Nå i 2050 har vi endelig fasiten på hvorfor det gikk som det gikk med nasjonalstatens fall.

Nasjonalstaten ble utviklet med bakgrunn i tre vilkår: Et landområde, en befolkning bosatt på dette landområdet, og styringsorganer, dvs. offentlige myndigheter som styrte befolkninga gjennom lover og til dels tvang. Nasjonalstaten Norge så stort monn i at landets befolkning bosatte seg i utkanter og uveisomme strøk, fordi alle landområder potensielt kunne inneholde store naturressurser, som vilt, skog, vannkraft, matjord og mineraler.

Dermed ble utkanter som det som i dag kalles Fosen innlemmet i a/s Norge og underlagt nasjonalt styre. Som i resten av landet ble Fosen inndelt i myndighetsområder som ble kalt kommuner, der det ble etablert lokale «kommunestyrer» som først og fremst hadde som oppdrag å spise gode middager på lokalbefolkningas regning, og som til gjengjeld fikk ansvar for å riste ei vrangvillig befolkning ut av analfabetisme, gudløshet og anna barbari. Det lyktes bare sånn passelig.

Som eksempel på den videre utviklinga kan vi ta Brandvikgrenda, som ble innlemmet i Nes kommune. Tvert som en syl ble Brandvik skole nedlagt, elevene tvangssentralisert til Torsvang skole og sangkoret Ekko led en ublid skjebne som følge av nesseran sin stormannsgalskap. Dette ergra brandvikingene noe inn i margen, og de ruga på hevn.

I 1964 ble det en ny etappe i den ganske nyetablerte sportsgreina «kommunereform», en sport som Norge etter hvert skulle bli Europamester i. Nå ble Nes kommune innlemma i Bjugn kommune, og som ved alle kommunereformer endte den sammenslåtte kommunen med mye mindre penger og mye større gjeld enn sine delkommuner, hvordan det nå kan ha seg. Ikke desto mindre ble bjugningene bestemt på å bygge vei utover forbi Brandvik-grenda, sjøl om nesseran protesterte vilt: De hadde jo vei via Korsgata! En ukristelig allianse mellom brandvikingene og bjugningene over hauet på nesserran gjorde at veien likevel ble bygd, til nesseran sin store forbannelse.

Slike ukristelige allianser skal vi se en lang rekke eksempler på, og mekanismen som gjør seg gjeldende her kalles gjerne TAKK FOR SIST-syndromet, etter den store samtidshistorikeren Jan Børge Harsvik, som hadde sitt virke primært på facebooksida Ein gong nessar, alltid nessar (men også med spredte opptredener i lokalavisa Fosna-Folket). Som før ble alle offentlige arbeidsplasser, bygg og skoler på bygda lagt ned så fort de nye kommunale myndighetene klarte å få det til, og nesseran skumma av raseri.

Som en kan vente, varte det ikke en gang femti år før det begynte å rykke i reform-muskelen til norske statlige myndigheter, og det ble snakk om å slå sammen Bjugn kommune med nabokommunen Ørland. I Bjugn kommunestyre skulle det stemmes over hvordan en skulle råde befolkninga i denne saken, og KrF (et parti som fantes på den tida, som primært jobba mot kvinnelige prester og ellers var mest opptatt av å regulere folk sin kjønnslige omgang) foreslo å kjøre på med sammenslåing og legge kommunesenteret til Brekstad i nabokommunen. I kommunestyret satt det 10 representanter fra tidligere Nes og Jøssund (en kommune der befolkninga var minst like nater som på Nes), og ni av disse ti stemte for sammenslåing og essensielt ei nedlegging av Bjugn som tettsted. Her ser vi nok en gang takk-for-sist-syndromet i aksjon. Ei sammenslåing av Bjugn og Ørland ble seinere gjennomført ved tvang, etter at Bjugn heller ville være sammen med Åfjord (som nok også kan tilskrives takk-for-sist, men denne gang mot Ørland). Bjugn ble altså overkjørt og innlemma i Ørland, og nytt kommunestyre ble valgt.

