Så ser vi det igjen. Samer og andre demonstrerer mot vindkraftanlegget på Fosen. Nå i anledning av at det er to år siden Høyesterett avgi sin enstemmige kjennelse om at anlegget stred mot Menneskerettighetserklæringen. Dommen og den lange tiden som er gått siden den ble avsagt, affiserer åpenbart ikke regjeringen. Den fortsetter som ingenting har hendt og innbiller seg at saken kan forhandles frem til en minnelig ordning som alle parter er fornøyd med.

Men det kan den ikke.

For bak det åpenbare bruddet på samenes rettigheter – reineierne mister verdifull beitemark – ligger et annet brudd på et grunnleggende rettsprinsipp: Maktens tredeling mellom den utøvende makt (regjeringen i Norge), den lovgivende makt (Stortinget) og den dømmende makt (Høyesterett). En av forutsetningene for et fungerende demokrati og en reell rettsstat er at de tre maktområdene er adskilt og absolutt suverene. Det er i diktaturer at det hele blandes sammen – alltid til fordel for den styrende makt, som påvirker rettsvesen og lovgivning. Regjeringen, med statsminister Jonas Gahr Støre  og olje- og energiminister Terje Aasland i spissen, synes å ville innføre en helt ny praksis, som innebærer en relativisering av tredelingen. De tror tilsynelatende at rettsstaten og rettsvesenets suverenitet lar seg forhandle bort – og slenger Menneskerettighetserklæringen i potten samtidig.

Jeg kan ikke tro at noe lignende tidligere har skjedd i et åpent samfunn.

De forsvarer seg med at Høyesterett ikke satte noen tidsfrist for reparasjon av rettighetsbruddet og at den heller ikke sa hva som skulle til for at saken ble løst. Men dommen er klar nok den: Konsesjonen var ulovlig. Derav følger at alle vindturbinene også er det. De må med andre ord bort.

Motviljen mot å trekke den eneste logiske konklusjonen av Høyesterettsdommen ligger i dagen, ser ut til å basere seg på det eneste prinsippet som både denne og den forrige regjeringen ser ut til å anse som hellig og ukrenkelig: økonomisk profitt. Rettigheter og rettsstat – hva er det for verdier? De er jo ikke en gang børsnoterte.

Bak utbyggingen står, ved siden av den norske stat, flere utenlandske, gigantiske investeringsselskaper, blant dem Talanx, et av Europas største forsikringskonsern og den sveitsiske kraftprodusenten BKW AG. De har nok allerede investert skikkelig store pengen i vindturbinene. Legges hele prosjektet ned, sitter staten trolig igjen med et voldsomt økonomisk erstatningsansvar og mister den inntjeningen vinden på Fosen kan gi den. Det liker regjeringen dårlig. Derfor blir den så nærsynt at den heller foretrekker å lempe på de helt grunnleggende forutsetningene for at vi har et menneskelig samfunn: maktens tredeling og menneskerettighetene. Det kan slå fryktelig tilbake og korrumpere hele samfunnet, dets viktigste pilarer blir nemlig relativisert. Og da er det fritt frem for at andre krefter vil kunne henvise til det faktum at rett og rettigheter viker for makt og økonomi.

Kampen mot turbinene på Fosen er ikke bare samenes kamp, selv om de mer enn noen nå merker uretten på kroppen; de er blitt en spydspiss for kampen for et samfunn der mennesket og ikke kortsiktige økonomiske interesser står i sentrum. Den angår oss alle.

Peter Normann Waage