Det er altfor mye tut og kjør i oppdrettsnæringen. Teknologien for forbedringer er for lengst tilstede og i bruk, men det stilles lite eller ingen krav når nye planer blir godkjent. Dette ansvaret må politikerne ta.
Det søkes stadig om nye konsesjoner til oppdrettsanlegg. Nå skal det skje noe i Gullvika. Mowi er på gang med stamfiskanlegg. Dette vil medføre en eller flere merder i sjøen. Men det nevnes ikke i forslaget til reguleringsplan som nå ønskes godkjent. Behovet for strøm, og tapping av Teksdalsvatnet, er kanskje noe reguleringsplanen ikke tar hensyn til, men i høyeste grad nødvendig for at kommunen skal være i stand til å vurdere helheten. Det som blant annet sies er "det kan ikke settes krav til høyder o.l. fordi endelig løsning ikke er valgt".
Teksdalselva har for øvrig fått satt tilbake elvemuslinger i et forsøk på å redde bestanden. Hva er vitsen med å tilbakeføre rødlistede arter når vannføringen kan tappes slik at laksebaronene kan fylle lommeboka? Hva med vannkraftverket?
Er det ikke viktigere å sikre vannmagasinene, nå som verden opplever en energikrise? Hvis vi bruker teknologi som gir minst mulig vannforbruk sikrer vi oss bedre, men det stilles heller ikke krav om det. Dersom planutkastet vedtas, kan det føre til ødeleggelser, som det er kanskje ikke er mulig å få reversert. Denne saken har vært oppe til høring, og MDG har meldt inn sine synspunkt. Saken skal behandles i planutvalget, og kommunestyret på sikt. Skal det være noe poeng i at det behandles politisk, må vi lokalpolitikere være vårt ansvar bevisst. Og ikke la kortsiktig profitt bestemme.
Det virker som at det som er problematisk, skal feies under teppet. Lus blir det også mer av, så lenge merdene ikke er lukket. Og fordi merdene ikke er lukket, så havner mengder av utslipp, i form av avføring og spillfor i havet. Det legger seg i ro på bunnen og forurenser vannmiljøet. Det skal fortsatt bygges mer lakseoppdrett, ifølge styringspolitikerne. Det skal visstnok mangedobles! Kloakken fra oppdrett er 3-4 ganger det hele Norges befolkning slipper ut. Et oppdrettsanlegg på størrelse med Persflua utenfor Lysøysund, pøser hvert år ut over 3100 tonn. Det er ressurser som oppdretterne burde pålegges å samle opp, til foredling til gjødsel og biodiesel. Med det krever politisk styring, og ikke ensidig profittmaksimering til oppdretterne!
Villaks finnes nesten ikke lenger etter "lakseeventyret", og nå er det visst torsken sin tur. Noe som blir enda verre fordi torsken i motsetning til laksen gyter i saltvann. Blanding av gener fra merdene til villtorsk kommer til å skyte fart. Forskerne har slått fast at vi ikke kan kontrollere kjønnsmodningen til torsken. Dette er noe vi lokalpolitikere må ta innover oss!
En av de største aktørene i oppdrettsnæringen, har blitt bøtelagt to ganger bare det siste året for nedtapping av vann under minste vannføring, i andre vassdrag. Kan vi stole på at næringen tar ansvar selv uten at det kreves et minimum av offentlig kontroll? Så hvorfor stilles det så lite krav til denne næringen? Teknologien finnes. Hvorfor brukes den ikke? Er det fordi det er billigere med lettvinte løsninger? Og billigere for hvem?
For mange som stiller spørsmål ved dette, og krever innsyn i diverse dokumenter, oppleves det som en lang vei å gå. De opplever å må gå flere runder for å få sett disse planene. Alt for å tekkes næringen. Hvor ble det av den politiske viljen til å tjene folket? Og for å ikke snakke om at det alltid legges beslag på akkurat de mest populære områdene som villfisken trives best i! Man slår beina under bolyst hos lokalbefolkningen, fritidsfiskere og småbedrifter som driver med fisketurisme og rekreasjon.
Dersom vi heller satser på lukkede anlegg med null utslipp, null rømming, og null lus, slipper vi å skade økosystemet. Rødlistede arter får muligheten til å komme tilbake, vi får ingen rømming, ingen genblanding og avfallet fra merdene vil bli samlet opp og foredlet. Det vil gi oss enda flere arbeidsplasser.
Det er fullt mulig å øke samfunnets inntekter av lakseoppdrett på en mer skånsom måte, enn hva som er vanlig i dag. Men da må vi få til en kursendring der det stilles politisk krav om null utslipp, null rømming, og null lus. I tillegg må lokalbefolkningen på kysten hensyntas i arealplanleggingen.
Så JA til tut og kjør i lokal næring, men NEI til tut og kjør for å rasere vårt naturgitte matfat!
Gert Hovde Gabrielsen, MDG Ørland