erfarne politikere frarådet denne reformen fordi de trodde at den alminnelige politiske interesse ville bli svekket. De politiske partiene hadde en annen mening når fylkeskommunen skulle bli en selvstendig juridisk enhet med skatterett ovenfor innbyggerne og hvor valg av fylkestinget skulle skje av fylkets velgere, ville alt bli bedre. Jeg fikk erfaring med 8 år i den tidligere ordning, og 8 år etter den nye. Det var tydelig å merke hvor liten interesse det var blant folk i sin alminnelighet for den nye fylkeskommunen.

En landskjent journalist skrytte av seg selv fordi vedkommende hadde klart å holde seg våken under en fylkestingsdebatt. Det sier i grunnen nok om den saken.

For kommunene ble det et savn når de ikke lenger var representert i fylket hvilket førte til at det ble dannet et slags 4. forvaltningsorgan, nemlig Regionråd, et ekte supperåd uten ansvar og myndighet. Men kommunenes representanter kunne møtes. Om vi liker det eller ikke så blir kommunene større og større etter hvert. Dagens fylkeskommune er på ingen måte tilpasset dette. Tvertom, så vil det bare bli mer følsomt som en unødvendig konkurrent til de større kommunene.

I disse tider er det helt uforståelig å bruke en milliard på reforhandling av sammenslåtte fylker. Galskap var det når de ble slått sammen, og like galt er det å reformere til noe som vi vet ikke er brukbart over tid. Dagens kommuner på Fosen har en rekke oppgaver hvor det samarbeides om slik også Kåre Trøen nevner, blant annet barnevern, økonomi og regnskap, lønn, renovasjon IKT, brann og redning med videre. Det siste jeg har bragt i kunnskap er at de viktige kontrollutvalgene, selve vaktbikkja for at kommunestyrenes vedtak blir gjennomført som forutsatt, har sitt sekretariat på Steinkjer. Sikkert gode intensjoner om at dette er fornuftig, men jeg tror det blir litt udefinerbar politisk styring over disse viktige oppgaver. Det samme også for en administrativ leder.

Fylkesmannens redegjørelse og begrunnelse for å danne en flersenter regionkommune på Fosen er virkelig interessent lesning. Jeg er engstelig for at ikke alle lokale politikere har tatt seg tid til å gjøre det. Må bare håpe det etter hvert blir gjort. Med 25. 000 innbyggere blir Fosen største kommune i Trøndelag etter Trondheim. Da har vi politisk tyngdekraft for å bygge landfast forbindelse mot sørsida, bru over Sørfjorden, og en rekke store og viktige oppgaver. Ikke minst næringsutvikling med befolkningsvekst slik at vi ikke må rive skoler og barnehager og at det virkelig skapes TRIVELIGE FOSEN.

Kåre Trøens henstilling om å tilvenne seg tanken om en Fosenkommune er betimelig. Han er klar over at dette hører litt inn i fremtiden men mener også at det kan gå raskt hvis kommunene ønsker dette. Det har han rett i. Vi kan ikke forvente at satsforvalteren på nytt tar initiativ. Det første valget på nye kommunestyrer vil bli avgjørende slik at gjennomføring kan skje fra 1. jan. 2028, 3 år etter den som var fylkesmannens primære ønske.

16. juni -22 Ingvar Sæther