Her skjedde igjen det merkelige at den nye kommunen endte opp som raka fant, med ei gjeld som nærma seg en kvart million pr. innbygger, hvordan nå det kunne ha seg. I et forsøk på å få inn mer penger ble innbyggerne skattlagt via en såkalt eiendomskatt, som er en kattetype en seinere heldigvis har slutta helt å avle på.

Det nye kommunestyret valgte ny ordfører, mange ganger, og rota det til for seg på ulike vis. Som venta begynte det nye kommunesenteret Brekstad å snike til seg mest mulig av offentlige bygg og arbeidsplasser, og som før var ikke intensjonsavtalen (en slags kontrakt skevet med forsvinningsblekk) verdt papiret det ikke var skrevet på (det fantes nemlig bare i elektronisk form). Bjugningene mobiliserte og fikk inn en god slump med sine representanter ved lokalvalget i 2023, og da kommunereformen rulla videre og Ørland skulle slås sammen med Indre Fosen til Fosen kommune, stemte ørlendingene MOT, men de gamle bjugningene stemte FOR. Gulrota som lå i potten var den nye Stjørnfjord-forbindelsa, som med et trylleslag gjorde Fosen til ett bo- og arbeidsmarked. Ørlendingene ville ikke på noe vis ha denne brua, for det gjorde Brekstad til en utkant. Men bjugningene påbropte seg «takk-for-sist» og stemte både for kommunesammenslåing og ny bru. Bjugningene hoia av skadefryd da de kjørte over den nye brua, og både ferga til Agdenes og hurtigbåten ble lagt ned.

Mindre enn ti år etter var det duka for ei ny sammenslåing, denne gangen ved at Fosen kommune skulle innlemmes i Stor-Trondheim. Igjen var lokkematen ei ny bru, denne gang over Trondheimsfjorden. Kommunestyret i Fosen kommune inneholdt en stor andel tidligere ørlendinger, og sjøl om representantene fra tidligere Indre Fosen stemte mot innlemming, dro ørlendingene i kommunestyret en «takk-for-sist», og fikk Fosen innlemma i Trondheim.

Nå gikk det fort. Trondheim ble fratatt sitt sjølstyre med minst mulig margin, og det var takk-for-sist-stemmene fra tidligere Fosen kommune som avgjorde at Trondheims sjølråderett ble overført til Oslo. Derfra var veien kort til full innlemmelse i EU, tap av nasjonal sjølråderett og avhending av nasjonale ressurser. På dette tidspunktet hadde tyskerne for lenge sida kjøpt opp alt som var av konsesjoner på alle Norges små, lokale kraftverk, skogen var hogd av driftige kinesiske eiere, og de snauhogde fjellsidene ga god plass for tusenvis av vindmøller med knappe handsbredders mellomrom. Disse produserte strøm som nordmenn ikke lenger hadde råd til, på grunn av et utmerket markedsreguleringsapparat som ga størst rabatter til folkerike områder. Massive rørledninger sendte strømmen ned til kontinentet. Dermed kunne det ikke lenger opprettholdes et livsgrunnlag i de norske bygdene.

Det blir påstått at det fremdeles finnes enkelte bygdetullinger som streifer rundt i det nå kondemnerte Metro-høyhuset på Breksnes og påstår at «nå kommer hurtigbåten når som helst». Ryktene sier at de stakkars forhutlede sjelene i dette bygget nå har fostret opp en slags messias som de kaller URBAN, som skal befolke den norske landsbygda sammen med sin unge brud, EFF 35 prosent (oppkalt etter flyet som ble vår undergang og folkeveksten som aldri kom). Hun har et munnhell: «Takk fer sist, som a sa, brura!»

Men det finnes ingen igjen lenger som forstår hva det betyr.

Kristin Melum Eide

PS: Om du vil vite mer om denne tildragelsa, kom på revy i Bjugn kulturhus 11., 12. eller 14. november. DS.