6. februar var samenes Nasjonaldag. Datoen marker dagen for samenes landsmøte i Trondheim i 1917.

Over 70 år senere, etter en langvarig kamp for rettigheter og egen kultur, fikk samene endelig anerkjennelse som egen nasjon, og Sametinget ble etablert. Samene er altså en nasjon uten eget land, men hvor deler av denne nasjonen deler land med nasjonalstaten Norge.

Dette har altså både konge og politikere anerkjent. Mange og dype beklagelser er avgitt for brudd på rettigheter opp gjennom historien. Og det er gitt løfter om at dette aldri skal gjenta seg.

Likevel når disse fagre ordene skal omsettes til handling, så ser vi igjen at det er pengemakta som rår. Dette overstyrer alle politiske løfter og folkelige hensyn. Klarest ser man denne uretten på Fosen-halvøya. Under planlegging og utbygging av vindkraftanleggene der, så ble det ikke tatt hensyn til protestene fra reindriftsnæringen som er helt avhengig av dette fjellområdet som beiteområde. Selv ikke forholdet at spørsmålet om rettighetene var til behandling i Den europeiske menneskerettsdomstolen fikk satt utbyggingen på vent. Pågående rettsaker og anker, med begjæring om å få konsesjon for utbygging kjent ugyldig, var heller nok.

Saken endte til slutt opp i Høyesterett, hvor det ble slått fast at konsesjon var et brudd på menneskerettighetene til samene som hadde sitt livsvirke i utbyggingsområdet, og derfor var konsesjonene ugyldige. Men da dommen falt, så hadde området allerede blitt ferdig utbygget. Kraftverket var satt i drift. Utbygger hadde satset enorme beløp på at samene ikke ville få medhold i sine helt naturlige krav.

Dette viser egentlig at myndighetene i Norge overhodet ikke hadde til hensikt å holde sin løfter. De kjørte knallhardt på for å gjennomføre sine planer, uten å ta den nødvendige tiden til å få dette avklart fullt ut.

Nå er saken for lengst rettslig avklart. Konsesjonen er ikke gyldig. Det er dermed ikke lov å levere strøm fra disse vindkraftverkene ut på hovednettet. Lovverket sier helt klart at dette krever en gyldig konsesjon. Som vindkraftverket ikke har. Likevel så skjer det. Omtrent daglig, når det blåser høvelig, pågår det et regelrett lovbrudd. Å påstå noe annet, er bare bortforklaring kombinert med en uthaling av tid for få noe igjen for de enorme investeringene som er gjort. Imens dør reindrifta.

I rettsstaten Norge, hvor mye mindre forseelser sjelden blir tatt lett på, skulle man tro at man hadde rettferdighetssans nok til å i alle fall stoppe den nevnte ulovlige produksjon. Det må aldri lønne seg å fortsette med en ulovlig virksomhet. Ellers har våre lover ingen betydning, og alle kan i praksis få gjøre akkurat hva de vil.

Men nei. Her kverner glassfiberbladene ufortrødent rundt, mens jordsmonnet blir forgiftet av mikroplast, fuglelivet desimert og reindrifta holdt utenfor sine viktige beiteområder. Det er behov for makthavere som sier klart fra når slike åpenlyse brudd pågår. Og vil gjøre noe med det.

Produksjon må øyeblikkelig stoppes. Det må utstedes dagsbøter tilsvarende verdien av elektrisk kraft som allerede ulovlig er levert ut på stømnettet. Og produksjonen må stoppes permanent ved å demontere vindkraftanlegget og tilbakestille naturen til det opprinnelige. Uten dette, blir alle de fagre lovnadene og kongens unnskyldninger, kun for tomt prat å regne.

Gunnar Olaussen, Hanne Angelvik og Øyvind Eikrem, alle Norgesdemokratene